Pave Frans har vakt oppsikt med sin miljøencyklika – Laudato Si – som tar opp klodens miljøproblemer, inkludert klimakrisen og truslene mot verdens arter. Navnet er hentet fra Frans av Assisis «Solsang», og for å forstå pavens budskap er det viktig å se nærmere på denne spesielle personen i den katolske kirkes historie, skriver Bredo Berntsen, forfatter av mange bøker om norsk natur, friluftsliv og naturvern. Han representerer i vestlig tanketradisjon en motvekt mot troen på menneskenes utnyttelse av naturrikdommene – og dagens forbrukersamfunn med store miljøødeleggelser som ubønnhørlig konsekvens.

Vi har fått nok ei klimamelding som er rik på ord og fattig på konkrete tiltak. Det vi trenger er reguleringer og en klimalov, skriver journalist Lars Martin Hjorthol. Forestillingen om at vi kan få på plass de nødvendige utslippskuttene ved å kjøpe klimakvoter i EU-markedet er ikke saklig begrunnet. Det som fungerer er påbud og forbud – slik vi har sett ved andre typer alvorlige forurensinger. Det er heller ikke troverdig slik norske politikere stadig vekk prøver, å skille mellom klimapolitikken og oljepolitikken. Ingen regjering har noen gang foreslått å begrense utvinningstakten for å redusere klimagassutslippene.

Hulda Holtvedt er 15 år og kommer fra Oslo. Hun går på Marienlyst ungdomsskole og er aktiv i organisasjonslivet, mellom annet som fylkesstyremedlem i Grønn Ungdom. I Aftenposten har hun skrevet siden hun var 13-14. Hun har gitt oss lov til å gjengi en kronikk hun nylig hadde på trykk. Der sammenligner hun fortsatt oljeutvinning med tidligere tiders barbari, som vi har lagt bak oss. «Mens Tord Lien klamrer seg til tanken om at mer oljeboring kan gi ‘verdiskapning’, blir verden varmere. I Nord-Norge blir det kanskje noen ekstra arbeidsplasser de neste 20 årene. På Maldivene mister de fast grunn under føttene. I Afrika vil dyrkbar mark bli ørken.»

Påstanden om at ubegrenset utnyttelse av naturressursene er et ubegrenset gode, fordi det gir velstand til milliarder, går igjen hos ledende politikere i alle vestlige land, etter hvert også i u-land.  Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen er redd for at det ikke finnes noen vei tilbake til en klode med noenlunde intakte økosystemer, hvis vi først aksepterer denne typen utvikling. Stadig flere mennesker blir dratt inn i et økonomisk system der de ikke har relle muligheter for seg og sine familier annet enn ytterligere utnyttelse og naturødeleggelser. De som roper varsko, blir bekjempet og forsøkt brakt til taushet av oljeindustriens kyniske milliardærer.

Nye frihandelsavtaler mellom USA og Europa, med de kryptiske betegnelsene TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Service Agreement) vil kunne gi store selskaper kontroll over politikken, hevder Christian F. Holst, pensjonert ingeniør og besteforeldreaktivist. Målet er å forsterke deregulerings- og liberaliseringsbestrebelsene, og dette kan bli en trussel mot vårt demokrati, skriver han. Det kan bl.a. bli vanskeligere å gjennomføre «ensidige» nasjonale klimatiltak – som vil bli sett på som handelshindringer i strid med avtalene. Besteforeldreaksjonen bør engasjere seg i saken, mener Holst.

Som premissleverandør for politikk har økonomifaget fått en stadig mer dominerende plass i samfunnet vårt. F.eks. består den «grønne skattekommisjonen» som nylig er oppnevnt nesten bare av økonomer – i kontrast til en tilsvarende kommisjon for tjue år siden, der andre fag og også frivillig sektor hadde en viktig plass. For mange framstår dette som en «nøytral» innfallsvinkel. Men om vi ser nærmere på økonomifaget, er det som de fleste vitenskaper et svært så verdiladet fag, skriver Ola Grytten i en kronikk. Han er selv professor ved Handelshøgskolen i Bergen, og spør: Hvem har bestemt at optimering av profitt eller nytte nødvendigvis er et riktig verdivalg?

Vi lever etter det olympiske motto – raskere, høyere, sterkere! Er det på tide med et nytt – mindre, færre, lavere? spør «krusedullfilosof» Hans Chr Medlien. Vi styrer i dag mot en irreversibel global oppvarming med en rekke ekstreme konsekvenser. Vi holder på å forårsake en artsutryddelse av historiske dimensjoner. Vi er på vei til å tømme Jordens forekomster av uerstattelig fosfor, nødvendig for alt liv. Hvis alle disse scenarier, som uavhengig av hverandre kan passere «point of no return» innen 30-80 år, har én felles årsak – da finnes det kanskje også én felles løsning?! Hva om svaret rett og slett er Max Minus?!