På Arbeiderpartiets landsmøte ble det argumentert med at uten kunnskap = konsekvensutredning, er det umulig å si ja eller nei til oljeboring i Lofoten. Men er det ikke mye kunnskap tilgjengelig om global oppvarming, og vet vi ikke allerede svært mye om konsekvensene for klodens framtid når oljen forbrennes? De som fortsatt ikke har fått med seg dette, har nå heldigvis fått en kyndig veileder, skriver Tore Linné Eriksen (bildet), professor i utviklingsstudier, om boka Klimahistorie & klimapolitikk (Dreyer 2013), i en omtale i ukemagasinet Ny Tid. Forfatteren Arne Chr. Stryken underviser i miljø- og klimaspørsmål på Høgskolen i Lillehammer.

Ny bok, av Andreas Ytterstad: 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! (Gyldendal, 2013). I Norge handler klimapolitikken i dag mye om å ekskludere spørsmål om norsk olje og gass. Men for å få til et fornybart Norge kreves det en folkelig mobilisering uten sidestykke. Kampen for klimajobber og grønne arbeidsplasser er broen mellom Norge som oljenasjon til et land som går over til fornybar energi, mellom de umiddelbare behovene vi har for gode, trygge jobber – og det behovet som alt levende liv på planeten har for å få ned utslippene av klimagasser, først og fremst CO₂.

Vel tjue år etter han erobra verden med historia om Sofie, presenterer Jostein Gaarder ein ny ung helt: Anna. Trass i at dei liknar kvarandre, er forskjellane mest interessante, skriv NRKs Marta Norheim om Jostein Gaarders ungdomsbok «Anna. En fabel om klodens klima og miljø» (Aschehoug 2013). Både Anna og Sofie er unge, nysgjerrige og idealistiske jenter som tumlar med store spørsmål om livet og verda. Sofie fann eit brev i postkassa med det sokratiske spørsmålet «Hvem er du?», mens Anna går rett på sak og spør «Hva må gjøres?». Anna vil berge kloden. Det vil Jostein Gaarder også, og i denne boka står han fram som ein ekte tendensdiktar. Kan det bli bra litteratur av slikt?

Bredo Berntsen og Sigmund Hågvars storverk «NORSK NATUR – FARVEL?»  (Unipub 2010) er for høgskolelektor Per Aunet blitt en sterk påminnelse om at selve livet aldri har vært mer truet enn nå, ved menneskets brutalt naturskadelige framferd. «Alt betvang vi, alt fortærte vi, hamret i vei –», siterer han Kolbjørn Falkeid. Når vi har kasta oss inn i kampen for å begrense og forebygge farlige klimaendringer, på vegne av våre barnebarn, ligger for Per også dette i bunn: Ved å handle riktig skal vi gi våre etterkommere mulighet til å oppleve naturens under og fryd, og noe av det fredelige livet som fortsatt finnes.

Av Werner Christie, tidligere helseminister, medlem av Besteforeldreaksjonens Råd

Hvorfor det er så vanskelig å endre kurs, når kjensgjerningene taler for at vi burde? Dette har Gudmund Hernes, profilert kunnskapsminister på 1990-tallet, gitt ut en liten bok om. Hans regjeringskollega Werner Christie skriver om den i en kronikk i Dagsavisen 21. nov. «Å skifte overbevisning er på et vis også å skifte identitet. Det gjør vi ikke uten videre.»

Bokomtale ved Erik Solheim, tidl. leiar i Norges Naturvernforbund

Kvart år sidan midt på 1980-talet har verda brukt meir olje enn det som er oppdaga i nye funn.  Den oljen som var lett å få tak i, har vi svidd av.  Kostnadene ved utvinninga stig, både i kroner og energiinnsats.  Netto energiutbytte går ned. Hovudtrekka i desse realitetane gjer Alf R. Jacobsen greie for i den lettfattelege boka ”Mellom to onder.  Olje og gass i det 21. århundret:  Den vanskelige overgangen” (Vega forlag, 2012).

Omtalt av Per Bjørn Foros, pedagog og skribent.

Lester Brown (f. 1934) er en av verdens fremste miljøforkjempere. Han forbindes ikke minst med Worldwatch Institute og årboka “Jordens tilstand”, som i tjue år kom i norsk utgave.

Brown har skrevet femti bøker, den siste heter World on the Edge. How to Prevent Environmental and Economic Collapse. Per Bjørn Foros har lest den, og har både godord og kritikk.

Omtalt av Gunnar Kvåle, skribent og professor i internasjonal helse.

Skal vi forstå norsk klimapolitikk, må vi forstå Jens Stoltenberg. I intervjuboka «Klimaparadokset» skriver forfatteren Kjetil B. Alstadheim at «Stoltenberg framstår som et klimaparadoks i seg selv. Den ene dagen støttespiller for norsk oljeindustri. Den neste dagen glødende engasjert for kamp mot klimaendringer. En oljefyr og en klimakar.» 

Stoltenberg er for opptatt av å tekkes velgerne, mener Gunnar Kvåle. Dermed blir det vanskelig for ham å engasjere og mobilisere befolkningen slik han sier han ønsker.