I desember skålte klimaminister Tine Sundtoft for Paris-avtalen som skal begrense global oppvarming til «godt under 2 grader». Et halvt år senere skåler Tord Lien for tildeling av nye lisenser i Arktis, som utfordrer kunnskapen om at vi ikke kan utvinne all olje og gass. Slik går det når vi har politikere som glemmer helheten og overlater til andre å forvalte det verdifulle som er truet, skriver Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved UiO. De har en forestilling om at det ikke er utslagsgivende i det store bildet hva lille Norge gjør. «Realiteten er en annen, slik enhver forelder forteller sine barn. Hvis Norge vil være gratispassasjer, hvorfor ikke også andre?»

Hvis Norge går i gang med oljeutvinning i Arktis, vil det være det ultimate brudd med våre klimaforpliktelser, skriver Rebekka Borsch i en kronikk i Aftenposten. Som representant i Venstres landsstyre har hun markert seg sterkt i debatten i og utenfor partiet. Hun mener at de norske planene er uforenlig med Paris-avtalen, som krever at verden bruker mye mindre fossilt drivstoff enn i dag. Det er ikke plass for store mengder ny olje og gass når det om noen tiår er kommet så langt at de nye feltene i nord er i full produksjon. «23. konsesjonsrunde er basert på en forutsetning om at verdenssamfunnet ikke skal lykkes i kampen mot global oppvarming.»

Begeistringen er stor, grunneiere og ordførere jubler, næringslivet og industrien ser nye muligheter, og både Bellona og Zero og FIVH applauderer planene om et enormt nytt vindkraftprosjekt på Trøndelagskysten. Det er ikke helt enkelt å komme med motforestillinger, innrømmer Per Bjørn Foros, kjent samfunnsdebattant og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. – Men for den som har levd en stund, er det interessant å se hvordan premissene i energidebatten kommer og går, og brukes etter behov. Og vi hører ikke et ord om det som er sakens kjerne, energiforbruket i seg selv og forbruket av elektrisk kraft i særdeleshet.

I desember small champagnekorkane i Paris. Verda hadde klart å komme fram til ein ny klimaavtale, og daverande klima- og miljøminister Tine Sundtoft hadde ei viktig rolle i forhandlingane. Igjen innkasserte Norge ros for å ta ei leiande rolle i utviklinga mot eit grønt skifte. I dag, tre månader etter, kranglar vi så fillene fyk om ei lita avgift på flysete. Så kva skjedde? Det som alltid skjer når ord skal bli til handling, eller når avtalar blir konkretiserte. Men ein eller annan stad må det svi, skriv forfattaren Brit Bildøen i ein kommentar til debatten som har gått den siste tida. Eller skal vi få eit facebook-opprør for kvart steg vi tek i rett retning?

Global oppvarming er et problem knyttet til økende ressursforbruk, økonomisk vekst og mer og lengre forflytting av varer og folk. Men dette har også en personlig og etisk side, skriver Gunnar Kvåle. Ansvaret er spesielt stort for politikere og andre ledere som vet hvilke konsekvenser fortsatte høye utslipp har, og også vet eller burde vite, hvor skeivfordelt verdens materielle goder er – fra den ene prosenten på toppen som slipper ut over hundre ganger mer enn det biosfæren kan tåle, til millioner av fattige som selv ikke bidrar til å destabilisere klimaet, men som ofte er de første til å måtte betale prisen i form av flom og tørke.

Tjue klimatoppmøter har ikke løst klimakrisen. Verden følger fortsatt «worst-case» utviklingen for utslipp og temperaturøkning som ble beregnet da første møte ble holdt i Montreal 1995. Vil det 21. møtet i Paris gjøre en forskjell? spør Svein Tveitdal i en kronikk i flere sørlandsaviser. Besteforeldreaktivisten fra Arendal er tidligere FN-direktør og leder for Klimavalg 2013. Han mener mulighetene er større enn noen gang, fordi klimaalvoret er blitt tydeligere og fordi det folkelige presset og forventningene fra sivilsamfunnet er blitt mye sterkere. Samtidig må det skje mer i det enkelte medlemsland. Norge er i dag blant dem som ikke gjør hjemmeleksa si.

FN feirer 70 år i år, og mange av de store problemene vi har kan bare løses av stater i samarbeid, skriver Ragnar Steinstad i en kronikk i Telemarksavisa. Han er med i rådet for FN-sambandet Sør og aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon i Grenland. – Men folk lever og bor lokalt og det er der mange av problemene likevel må løses. Selv om de er globale. Siden de første klimaavtalene på 1990-tallet har utslippene i Norge og mange andre land økt og ikke blitt redusert. Slik kan det ikke fortsette. Alle må gjøre sin del av jobben. Alle verdens stater må forplikte seg til tallfesta utslippsmål, som må følges opp med sanksjoner hvis de ikke blir gjennomført.