For 40 år siden satte Erik Dammann deler av Norge i brann med boka «Fremtiden i våre hender.» 3000 mennesker deltok på stiftelsesmøtet til det som ble en massebevegelse, – på slutten av 1970-tallet støttet to av tre nordmenn hans ideer. Nå avleverer han sitt politiske testamente, i boka «Verdirevolusjon» (Flux forlag, 2014). Det er et manifest, et siste kampskrift, skriver Andrew P. Kroglund. Han mener at Dammann er en av etterkrigstidens viktigste tenkere og politiske skikkelser. Som ingen andre har han maktet å sette spørsmålstegn ved mye av det de fleste tar for gitt. Som personlig kommunikator har han vært i en klasse for seg.

For 40 år siden skapte Erik Dammann «Fremtiden i våre hender», først som bok i kjempeopplag, deretter som organisasjon med kometaktig oppslutning. Mange av oss ble med og er det fortsatt. I mellomtida er Dammann blitt 83 og klar med ny bok – den syttende fra hans hånd og et slags testamente over et livslangt engasjement for global rettferdighet. Klimaproblemene har aktualisert behovet for opprør mot et verdisystem som er i ferd med å ødelegge seg selv, slik han ser det. Vi må se på hele utviklingen og jobbe for et annet økonomisk system. Begynne å diskutere hvordan vi kan bygge en levelig verden som ikke bygger på konkurranse.

Warszawa-møtet ble for mange en ny bekreftelse på politikkens manglende evne til å gjøre noe med de alvorlige klimaendringene. Velmenende politikere støter hodet mot veggen, og det hele minner om den gamle TV-serien «Yes, Minister» – om byråkratiets evne til å bremse alle radikale endinger, skriver Jan Bojer Vindheim. Men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner. Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten» dokumenterer at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i samfunnsstyringa at den er i stand til å kjøre ethvert klimatiltak inn på et sidespor. 

Journalisten Erik Martiniussen har gitt ut bok om norsk klimapolitikk, skrevet for oss som lurer på hva som ligger bak når Norge kan oppfattes som et foregangsland. Vi slipper ut 27 prosent mer CO₂ enn i 1990, og har den høyeste utslippsvekst i Europa. Mens våre naboland har kuttet kraftig i utslippene sine, har vi latt dem gått opp her hos oss. Grunnen er at kalkulatoren er blitt vårt viktigste klimavirkemiddel, skriver forfatteren. Den skiller «dyre» klimatiltak fra «billige». De dyre settes på vent, mens de billigste skal gjennomføres først. Og ettersom alle klimatiltak i Norge er dyre, havner de nederst i bunken.

«Jeg har nettopp lest ei bok som ikke kan anbefales. Den opplevdes så solid, vettu’ og viktig at den herved BEFALES!» En begeistret «krusedullfilosof» Hans Christian Medlien har lest den lille boka av «concerned scientist» Andreas Ytterstad med den lange tittelen 100 000 grønne klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! – med undertittel For en klimaløsning nedenfra (Gyldendal, 2013). «Vel, jeg har jo ingen makt til å befale noen noe som helst, men av og til handler det om saker av en slik viktighetsgrad at man må ty til sine kraftigste virkemidler. Og i denne saken vil jeg kjempe med alt som står i min makt.»

På Arbeiderpartiets landsmøte ble det argumentert med at uten kunnskap = konsekvensutredning, er det umulig å si ja eller nei til oljeboring i Lofoten. Men er det ikke mye kunnskap tilgjengelig om global oppvarming, og vet vi ikke allerede svært mye om konsekvensene for klodens framtid når oljen forbrennes? De som fortsatt ikke har fått med seg dette, har nå heldigvis fått en kyndig veileder, skriver Tore Linné Eriksen (bildet), professor i utviklingsstudier, om boka Klimahistorie & klimapolitikk (Dreyer 2013), i en omtale i ukemagasinet Ny Tid. Forfatteren Arne Chr. Stryken underviser i miljø- og klimaspørsmål på Høgskolen i Lillehammer.

Ny bok, av Andreas Ytterstad: 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! (Gyldendal, 2013). I Norge handler klimapolitikken i dag mye om å ekskludere spørsmål om norsk olje og gass. Men for å få til et fornybart Norge kreves det en folkelig mobilisering uten sidestykke. Kampen for klimajobber og grønne arbeidsplasser er broen mellom Norge som oljenasjon til et land som går over til fornybar energi, mellom de umiddelbare behovene vi har for gode, trygge jobber – og det behovet som alt levende liv på planeten har for å få ned utslippene av klimagasser, først og fremst CO₂.

Vel tjue år etter han erobra verden med historia om Sofie, presenterer Jostein Gaarder ein ny ung helt: Anna. Trass i at dei liknar kvarandre, er forskjellane mest interessante, skriv NRKs Marta Norheim om Jostein Gaarders ungdomsbok «Anna. En fabel om klodens klima og miljø» (Aschehoug 2013). Både Anna og Sofie er unge, nysgjerrige og idealistiske jenter som tumlar med store spørsmål om livet og verda. Sofie fann eit brev i postkassa med det sokratiske spørsmålet «Hvem er du?», mens Anna går rett på sak og spør «Hva må gjøres?». Anna vil berge kloden. Det vil Jostein Gaarder også, og i denne boka står han fram som ein ekte tendensdiktar. Kan det bli bra litteratur av slikt?

Bredo Berntsen og Sigmund Hågvars storverk «NORSK NATUR – FARVEL?»  (Unipub 2010) er for høgskolelektor Per Aunet blitt en sterk påminnelse om at selve livet aldri har vært mer truet enn nå, ved menneskets brutalt naturskadelige framferd. «Alt betvang vi, alt fortærte vi, hamret i vei –», siterer han Kolbjørn Falkeid. Når vi har kasta oss inn i kampen for å begrense og forebygge farlige klimaendringer, på vegne av våre barnebarn, ligger for Per også dette i bunn: Ved å handle riktig skal vi gi våre etterkommere mulighet til å oppleve naturens under og fryd, og noe av det fredelige livet som fortsatt finnes.