Paris-avtalen har gitt grunnlag for håp, og vil prege klimaarbeidet og klimadebatten i 2016. Men skal den bli et vendepunkt, og mer enn nok en samling med vakre ord, må verdens land overvinne den smale nasjonalismen, sier Svein Tveitdal. Han er tidligere FN-direktør og har arbeidet for flere av klimatoppmøtene. Foran siste stortingsvalg var han leder av kampanjen Klimavalg 2013 med over hundre tilslutta organisasjoner. Da som nå holder mange av de norske politikerne seg til en virkelighetsforståelse og en retorikk der norsk olje og gass ikke er problemet, men «en del av løsningen». Slik kommer vi ingen vei, mener Tveitdal.

Ingen ting er enklere enn å raljere over den avtalen som ble inngått på klima-toppmøtet i Paris. Samtidig er det helt avgjørende at vi ikke gjør det, men tvert imot tar avtalen som en forpliktelse på rammeste alvor, skriver politisk kommentator Dag Seierstad. Det kan virke som en lettvint løsning når 190 land vedtar at den globale oppvarmingen må holdes «godt under to grader» og nærmest mulig en oppvarming på halvannen grad. Likevel bør vi ikke gjøre som olje- og energiminister Tord Lien (FrP) og Karl Eirik Schjøtt Pedersen (AP) i Norsk Olje og Gass, som begge trekker på skuldrene over Paris-vedtaket.

Hva er egentlig resultatet av klimaforhandlingene, og hva skal vi gjøre med det? Meningene er delte. Men «mamma-aktivistene» i amerikanske Moms Clean Air Force mener avtalen kom som bestilt til julehelga vi står foran. Den føles som en gave til mine barn, og som et lys i stua på den mørkeste tida av året, skriver en talskvinne for organisasjonen, som markerte seg sterkt blant de frivillige kreftene i Paris. Hun erkjenner at avtalen er for svak og at planene medlemslandene har lagt fram for utslippsreduksjoner, ikke vil begrense global oppvarming til 1,5 eller 2 grader. Likevel gir avtalen grunn til større håp enn tidligere.

For første gang har verden en klimaavtale med et mål som er i henhold til hva forskerne sier er nødvendig for en bærekraftig planet, sier Svein Tveitdal om Paris-avtalen fra lørdag. 1, 5 grader kan vi trolig leve med. Problemet er at utslippsmålene landene har forpliktet seg til, vil øke utslippene med over 20 prosent fram til 2030. Ulike rapporter sier dette kan gi grunnlag for å stabilisere den globale oppvarmingen til et sted mellom 2,7 og 3,7 grader. Og dette igjen forutsetter at alle overholder forpliktelsene og at utslippene kuttes raskt etter 2030. Gapet mellom det som kreves og dagens klimapolitikk er med andre ord formidabel.

«Denne avtalen vil ikke redde kloden fra klimakatastrofe. Men den kan ha reddet muligheten for å redde kloden – hvis vi setter alle kluter til i årene som kommer», sier Bill McKibben, Som leder av 350.org er han en mann mange setter sin lit til i den globale folkebevegelsen for klimarettferdighet. Avtaleteksten har mange positive elementer, mener han. En tilnærmet enighet om et 1,5 graders mål bringer verdenssamfunnet et stort steg framover i erkjennelse av klimaalvoret. Men fortsatt er avstanden stor mellom mål og midler. Utslippstrendene må snu bratt nedover hvis dette skal bli mer enn fagre ord.