Er norsk klimapolitikk bedre eller verre enn sitt rykte? Ja takk, begge deler, sier Åke Bjørke. Han underviser ved Universitetet i Agder og har lenge vært engasjert i miljø og utviklingsspørsmål. Han legger vekt på at norske politikere internasjonalt skiller seg ut som noen av de mest oppegående og kunnskapsorienterte. Samtidig har de problem med å frigjøre seg fra fortidas prioriteringer. Det gjør at omstillingstempo blir for dårlig og klimatiltakene for puslete.

Klimatrusselen viser at menneskeheten er kommet til et punkt der vi har kapasitet til å ødelegge oss selv og det meste av det vi forbinder med sivilisert liv. Men det har vært situasjonen helt siden 1945 og den første atombomba, sier John Gunnar Mæland. Han er professor i sosialmedisin og har i en årrekke vært leder av foreninga «Leger mot atomvåpen». Nå vil han engasjere seg sterkere i klimakampen og bidra til å være med å bygge den effektive motstandsbevegelsen som trengs.

«Eldrebølgen» blir framstilt som et problem, men er en stor ressurs og en mulighet. Dagens eldre har utrolig mye å bidra med, sier lederen av Norsk Pensjonistforbund, Jan Davidsen. Selvfølgelig er folk urolige for framtida. Men hvis denne uroen kan omsettes i politisk energi, vil vi ikke bare bli bedre til å løse aldersrelaterte samfunnsoppgaver, men også felles utfordringer som klima. Mange av oss har vært gjennom tider med store omstillinger før, vi vet hva det dreier seg om.

Gunnar Kvåle bor i Os sør for Bergen, og står omtrent så langt fra kommunens landskjente FrP-ordfører og hans parti som det går an å komme. Det betyr ikke så mye her lokalt, men at vi har et regjeringsparti som fortsatt ikke aksepterer klimakunnskapen er jo borti veggene, sier den pensjonerte professoren i internasjonal helse. Men han er heller ikke særlig imponert over de andre store partiene. Både Solberg og Støre har forstått hva som bør sies om vår tids største utfordring etcetera. Men de har ikke tatt innover seg det virkelige klimaalvoret, mener han. Så langt er pratet om et grønt skifte nettopp dét – mest prat.

Etter ti år i styret for Besteforeldreaksjonen har Hans Martin Seip, professor emeritus i miljøkjemi og forsker ved Cicero Senter for klimaforskning, bestemt seg for at det får være nok. – Jeg har hatt mye glede av å være med i dette styret, sier han. Men jeg jobber jo langsommere enn før, og selv om helsa er rimelig bra akkurat nå, så nærmer jeg meg åtti og framtida er mer usikker. Jeg tror det er klokt å slutte før andre trekker et lettelsens sukk når det skjer. – Med sine store kunnskaper har Hans Martin vært uunnværlig for oss, sier lederen av Besteforeldreaksjonen, Halfdan Wiik. Uten ham ville vi ikke hatt den samme troverdighet.

Pensjonert høgskolelektor Per Aunet fra Levanger er 74 år og bestefar til fem. Han har vært aktiv i miljøbevegelsen i mange år, nestleder i Naturvernforbundet og stortingsrepresentant for SV. Når det gjelder klimaproblemene er de ikke så nye som noen innbiller seg, sier han. Da han for noen år siden ryddet kontoret, etter mer enn 40 års yrkesaktivitet, fant han gamle forelesingsnotater om drivhuseffekten fra tidlig på syttitallet. – Men det er flott at vi nå har mer trøkk i sakene. Bare vi ikke blir for snevert opptatt av de problemene vi skaper for oss selv. Det er ikke bare menneskenes livsvilkår som har interesse og egenverdi, men også naturen, landskapet og våre medskapninger.