En omlegging fra oljeøkonomien til en bærekraftig økonomi er en varig endring vi ikke kan vike unna, sa Anders Bjartnes  da han presenterte sin nye bok forrige uke. Han la til at det først og fremst er de to store regjeringsbærende partiene han appellerer til; det er de som har mulighet og makt til proaktivt å endre Norge og unngå at vi bare driver med strømmen og går på en smell. – Alternativet til at verden handler nå, er at alvorlige klimaendringer slår til senere i hundreåret og rammer våre barn og barnebarn med brutal kraft. Det er dette vi må unngå, og det er denne frykten som er bakgrunnen for mitt engasjement i klimasaken.

Professor i biologi Dag O. Hessen er kjent som en av landets beste formidlere av forskning og vitenskap og har utgitt en rekke populærfaglige bøker om evolusjon, om biologi og miljø og om skjæringsfeltet mellom biologi og filosofi. Med bakgrunn i klimadebatten er han nå blitt inspirert til å skrive det han kaller en «biografi» om grunnstoffet karbon – C. Det er livets sentrale element, og det meste av livsprosessene i naturen involverer karbon på en eller annen måte. Sammen med to oksygenatomer oppstår det skjebnesvangre trekantforholdet CO₂. Boka «C» er en uformell og personlig engasjert beretning. Ivan Chetwynd har lest den.

Broen til framtiden er ikke olje, kull eller gass. Broen til framtiden er oss, sier Andreas Ytterstad, redaktør for boka som utgis etter konferansen om nye miljøarbeidsplasser tidligere i år. – Det er ikke engang først og fremst vindturbiner til havs, eller nye jernbanelinjer på land. Den energien det haster aller mest med å bygge ut, er de folkelige klimabevegelsene over hele verden! En bok forandrer ikke verden, vil nok noen si. Men hvis folk og organisasjoner som vil bygge Norge på ny, kan samles mellom to permer, tenker jeg at enda flere folk i neste omgang kan samles om enda klarere krav. Vi trenger en klimaløsning nedenfra.

I boka «Nattog til Syden» tar Tormod E. Eitrheim et oppgjør med jernbanepolitikken i Norge de siste åra. Eitrheim har gjort er stor og grundig jobb som fortjener oppmerksomhet, mener togreise-entusiast Finn Bjørnar Lund. Boka tar for seg spillet om norsk jernbanesatsing for 20 – 30 år siden og fram til i dag. Den ser også på den eksplosive utviklinga av høghastighetstog internasjonalt, og gir overbevisende argumenter for at jernbane har framtida for seg som transportløsning. Det gjelder både av hensyn til rask, effektiv kommunikasjon, til klima og miljø og til menneskelig trivsel. Men i Norge har ikke forståelsen for dette nådd fram til politikerne.

For 40 år siden satte Erik Dammann deler av Norge i brann med boka «Fremtiden i våre hender.» 3000 mennesker deltok på stiftelsesmøtet til det som ble en massebevegelse, – på slutten av 1970-tallet støttet to av tre nordmenn hans ideer. Nå avleverer han sitt politiske testamente, i boka «Verdirevolusjon» (Flux forlag, 2014). Det er et manifest, et siste kampskrift, skriver Andrew P. Kroglund. Han mener at Dammann er en av etterkrigstidens viktigste tenkere og politiske skikkelser. Som ingen andre har han maktet å sette spørsmålstegn ved mye av det de fleste tar for gitt. Som personlig kommunikator har han vært i en klasse for seg.

For 40 år siden skapte Erik Dammann «Fremtiden i våre hender», først som bok i kjempeopplag, deretter som organisasjon med kometaktig oppslutning. Mange av oss ble med og er det fortsatt. I mellomtida er Dammann blitt 83 og klar med ny bok – den syttende fra hans hånd og et slags testamente over et livslangt engasjement for global rettferdighet. Klimaproblemene har aktualisert behovet for opprør mot et verdisystem som er i ferd med å ødelegge seg selv, slik han ser det. Vi må se på hele utviklingen og jobbe for et annet økonomisk system. Begynne å diskutere hvordan vi kan bygge en levelig verden som ikke bygger på konkurranse.

Warszawa-møtet ble for mange en ny bekreftelse på politikkens manglende evne til å gjøre noe med de alvorlige klimaendringene. Velmenende politikere støter hodet mot veggen, og det hele minner om den gamle TV-serien «Yes, Minister» – om byråkratiets evne til å bremse alle radikale endinger, skriver Jan Bojer Vindheim. Men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner. Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten» dokumenterer at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i samfunnsstyringa at den er i stand til å kjøre ethvert klimatiltak inn på et sidespor. 

Journalisten Erik Martiniussen har gitt ut bok om norsk klimapolitikk, skrevet for oss som lurer på hva som ligger bak når Norge kan oppfattes som et foregangsland. Vi slipper ut 27 prosent mer CO₂ enn i 1990, og har den høyeste utslippsvekst i Europa. Mens våre naboland har kuttet kraftig i utslippene sine, har vi latt dem gått opp her hos oss. Grunnen er at kalkulatoren er blitt vårt viktigste klimavirkemiddel, skriver forfatteren. Den skiller «dyre» klimatiltak fra «billige». De dyre settes på vent, mens de billigste skal gjennomføres først. Og ettersom alle klimatiltak i Norge er dyre, havner de nederst i bunken.

«Jeg har nettopp lest ei bok som ikke kan anbefales. Den opplevdes så solid, vettu’ og viktig at den herved BEFALES!» En begeistret «krusedullfilosof» Hans Christian Medlien har lest den lille boka av «concerned scientist» Andreas Ytterstad med den lange tittelen 100 000 grønne klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! – med undertittel For en klimaløsning nedenfra (Gyldendal, 2013). «Vel, jeg har jo ingen makt til å befale noen noe som helst, men av og til handler det om saker av en slik viktighetsgrad at man må ty til sine kraftigste virkemidler. Og i denne saken vil jeg kjempe med alt som står i min makt.»