Nei, absolutt ikke! Og slett ikke i Norge! – hevder Andrew Kroglund, generalsekretær og Linda Rundquist Parr, styreleder i Besteforeldrenes klimaaksjon, i en kronikk i Dagsavisen. Grunnlovens miljøparagraf og dens høystemte formuleringer følges ikke opp i praktisk politikk. Vi ligger til dels langt etter våre naboland Sverige og Finland.
Hvor mange kvadratmeter arktisk snø koster en kilo karbondioksid? Hvor mange tonn plankton koster hundre fat råolje? Hvor mange orkaner koster en valgfrihet? – Det er slike spørsmål forfatteren Bård Isdahl stiller seg, mens han tenker på Grunnlovens miljøparagraf, som fortsatt sover. Han er medlem nr 346 i Besteforeldrenes klimaaksjon.
Etter at Grunnlovens miljøparagraf er forsøkt aktualisert i klimakampen, har vi fått en ny debatt om forholdet mellom juss og politikk. I en kronikk i Bergens Tidende skriver professor Halvard Haukeland Fredriksen at vi ikke kommer utenom jussen om vi skal få til et grønt skifte. «Jussen tilbyr politikerne et rammeverk for grønn omstilling av samfunnet, men er den også et redskap for å tvinge motvillige politikere til å handle?» Selv svarer han ja på dette, og mener at spørsmålet om oljevirksomhet i Barentshavet både kan og bør prøves for domstolene. «Grunnlovens paragraf 112 har en kjerne som domstolene må håndheve.»
Verden mangler ikke tilgang på fossil energi. Tvert imot – det er langt mer tilgjengelig enn det klimaet tåler. At store fossile energiressurser må bli liggende der de er, er premisset for den over 60 sider lange rapporten de to jussprofessorene Beate Sjåfjell og Anita Halvorssen har utarbeidet for Norsk Klimastiftelse. De konkluderer med at storstilt olje- og gassutvinning i Arktis vil være lovstridig: «Ved å la norsk fossil industri fortsette i stor skala vil det bli umulig å etterleve Norges forpliktelser til å sikre et levelig miljø. Norge kan rettslig sett ikke dele ut lisenser for utvinning av fossilt brensel i de områder av Arktis som er under norsk jurisdiksjon.»
Paris-avtalen frå 12. desember 2015 slår fast omfattande målsetjingar for tiltak mot klimaendringar. Desse målsetjingane kan ein ikkje nå utan store og grunnleggjande samfunnsendringar, skriv ei gruppe av professorarar ved Juridisk faktultet UiB, i ein kronikk i Bergens Tidende. – Den nye kvardagen vi står overfor krev endringar i reglar og juridisk tenkemåte. Spørsmålet er korleis vi skal innrette rettsordningar og styringsordningar for å snu utviklinga i den retninga Paris-avtalen legg opp til, samstundes som vi held oppe demokrati og rettsstat og skaper grunnlag for ein forsvarleg økonomisk levestandard.
Grunnlovens paragraf 112 bestemmer at vi har rett til et levelig miljø for oss og for våre etterkommere, og at staten har plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å sikre oss vår rett. Men målene som er meldt inn til FN foran klimatoppmøtet i Paris betyr at utslippene vil fortsette å stige med mer enn 20 prosent frem til 2030. Vi er på stø kurs mot en oppvarming på 4 grader Celsius eller mer, skriver Beate Sjåfjell og Svein Tveitdal. – Norge er på Europa-toppen når det gjelder økning av utslipp. Regjeringen ønsker å utvinne all olje og gass som er økonomisk drivverdig. Norges eksempel er en oppskrift på klimakatastrofe.
Åtte barn og unge har fått medhold i en domstol i Seattle, Washington, etter at de gikk til klimasøksmål mot delstatsmyndighetene. De pålegges å sørge for at utslippene blir redusert og at atmosfæren beskyttes for framtiden og kommende generasjoner. I dommen heter det at klimapolitikken så langt er mislykket, og at: «Unge menneskers trygghet avhenger av viljen hos samfunnets eldre til å handle nå, besluttsomt og utvetydig, for å demme opp for global oppvarming … før det først blir for kostbart og deretter for sent å gjøre noe.» Det blir slått fast at styresmaktene har en konstitusjonell plikt til å beskytte rettighetene til de unge og ufødte.
Faren ved global oppvarming blir stadig tydeligere, og hva vi kan gjøre for å bevare naturmangfold og ressurser for våre etterkommere er et av vår tids viktigste politiske spørsmål. Det er også et rettsområde styrt av fundamentale rettsprinsipper, som vi i Norge har gitt en egen plass i Grunnloven. Boka fra det populærvitenskapelige seminaret «Fra ord til handling. Om Grunnloven § 112» bør ligge under juletreet til samfunnsengasjerte mennesker og alle som trenger å vite mer om hvilke plikter staten har til å sikre vilkårene for en bærekraftig utvikling. Bidragene kommer fra jurister, aktivister, besteforeldre, forfattere og samfunnsforskere.
Den 30. september ble det avholdt seminar om Grunnlovens miljøparagraf på Universitetet i Oslo. Blant de 80 frammøtte i Gamle Festsal var mange kjente fjes fra Besteforeldrenes klimaaksjon. Høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen (foto: Eva Dobos) ønsket velkommen. Han har gjennom en årrekke argumentert for at klimafeltet ikke bare er et politikkområde, underlagt politikkens skiftende vinder, men også et rettsområde styrt av fundamentale rettsprinsipper. Denne dagen var han også en fornøyd fødselsmedhjelper for «Foreningen Grunnloven § 112» som skal være vaktbikkje og arbeide for at paragrafens ånd og bokstav.blir etterlevd.
Hva betyr Grunnlovens miljøparagraf for olje- og gassutvinning i Arktis? Spørsmålet blir diskutert på et dagsseminar på Universitetet i Oslo kommende uke, med over 100 deltakere fra mange miljøer. Samtidig blir boka fra fjorårets seminar lansert: «Fra ord til handling. Om Grunnloven § 112» bør kunne provosere og engasjere til debatt, i akademia, blant studenter og alle interesserte, sier redaktør, professor Beate Sjåfjell. Seminar-samarbeidet mellom Juridisk Fakultet og frivillige organisasjoner har vist seg å være fruktbart, mener leder for Besteforeldreaksjonen, Halfdan Wiik. – Vi trenger å lytte til fagfolkene. De trenger å oppleve vårt folkelige engasjement.
