12. desember 2015 kunne den franske utenriksministeren slå klubba i bordet mens han smilende sa «the Paris climate accord is adopted».
Hele avtaleteksten finner du i Prop. 115 S (2015-2016). – Verden tar mål av seg til: «å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2°C sammenliknet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C over førindustrielt nivå, i anerkjennelsen av at dette vil redusere risikoene og effektene forbundet med klimaendringer betydelig.»
Se også;
Hans Martin Seip: Halvannen eller to grader?
Harold Leffertstra: 1,5-grader, rapport 2018
Climate Action Tracker som undersøker de enkelte lands bidrag til oppfyllelse av Parisavtalen: https://climateactiontracker.org
Svein Tveitdal 4. januar 2016:«Smal nasjonalisme er problemet».
Parisavtalen har gitt grunnlag for håp, sier Svein Tveitdal i en kommentar. Den tidligere FN-direktøren siterer den amerikanske klimaforkjemperen Bill McKibben: «Denne avtalen vil ikke redde kloden fra klimakatastrofe. Men den kan ha reddet muligheten for å redde kloden – hvis vi setter alle kluter til i årene som kommer.»
Foran siste stortingsvalg ledet Svein Tveitdal kampanjen Klimavalg 2013 som hadde mer enn hundre tilslutta organisasjoner. Han er ikke tvil om at presset fra voksende grasrotbevegelser over hele verden var særdeles følbart for dem som nå satt på Le Bourget og forhandlet. – Det politiske lederskapet var nødt til å komme med noe mer enn tomme ord. Det er historisk at alle land nå er enige om et bærekraftig globalt mål. Paris-møtet sender også et klart signal til markedet: Verden må si farvel til kull, olje og gass i løpet av de neste tiårene. Fossilalderen er over – framtidas markeder og arbeidsplasser er grønne.
Likevel gjenstår mye for at den nye avtalen skal bli et reelt vendepunkt. Den plasserer ansvaret hos det enkelte land, og lanserer en bottom-up løsning heller enn top-down. Det kan man mene mye om. Men dermed er vi i alle fall tydelig avhengig av at våre politiske ledere overvinner det Tveitdal kaller den smale nasjonalismen, og viser vilje til å sette hensynet til det globale fellesskap først.
– Det er lettere sagt enn gjort, og fristelsen vil være stor til å glatte over målkonflikter i forhold til mer tradisjonelle prioriteringer. Vi ser det jo så godt her til lands der ledende politikere holder fast på retorikken om at norsk olje og gass ikke er problemet, men «en del av løsningen». Slik kommer vi ingen vei, sier Tveitdal. Han mener at så intelligente mennesker som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre burde forstå at dette er for godt til å være sant. Norsk klimapolitikk er like utilstrekkelig som den har vært i 25 år. Det hjelper ikke å begrense utslippsveksten litt eller å kutte her og der med en eller to prosent i året, når målet er å redusere utslippene til en brøkdel av dagens nivå, og vi vet at det må skje fort og effektivt.
Regjeringens lovnad om 40 prosent kutt innen 2030, tillater han seg å ta med en klype salt. Han vil se det før han tror det, sier han. – Dessuten, selv om alle land oppfyller sine løfter, vil det langt fra være tilstrekkelig til å sikre oss mot alvorlige klimaendringer. Hvis vi ser på summen av det landene har forpliktet seg til i Paris, vil det øke utslippene med over 20 prosent fram til 2030. Det kan i beste fall stabilisere den globale oppvarmingen til rundt 3 grader. Dette forutsetter dessuten at alle land kutter raskt etter 2030. Vi kan altså fortsatt få en oppvarming på fire grader eller mer og klimakatastrofe.
– Det er viktig å innse hvor skjørt hele dette byggverket er. Det er som en mann som veier 200 kilo med vektrelaterte helseproblemer, og som får beskjed fra legen om at han må gå raskt ned i vekt. Målet er 100 kilo i løpet av tre år. Du legger på deg 4 kilo i måneden, men går med på å følge en diett som vil begrense vektøkningen til 220 kilo det første året. Hvor realistisk er det da at du når målet ditt om tre år?
Det håpefulle året 2015 kan altså også bli stående som året da verdens politikere vedtok en ambisjon om å begrense klimaskadene til et omfang verden kan tåle, uten å ha vilje til å planlegge eller gjennomføre nødvendige tiltak for å oppnå dette. Utfordringen framover er helt enkelt hvordan dette opplegget kan forbedres, og dét raskt. Ambisjonene skal ifølge avtalen økes etter hvert. Men partene skal først oppsummere gjennomføringen om åtte år, i 2023, og deretter hvert femte år. – Det er for tregt og det er tvilsomt om utslippsbanene som er rapportert fram mot 2030 på denne måten vil bli forbedret i særlig grad, sier Tveitdal. Et viktig punkt i Paris-avtalen er imidlertid at FNs klimapanel blir bedt om å lage en spesialrapport om virkningen av en global oppvarming på 1.5 C over førindustriell tid – med tilhørende utslippsbaner for å nå dette målet. Denne rapporten skal foreligge i 2018 og her må vi forvente forslag til tiltak som mangler i dagens avtale.
– Men det er selvfølgelig ingen grunn til å vente på noe som helst, egentlig. Vi vet hva som virker hvis vi vil vite. Verdenssamfunnet – the human family – trenger desperat nasjoner som går foran og viser vilje til omstillinger i et omfang og et tempo som monner. Dette kunne vært Norge. Men inntil regjeringen vedtar å la fossile reserver i Arktis og Lofoten være urørt, vil det ikke kunne skje. De vil da tvert imot fortsette å underminere avtalen de nettopp har undertegnet.
– Akkurat nå har vi en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Fra regjeringens side var olje- og energiminister Tord Lien raskt ute og slo fast at Paris-avtalen ikke vil få noen betydning for regjeringens planer. Støttepartiene heller vaklende mot stopp for oljeutvinningen i nord, mens Tine Sundtoft før hun valgte å trekke seg, mente noe midt imellom, at olje og gass vil bli mindre verdt og at markedet må løse problemet. Mye kan derfor skje kommende år og fram mot stortingsvalget i 2017, og jeg tror det blir viktigere enn noen gang med en utenomparlamentarisk allianse som viser at det er bredde bak ønsket om klimapolitisk og oljepolitisk endring.
Spørsmålet er om våre folkevalgte består den utvilsomt krevende oppgaven det vil bli å følge opp og gjennomføre Paris-avtalen på en troverdig måte. Det kan nesten virke som om norske politikere tror at det er bare kull som vil bli berørt og som trenger å bli faset ut – slik at markedet blir bedre for vår olje og gass, sier Svein Tveitdal. Han mener vi må kreve mer av oss selv og etterlyser en stortingsmelding som ser på hva Paris-avtalen innebærer for Norge. – Oljelobbyen er selvfølgelig veldig sterk i et land som vårt. Men det er urealistisk og naivt å tro at mens verden som helhet skal tilpasse seg en situasjon der fossilt drivstoff skal fases ut, så skal vi her på berget ta opp alt som er drivverdig og fortsette å lete etter mer. En slik melding bør også ta for seg hvordan pensjonsfondet vårt kan øke sitt engasjement i den grønne omstillingen, også i Norge, uten å redusere på lønnsomhetskrav. Slik kan fondet bidra til å sikre velferden til framtidige generasjoner ikke bare økonomisk, men også miljømessig.