Handlingslammelsen hos de som aksepterer forskernes advarsler, men fortsetter med business as usual og lar utslippene øke, er kanskje en større utfordring enn den enkle klimafornekting. Det kan minne om Titanic-syndromet, skriver Arne Johan Vetlesen i en kronikk i Aftenposten. I stedet for å gå i båtene fortsetter dansen. I stedet for å handle mens det ennå er tid, utfoldes en vifte av beskyttende psykologiske mekanismer. I en situasjon som kaller på raske beslutninger om kursendring, endres heller tolkningen av situasjonen: Ny kurs er likevel ikke nødvendig, tenker vi, i alle fall ikke ennå og ikke for mitt vedkommende.

«Let us stand together to make of our world a sustainable source for our future as humanity on this planet»

Det nære samarbeidet med Statoil, og innsatsen for å øke norsk olje- og gassproduksjon viser at universiteter og andre forskningsinstitusjoner ikke har tatt klimakunnskapen og FNs klimapanel på alvor, sier Gunnar Kvåle, professor emeritus ved Senter for internasjonal helse i Bergen. Sammen med Peter M. Haugen, professor i geofysikk, har han dratt i gang en omfattende debatt om norsk «oljesmurt forskning». I følge de etiske retningslinjene for naturvitenskap og teknologi skal forskningen være i overenstemmelse med føre-var-prinsippet og respekt for miljøet. Men hvor blir det av etikken når pengene fra Statoil lokker?

Warszawa-møtet ble for mange en ny bekreftelse på politikkens manglende evne til å gjøre noe med de alvorlige klimaendringene. Velmenende politikere støter hodet mot veggen, og det hele minner om den gamle TV-serien «Yes, Minister» – om byråkratiets evne til å bremse alle radikale endinger, skriver Jan Bojer Vindheim. Men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner. Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten» dokumenterer at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i samfunnsstyringa at den er i stand til å kjøre ethvert klimatiltak inn på et sidespor. 

Dersom globale oppvarming ikke skal overstige to grader, må klimautslippene reduseres med 85 prosent innen 2050. Kan norsk samferdsel leve opp til en slik ambisjon? I så fall må vi forlate tanken om at transporten skal fortsette å vokse, skriver leder for TEMPO-prosjektet Lasse Fridstrøm. Med en rask overgang til batteri- og hydrogenbiler er det mulig å tenke seg at persontransporten kan bli radikalt mer klimavennlig. Problemet er godstransporten og den store volumveksten det legges opp til. Selv med en 80 prosent utslippsreduksjon for lastebil og 35 prosent for skip vil samlet utslippsreduksjon i 2050 bli på beskjedne 20 prosent.

En egen miljøklubb for barn og voksne, der vesle Joachim og bestemor Hanne på Skedsmo kan pleie og utvikle sitt felles engasjement for en ren og fin verden – det måtte vel være noe? Som sagt så gjort, og Hanne Syversen var i full gang! Klubben blir et lokallag av Miljøagentene, og nå gleder de seg til å få med andre miniagenter og flere voksne på tur i skog og mark. Begge barna mine var medlemmer av denne supre foreningen, forteller Hanne, som selv er med i Besteforeldreaksjonen. Det koster bare 100 kr i året, og jeg tror Joachim vil føle at han er med på noe viktig når han blir eldre og skjønner litt mer.

Slaget om klimaet vinnes i hjertene våre, skriver stiftelsen Svanemerket på sine hjemmesider. Fakta alene preller lett av. Vi har jo alle hørt om miljøproblemene: Vi utarmer jordas ressurser. Vi sløser, og vet at vi gjør det. Vi brenner olje, kull og gass, og slipper tonn på tonn CO₂ ut i atmosfæren. De beste forskerne i verden har fortalt oss at klimaendringene er alvorlige, og at det er vi selv som skaper dem. Likevel uteblir opprøret. Det er ikke noe folkekrav å dempe oljevirksomheten, eller redusere den ukloke delen av forbruket. Hvorfor er det sånn? Hva er det som får oss til å velge som vi gjør? Og hva kan få oss til å velge annerledes?

Siden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990, og før det, har vi visst at utslipp fra fossilt brennstoff gir forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate. Sammen med andre forskere har jeg forsøkt å få våre politikere til å forstå hvor farlig dette kan bli, sier Sigbjørn Grønås, pensjonert professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen og aktiv i Besteforeldreaksjonen. Fortsatt opplysningsarbeid er selvsagt viktig. Men det er langt fra nok, har det vist seg. I dag tror jeg at bare et folkelig opprør motivert av moralsk ansvarsfølelse og en bred religiøs oppvåkning kan gjøre noe i tide med den globale oppvarmingen.