– «Det er olja som har gitt Noreg velferd, infrastruktur og helsetenester.» Då vi i Arendal møtte m.a. oljearbeidarar til debatt, var denne velkjende påstanden noko av det som gjekk att. «Ein leitestans no betyr slutten for tryggleiken for barnebarna dykkar i framtida.» – Men fullt så oljeavhengige er vi faktisk ikkje! seier Ingunn Elstad.
Hvordan skal Norge bruke sin store pengerikdom? – Ved å fortsette å satse på den pengemaskinen vi har, olja, – eller overføre ressurser til nye næringer som ennå ikke kan stå på egne bein? Andrew Kroglund har latt seg provosere av økonomers konvensjonelle visdom, der man ennå ikke tar fullt innover seg klimautfordringene.
Norge ligger an til å kutte 20 % av klimautslippene innen 2030, ikke 55 % slik regjeringens mål er, og slik vi har lovet FN. Det var en av konklusjonene i OECDs gjennomgang av norsk miljøpolitikk, der målkonflikter står i kø og mye ikke fungerer etter intensjonene. Vi har sett nærmere på rapporten, og noen av utfordringene som ligger der.
Vi trenger et overhus – over Stortinget – med vetorett i alle saker som gjelder Norges utslipp, proklamerte den alltid like blide samfunnsrefseren Jørgen Randers under sitt foredrag i Bergen i dag. Dessuten må vi befri oss fra markedsliberalistiske dogmer og overlate til staten å styre mer. Nye grep må tas – siden de velprøvde så åpenbart ikke fungerer.
Menneskeheten har enorme ressurser, og klimaproblemene er fullt mulig å løse ved å bruke et par prosent av verdens BNP, hevder Yuval Noah Harari, forfatter av «Sapiens. En kort historie om menneskeheten». Han får støtte av Jørgen Randers. – Den norske staten må gå inn og bruke 30 milliarder kroner pr år for å akselerere omstillingen, sier han.
Det snakkes om holdningsendring. – Men det som funker, er å gi folk mulighet for handlingsendring; da kommer ofte nye holdninger med på kjøpet, sier Per Hjalmar Svae. Han har levert et innspill til ny klimastrategi for Bergen. – Det gjelder å gjøre utslippsfrie løsninger like tilgjengelige og like rimelige som dem de erstatter.
Vedtak på klimatoppmøter som det i Glasgow avhenger av konsensus. Hvis ikke sinkene skal bestemme takten, må hvert enkelt land få fart i det grønne skiftet. «Det Norge trenger nå, er å se en regjering som satser. Vi har åtte år frem mot 2030. Vi har ikke én dag å miste», skriver styreleder og generalsekretær i BKA, i en kronikk i Dagbladet.
I 2030 vil det i verden være langt mer olje og gass på markedet enn det er plass til, hvis vi skal ha mulighet for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Hva betyr det for norsk sokkel? Hva kan og bør vi kreve for å få ned norsk oljeproduksjon? Hva er realistisk? – Det opptar William Helland-Hansen, professor i geologi og miljøvernaktivist i Bergen.
I VG kunne vi nylig lese om Equinors «gigantplaner» for ny grønn industri. Det skal investeres 350 mrd. kroner for perioden 2020–2030. – BKA er selvfølgelig positiv til all satsing på det som er framtidsretta. Men just derfor er det grunn til å sette spørsmålstegn ved flere av planene det her gjelder, mener landsstyremedlem Alf Engdal.
På en dag som denne, da BKA for første gang er tildelt betydelig statlig støtte, må det være lov å være litt selvopptatt – og begeistra, sier gen.sekr. Andrew Kroglund. Men det er ikke alt. Han har sett nærmere på forslaget til statsbudsjett, og finner flere framtidsretta tiltak, – både for utslippskutt hjemme og økt klimabistand ute.
