Husker du kjerringa mot strømmen? Hun som alltid sa mannen midt i mot? I eventyret krangler de om åkeren skal klippes eller skjæres. Til slutt blir mannen så arg at han drukner kjerringa i elva. Men selv da gir hun seg ikke! Da han bestemmer seg for å lete etter henne for å begrave henne i kristen jord, finner de henne ikke nedstrøms, men ovenfor fossen! Denne tverre kjerringa har skiftet kjønn og dukket opp igjen – som klimafornektere som gjentar seg selv og aldri noen sinne gir seg, mener Kirsten Limstrand i Bodø. Nå er hun grundig lei av gubbene mot strømmen, som i årevis har fylt avisspaltene nordpå med sitt «klippe, klippe».

Klimautfordringene er først og fremst et kollektivt problem, og et spørsmål om hvordan vi organiserer samfunnet. Men kan og bør vi også individuelt gjøre noe for å begrense de alvorlige menneskeskapte klimaendringene? Spørsmålet var tema for den månedlige «klimakaféen» som Besteforeldreaksjonen arrangerte på Kunsthallen i Bergen torsdag 23. okt. Foredragsholderen, filosof Espen Gamlund mente det blir feil å bare rette pekefingeren mot politikere og folk med makt. Selv om disse har størst ansvar for å gjøre noe, fritar det ikke den enkelte fra å utnytte de mulighetene som tross alt finnes til å velge grønne alternativer for seg og sin familie.

For 40 år siden satte Erik Dammann deler av Norge i brann med boka «Fremtiden i våre hender.» 3000 mennesker deltok på stiftelsesmøtet til det som ble en massebevegelse, – på slutten av 1970-tallet støttet to av tre nordmenn hans ideer. Nå avleverer han sitt politiske testamente, i boka «Verdirevolusjon» (Flux forlag, 2014). Det er et manifest, et siste kampskrift, skriver Andrew P. Kroglund. Han mener at Dammann er en av etterkrigstidens viktigste tenkere og politiske skikkelser. Som ingen andre har han maktet å sette spørsmålstegn ved mye av det de fleste tar for gitt. Som personlig kommunikator har han vært i en klasse for seg.

Siden 1990 har norske myndigheter utredet en halvmeter høg rapportbunke med klimatiltak, viser en gjennomgang ABC Nyheter har gjort. – Bunken har vokst i takt med de norske klimautslippene, sier Naturvernforbundets leder, Lars Haltbrekken. Vi utreder oss i hjel. Det virker som det nedsettes utredninger for å slippe å gjøre noe. Alle dette har egentlig vært marsjordre til regjeringene, men lite og ingenting har skjedd. Miljødirektør Ellen Hambro forsvarer de mange utredningene, men også hun er enig i at det går for sakte med klimahandling som monner. Vi trenger et taktskifte i Norge og hele verden hvis vi skal klare 2-gradersmålet , sier hun.

Miljødirektoratet har utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for hvordan vi kan omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Målet om å begrense global temperaturøkning til maksimum 2 grader, krever at utslipp per verdensborger reduseres med 40–70 prosent innen 2050. Dette betyr et utslipp per person på mellom 1,5 og 3 tonn CO₂-ekvivalenter. Norges utslipp av er i dag mer enn 10 tonn per innbygger, mens verdensgjennomsnittet er om lag sju. – Vår analyse illustrerer at det vil være mulig for Norge å redusere sine utslipp til mellom ett og to tonn CO₂ per innbygger i 2050, sier miljødirektør Ellen Hambro. Med det krever kraftfulle tiltak allerede nå.