For to millioner år siden klatret vi ned fra trærne og reiste oss opp på bakbeina. I dag mener myndighetene at vi ruller for mye og går for lite. Statens vegvesen har utarbeidet en egen gåstrategi som del av nasjonal transportplan. Målet er at halvparten av befolkningen gjennomfører en reise til fots hver dag innen 2023. Det vil redusere klimautslippene med knapt en promille, viser det seg. Men andre effekter kan bety en hel del. Bilen gjør oss ensomme. I bilbaserte samfunn bryr folk seg mindre om sine omgivelser. Vi blir ikke bare sunnere av å la bilen stå og ta beina fatt, vi får et annet forhold til natur og nærmiljø.

Det er ny debatt om ferjefri E 39 fra Kr.sand til Trondheim, etter at forskere ved Transportøkonomisk Institutt har reist tvil om samfunnsnytten. Gigantprosjektet med en prislapp på 150 milliarder kroner ble lansert i mars, uten en eneste beregning av klimaeffekter, selv om Stortinget i klimaforliket fra 2008 var enig om at det skal utarbeides karbonbudsjett ved alle større veiprosjekter. Fem år etter var dette glemt. «Vi vet at beslutninger de nærmeste 10–20 år vil bli avgjørende for hvorvidt vi greier å begrense global oppvarming til 2 grader», het det i et brev til regjeringen fra Besteforeldreaksjonen og fem andre organisasjoner.

Arbeiderpartiet har nøkkelen når de rødgrønne partiene nå må nyorientere klima- og energipolitikken, i lys av den blåblå regjeringens kurs. Partiet kan, hvis det vil, gjøre fortellingen om «Det grønne skiftet» til sin fremtidsvisjon, skriver Anders Bjartnes i nettmagasinet Energi og Klima. Han er daglig leder i Norsk Klimastiftelse, som i løpet av det siste året er blitt en sentral aktør i debatten. Et hovedpoeng for ham er at god klimapolitikk også er god økonomisk politikk. Et parti av AP sin type kan ikke nøye seg med å protestere mot Høyre og FrP; skal de opprettholde sin posisjon i norsk politikk, må de ta ledelsen med en stor ny visjon for fremtiden.

I USA har en Twitter-melding utløst en diskusjon om personlig ansvar i klimakampen. «Jeg brøt sammen i gråt i boardingområdet mens jeg snakket på telefonen med min kone», skrev meteorologen Eric Holthaus fra flyplassen etter å ha sett den nye rapporten fra FNs klimapanel. Deretter er han blitt oversvømt av henvendelser fra folk som gjerne vil gjøre noe. Selv vil han slutte å reise med fly. Han får støtte av Gunnar Kvåle, professor emeritus i internasjonal helse, og en av dem som her til lands har engasjert seg i debatten om moral og klima. Problemet kan ikke løses av deg og meg, på individnivå, sier han. Men mine og dine valg er likevel av stor betydning.

«Vår generasjon har opplevd den kalde krigens år. Da millioner over hele verden levde i angst og avmakt over stormaktenes vanvittige atomopprustning. Men vi kjempet imot, vi organiserte oss og marsjerte i gatene, – og fikk oppleve den enorme lettelsen da avspenningen og nedrustingens tid kom», sier Bjørghild des Bouvrie fra Fusa i Hordaland, som håper på en folkebevegelse mot klimavanviddet. Sammen med Turid Lilleheie fra Solbergselva er hun nytt styremedlem i Besteforeldreaksjonen. Foreningen trengs for å vise at godt voksne mennesker tar ansvar for den verden vi etterlater oss, mener de to.

«Besteforeldrenes klimaaksjon trengs fordi stemmer fra vår generasjon også må bli hørt. Vi har ingen andre hensyn å ta enn hensynet til de som kommer etter oss», sier Inge Eidsvåg, som er nytt styremedlem i foreningen. Den folkekjære forfatteren og foredragsholderen etterlyser modige politikere som tør å ta nødvendige, men upopulære standpunkter. «Jeg er redd det tenkes for mye på karriere og gjenvalg nå for tida, og at perspektivet blir for kort.» Sammen med miljøpedagogen Per Bjørn Foros ønsker han å ta med sin egen generasjonserfaring inn i kampen for en mer ansvarlig klimapolitikk.

Ganske enkelt fordi erfaringene fra andre land er ganske gode, mener Torgeir Havik, arkitekt i Steinkjer og aktiv i Naturvernforbundet og Besteforeldreaksjonen. Samfunnet vårt må omstilles til lavere utslipp, lavere energiforbruk og bedre forvaltning av naturens evne til å binde karbon. Hvordan får vi det til? Det norske svaret har vært at globale problemer må løses på et globalt nivå, og at det ikke betyr så mye at våre egne CO₂-utslipp øker, så lenge vi bidrar til kutt andre steder. Storbritannia har gitt et annet svar, i form av en klimalov med strenge krav til nasjonale utslippsreduksjoner. I motsetning til Norge virker det, sier Havik.