Åtte norske symfoniorkestre fremførte i høst konsertserien «Ja, vi elsker» i anledning grunnlovsjubileet, med utelukkende norske komposisjoner. Seks av orkestrene hadde i tillegg gått sammen om å bestille et nytt verk av Maja S. K. Ratkje, Paragraf 112, som er tittelen på Grunnlovens miljøparagraf.  – I konsertsalene spilte orkestrene med miljøbestemmelsen som kontekst, og jeg lar meg imponere, skriver Tove K. Heyerdahl i tidsskriftet Ballade. Ratkje griper sin penn, tastaturet, tangentene eller hvordan hun nå enn arbeider med å forevige det hun har på hjertet – og skaper enkel samhandling mellom kunst og klimapolitikk.

Med de siste rapportene fra FNs klimapanel har vi fått de mest omfattende og hardtslående konklusjonene noen sinne om klimaproblemet. Det positive er at det er flere mulige scenarier som kan redusere økningen i global temperatur og gjøre det mer sannsynlig å nå det såkalte togradersmålet. Vi har fortsatt et valg om hvordan verden skal se ut i fremtiden. Samtidig hører vi stadig om politiske forsøk – eller mangel på sådanne – på å løse problemet, om møter i mektige styrerom og hvordan teknologiske fremskritt skal redde oss. Alt dette skjer langt fra folk flest og deres hverdag. Prosjektet cCHANGE Challenge snur opp ned på bildet.

Professor i miljøkjemi Hans Martin Seip er blant de forskerne som har valgt å ta debatten med klimaskeptikerne, og i avisinnlegg rundt om i landet forsøkt å imøtegå deres argumenter. – Det er i en viss forstand nytteløst, sier han, for de samme tingene blir ofte gjentatt i det uendelige, uten belegg. Det blir et slags «klippe, klippe», i strid med naturlovene, som den berømte kjerringa i eventyret. Men andre lesere kan likevel ha glede av at disse folkene av og til blir korrigert. Han har nå samlet og kommentert en del hovedpåstander som han mener ofte går igjen. Mye av det er importvare fra den amerikanske klimafornekter-industrien.

På oppdrag fra SVs stortingsgruppe har fem norske forskere utredet hvor mye klimagasser det er rimelig og rettferdig at Norge tar ansvar for å kutte fram mot 2030. Om man tar hensyn til historisk ansvar for utslipp, og økonomisk evne, så snakker vi om tiltak i en helt annen størrelsesorden enn vi til nå har diskutert i norsk klimadebatt, sa Steffen Kallbekken fra Cicero Senter for klimaforskning på framleggelsen av rapporten. Han har ledet arbeidet. For å hindre mer enn 2 grader global oppvarming, må utslippskuttene komme raskt og det trengs mye raskere omstillinger enn de vi ser i dag, sa Eystein Jansen fra Bjerknessenteret.

Ny kunnskap tyder på at norske politikere kan være på tynn is når de argumenterer for at gass er «en del av løsningen på klimaproblemet». Det henger blant annet sammen med faren for lekkasjer av den sterke drivhusgassen metan ved utvinning, transport og bruk. Det skal lite til før den positive klimaeffekten nulles ut. Tidligere i høst skrev Besteforeldreaksjonen til olje- og energiministeren og ba om dokumentasjon på at norsk gass er et så klimavennlig alternativ som det påstås. Svaret fra Tord Lien gjentok for det meste gamle påstander. Derfor har vi skrevet til ham igjen – med basis i et fagnotat som oppsummerer mer av det vi i dag vet.

Pensjonert diplomat Sverre Stub er førstemann ut i en ny serie med portretter av medlemmer i Besteforeldreaksjonen. Han er utdannet siviliøkonom og har bak seg en variert karriere som bl.a. ministerråd i Paris, leder av UDs avdeling for ressurser og miljø, spesialrådgiver for europeisk sikkerhet samt ti år som ambassadør i Amman og Athen. Et spennende arbeid for det han betegner som en i store trekk meget god norsk utenrikspolitikk. En av de oppgavene som har gitt ham størst personlig tilfredsstillelse, var da han på slutten av 1980-tallet arbeidet i Genève for gjennomslag internasjonalt for Brundtland-rapporten om bærekraftig utvikling.

Turid Lilleheie er pensjonist, mor, bestemor, og var i 12 år forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag. I dag bruker hun stadig mer tid på klimakampen, forteller avisen Fremtiden (Drammen) i et stort oppslag i forbindelse med at hun har skrevet et åpent brev til Jonas Gahr Støre, sammen med to andre medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon. «Norsk klimapolitikk famler seg frem. Det departementet som skulle ivareta den er nå fratatt all reell makt. Du fremstår i dag som den norske politiker som har størst mulighet til å få gehør for en intensivert klimapolitikk (…) Vi forventer at du bidrar til kursendring i visjon og strategi.»

I boka «Nattog til Syden» tar Tormod E. Eitrheim et oppgjør med jernbanepolitikken i Norge de siste åra. Eitrheim har gjort er stor og grundig jobb som fortjener oppmerksomhet, mener togreise-entusiast Finn Bjørnar Lund. Boka tar for seg spillet om norsk jernbanesatsing for 20 – 30 år siden og fram til i dag. Den ser også på den eksplosive utviklinga av høghastighetstog internasjonalt, og gir overbevisende argumenter for at jernbane har framtida for seg som transportløsning. Det gjelder både av hensyn til rask, effektiv kommunikasjon, til klima og miljø og til menneskelig trivsel. Men i Norge har ikke forståelsen for dette nådd fram til politikerne.

«Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling» er den lovende tittelen på rapporten som Miljødirektoratet la frem i oktober. Men store mangler gjør at det er fare for at vi bare får mer av det samme som så langt ikke har monnet, skriver professor Carlo Aall i en kronikk i Bergens Tidende. Viktige perspektiver fra klimaforskningen er utelatt. Han synes blant annet det er underlig at rapporten ikke har fanget opp debatten om hvorvidt deler av de fossile energireservene må bli værende i grunnen. De fleste partier har allerede akseptert dette som en relevant problemstilling, selv om de synes å mene at det bare skal gjelde for andre land.