Vel tjue år etter han erobra verden med historia om Sofie, presenterer Jostein Gaarder ein ny ung helt: Anna. Trass i at dei liknar kvarandre, er forskjellane mest interessante, skriv NRKs Marta Norheim om Jostein Gaarders ungdomsbok «Anna. En fabel om klodens klima og miljø» (Aschehoug 2013). Både Anna og Sofie er unge, nysgjerrige og idealistiske jenter som tumlar med store spørsmål om livet og verda. Sofie fann eit brev i postkassa med det sokratiske spørsmålet «Hvem er du?», mens Anna går rett på sak og spør «Hva må gjøres?». Anna vil berge kloden. Det vil Jostein Gaarder også, og i denne boka står han fram som ein ekte tendensdiktar. Kan det bli bra litteratur av slikt?

Tørken på Afrikas Horn i 2011 var den verste på flere tiår. I følge FNs beregninger døde i gjennomsnitt 140 barn hver dag. Nå tror britiske forskere at mangelen på lengre perioder med nedbør er en konsekvens av global oppvarming. «Dette er bare begynnelsen», sier klimarådgiver Svein Tveitdal til VG. «Signalene er veldig klare, og egentlig er det ingen som er uenig i at vi allerede er inne i en alvorlig situasjon. Klimaendringene fører til ekstremvær og endringene skjer raskt. Vi er nødt til å gjøre store omprioriteringer på kort tid.» 80 prosent av olje, gass og kull må forbli i bakken, i tillegg må det innføres skatt som gjør fossil energi dyrere, mener han.

Nyheten om at ”Oppvarmingen går saktere” har vakt oppmerksomhet, etter at en norsk studie konkluderte med at CO₂-utslippene ikke gir så rask oppvarming som FNs klimapanel har regnet med. Noen har tatt det som et tegn på at global oppvarming “ikke er så farlig likevel”. Bl.a. har den svenske klimaforskeren Lennart Bengtsson advart mot det han mener er faglig ubegrunnet alarmisme. «Han argumenterer ut fra en svært lav, men ikke umulig, verdi for følgen av økt CO₂-konsentrasjon. Jeg savner en bedre risikoanalyse hos ham», sier professor i miljøkjemi Hans Martin Seip, som forklarer hva de nye tallene betyr for arbeidet med å stabilisere utslippene. 

Bredo Berntsen og Sigmund Hågvars storverk «NORSK NATUR – FARVEL?»  (Unipub 2010) er for høgskolelektor Per Aunet blitt en sterk påminnelse om at selve livet aldri har vært mer truet enn nå, ved menneskets brutalt naturskadelige framferd. «Alt betvang vi, alt fortærte vi, hamret i vei –», siterer han Kolbjørn Falkeid. Når vi har kasta oss inn i kampen for å begrense og forebygge farlige klimaendringer, på vegne av våre barnebarn, ligger for Per også dette i bunn: Ved å handle riktig skal vi gi våre etterkommere mulighet til å oppleve naturens under og fryd, og noe av det fredelige livet som fortsatt finnes.