Siden oppstarten av Besteforeldreaksjonen har Otto M. Martens vært en sentral mann. Han var i mange år leder av Trondheimsgruppa. Han har skrevet i avisene, holdt appeller, arrangert seminar og gått i demonstrasjoner. I det siste har han engasjert seg særlig sterkt mot forslaget til Nasjonal Transportplan, der mål og midler ikke henger i hop. – Det er egentlig ganske typisk for hele klimapolitikken: Store mål og fagre talemåter, men når det kommer til stykket fortsetter det meste som før. Det skal vi ikke lenger finne oss i. På vegne av våre barnebarn må vi ha lov til å kreve mye mer av dem vi har gitt makt og ansvar.

Bjørghild des Bouvrie ble født i Nederland, i det som blir kalt hungersvinteren 1944-1945, med nederlandsk far og norsk mor. For snart ti år siden bosatte hun seg i Strandvik sør for Bergen sammen med mannen André. Men landliv og vakker utsikt er ikke nok for Bjørghild, som alltid har hatt et sterkt samfunnsengasjement. I hjemlandet jobbet hun med kvinnesaksspørsmål, og vet at det nytter å mobilisere grasrota. Nå er hun organisasjonssekretær for Besteforeldreaksjonen. – Vi må fortsette å minne dem som har politisk og økonomisk makt på deres ansvar overfor etterslekten, og prøve å inspirere dem til den nødvendige kreativitet.

Gunnar Kvåle, professor i internasjonal helse ved UiB, var blant de første til å stille opp for Besteforeldrenes klimaaksjon – fordi det var behov for noen som løfter fram denne ene saken, sier han, og det som kan bli katastrofale følger hvis ikke noe effektivt blir gjort for å stoppe utslippene. Det er dagens generasjon av voksne i den rike del av verden som har skapt problemet, og vi har et særlig ansvar for å gå i front i denne saken. Det er snakk om et moralsk ansvar for rettferdighet i forhold vi dem som ikke har skyld i problemet, men som blir hardest rammet; fattige i andre land, våre egne barn og barnebarn og senere generasjoner.

Kirsten Limstrand fra Bodø er en av dem som lenge har vært ivrig engasjert i Besteforeldrenes klimaaksjon. – At vi eldre og besteforeldre har et særlig ansvar, og en særlig oppgave, har ligget meg på hjertet siden 2009, da jeg var med på klimaseilasen til København, som medlem av Framtiden i Våre Hender. Der havnet jeg på seminar med denne entusiastiske besteforeldregjengen, og dermed var det gjort! Hun er dosent i pedagogikk ved Universitetet i Nordland og forfatter av flere fagbøker, og mener at det viktigste er å gi de unge håp. Besteforeldreaksjonen er for meg en investering i mine barnebarns framtid.

I Hordaland held Besteforeldreaksjonen fram med sin «Klimadugnad 2016», inspirert av Paris-avtalens artikkel 12 som legg  vekt på kor viktig det er med opplysning og brei folkeleg medverknad. Då kampanjen hadde eit arrangement på Stord, var det viktig å få med seg kyrkja, som har ei sterk stilling i lokalsamfunnet. Soknediakon Lisbeth Nygård har ansvar for kyrkja si omsorgsteneste, og er oppteken av at miljø- og klimaengasjement er noko som følgjer av det kristne bodet om nestekjærleik. Ho ønskjer at Stord kyrke skal bli grønare enn ho er i dag, og var glad for å verte utfordra av besteforeldre som stiller krav.

– Bare blinde og stokk døve politiske autister kan avvise eller nekte å forstå de alvorlige klimaproblemene. Skikkelige folk er glad i sine barn, og i jorda vår. I Stord er vi klare for å gjøre en større innsats og tar gjerne imot hjelp til å bli bedre, sa ordfører Harry Herstad på et åpent møte 15. sept. Besteforeldreaksjonen i Hordaland hadde invitert til klimadugnad, og sammen med kommunen fått med offentlige etater, næringslivet, kirka og flere andre som kom for å fortelle hva de kan bidra med for å gjøre Stord til et nullutslippssamfunn i 2050. En typisk vestlandskommune som i dag har mange arbeidsplasser i oljenæringa.