Vi kan ikke vente på at verdens politikere eller revolusjonerende teknologi skal redde klimaet, skriver Sigbjørn Grønås, professor emeritus i meteorologi ved Universitetet i Bergen. Vi må bruke den kunnskapen vi alt har og sette i verk alle endringsprosesser som er mulig å komme i gang med. I fjor ga han ut en omfattende lærebok om klima og klimaforskning. Den siste rapporten fra FNs klimapanel forsterker sikkerheten i kunnskapen om at klimautslippene våre fører til en farlig oppvarming av kloden. Kunnskapen er nå sikrere enn flere utsagn folk holder for sanne, slik som at røyking av tobakk er skadelig for helsen.

Siden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990, og før det, har vi visst at utslipp fra fossilt brennstoff gir forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate. Sammen med andre forskere har jeg forsøkt å få våre politikere til å forstå hvor farlig dette kan bli, sier Sigbjørn Grønås, pensjonert professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen og aktiv i Besteforeldreaksjonen. Fortsatt opplysningsarbeid er selvsagt viktig. Men det er langt fra nok, har det vist seg. I dag tror jeg at bare et folkelig opprør motivert av moralsk ansvarsfølelse og en bred religiøs oppvåkning kan gjøre noe i tide med den globale oppvarmingen.

Etter en valgkamp der de kortsiktige perspektivene rår grunnen, må vi på nytt spørre: Er det mulig å få til den snuoperasjon som trengs? Hvordan få flere til å se fordelen ved å handle nå, og ikke i en ubestemt framtid? Anne Kristine Haugestad (bildet) og Ivar Castberg vil snakke om klima som et forsikringsspørsmål og et spørsmål om rettferdig fordeling. Dagens gjennomsnittsnordmann slipper ut 11 tonn CO₂ per år. Det må ned mot ett tonn i 2050. «I en overgangsfase, mens økonomien legges om til ikke lenger å være avhengig av de fossile ressursene, må land med høye utslipp betale en kompensasjon til land med lave utslipp.»  

Vi har kunnskap nok, vi vet at livsvilkårene er truet, men hva gjør vi? Hva gjør vi med fortvilelsen, angsten og raseriet? Vi bruker ytringsfriheten så langt den rekker, vi snakker og skriver, demonstrerer og aksjonerer for å tvinge fram endringsvilje og handlekraft hos politiske ledere. Gjennom historien har vi gravd oss ned i jorden, sprengt oss inn i fjellet, skutt oss opp i himmelen og boret ned i havets grunn – på jakt etter kunnskap og makt. Resultatet er en velstand som forgiftes av egen suksess. Og de som ikke opplever velstanden rammes hardest, skriver forfatter og miljøskribent Sidsel Mørck. Som tror at en alternativ utvikling er mulig.

Det mest slående ved alliansen Klimavalg 2013, som nå har et åttitalls deltakere, er det sterke innslaget av kristelige organisasjoner, og med Den norske kirke i spissen. Det har vakt debatt, både i og utenfor Kirken, der noen mener at dette er å gå for langt inn på politikkens enemerker. Einar Tjelle, assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, er uenig i kritikken, og viser til et voksende politisk engasjement fra kirkenes side over hele verden, siden andre verdenskrig. «Når menneskelivet og skaperverket trues, må kirken være tydelig i sin tale og utfordre den politiske makt», skriver han i en kronikk.

«Tenk deg at du går om bord i nattoget i Trondheim ein sur haustkveld, der våt snø kjem vassrett inn Trondheimsfjorden, for så å vakne nær ei sommarvarm strand ved Middelhavet.» Dette er fullt muleg, men krev tog og linje med internasjonal standard, skriv journalist Tormod Eitrheim, forfattar av boka «Nattog til syden». Ei slik linje vil óg gi billegare intercity-tog med fleire stopp og kortare reisetid enn framlegget i Transportplanen. Planen er fylt av prosjekt som skapar splid og manglar heilt samordning av lokal- og fjern-trafikk, hevdar han.

Rekordhøye oljeinvesteringer, tjæresand og planer om utvinning i Lofoten og Arktis begrunnes stadig vekk med at verden trenger mer energi. «Utviklingslanda si auka tilgang på norsk energi vil vere med på å betre levekåra og trekkje millionar ut av fattigdom», uttalte Ola Borten Moe nylig. Statoil-direktøren ordlegger seg i lignende vendinger. Det rare er ikke at politikere og næringslivsledere prøver å snakke bort sine egentlige motiver. Det rare er at vi liker å høre på slikt tull, skrev sosiologen Erling Dokk Holm i Dagbladet for et år siden. Vi har fått tillatelse fra ham til å publisere kronikken på nytt her.

Av Barbara Gentikow, prof. emerita i medievitenskap, styremedlem IKFF (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet)

FNs 18. klimakonferanse, i Doha, er nettopp blitt avsluttet, med mildt sagt ikke særlig oppløftende resultater. Det går meget tregt med nedskjæringer av CO₂-utslipp. I virkeligheten er verdens klimatilstan enda verre enn regnskapene avslører – fordi den største enkeltstående kilden, det globale militærindustrielle komplekset, holdes utenfor.