Siden Stoltenberg lanserte sin «månelandling» har troen på karbonfangst og -lagring vært brukt for å legitimere fortsatt oljeutvinning og gjøre den «bærekraftig». Det samme skjer i andre land. Nå ber 500 organisasjoner i USA og Canada myndighetene om å droppe Carbon Capture and Storage, og bruke ressurser på mer framtidsretta løsninger.
Hydrogen fra gass er et fossilt produkt, og vil bli valgt bort i konkurranse med fornybare løsninger. Det mener Helge Drange, klimaforsker i Bergen. Det vil også være avhengig av storskala karbonfangst og -lagring, og ingenting tyder på at en slik løsning er innen rekkevidde de nærmeste par tiår – da det haster med tiltak som monner.
– Nei, dette er ikke veien å gå! Klima- og havforsker Peter Haugan har ingen tro på hydrogen-produksjon fra naturgass, slik oljeindustrien og mange politikere nå har store planer om. – Det vil ikke bidra til omstillingen vi trenger, men låse oss til fortida, mener Haugan. Karbonfangst og -lagring har ingen vesentlig rolle i det grønne skiftet.
Regjeringas energimelding varslar overgang til fornybarsamfunnet, – men oljenissen følgjer med på lasset, seier Ola Dimmen. Det store sjølvbedraget er karbonfangst og lagring, meiner han. Det vert marknadsført som ei løysing på klimaproblema. Men det vil binde våre barnebarn endå fastare til oljemasta og hindre fornybar-omstilling.
Besteforeldrene er enige om målet, men ikke alltid om veien til målet. En storsatsing på CO2-fangst, i samarbeid med bl.a. sementprodusenten Norcem, er et ja til barns framtid, mener BKA Grenland og lokallagsleder Vidar Jørgensen. – Andre mener det er å begynne i feil ende. I stedet trenger vi karbonavgifter som favoriserer mer klimavennlige produkter med mindre fotavtrykk.
Grenland er et område med tradisjoner både for industri og viktige miljøkamper. Nå går lokallaget av Besteforeldrenes klimaaksjon hardt ut mot FrP for partiets motstand mot å bruke «våre skattepenger» til karbonfangst og -lagring, bl.a. fra sementfabrikken i Breivik, som er et av landets største punktutslipp av CO2. «Et ja til karbonfangst er et ja til barnas framtid», skriver Besteforeldrene i Varden.
Mange venter på igangsetting av klimaprosjektet i Øygarden, dit CO2 skal fraktes fra bl.a. sementfabrikken til Norcem i Brevik, for å pumpes ned under havbunnen sør for Troll-feltet. Men hvor mange er klar over de enorme kostnadene for prosjektet? spør pensjonert næringslivsleder Even Bakke. Kanskje vi burde se etter mer effektive og rimeligere løsninger på klimautfordringene?
Er karbonfangst og -lagring (CCS) løsningen på klimaproblemet, og en ny «grønn» framtid for olje og gass? Neppe, sier direktør Jonny Hesthammer i M Vest Energy. Men det kan være en del av løsningen, mener han – forutsatt en stor offentlig og privat innsats snarest. Dessuten må avgiften på CO2 bli høyere enn den er i dag. Ellers vil det fortsatt lønne seg å sende det fritt ut i atmosfæren.
I statsbudsjett for 2018 ville regjeringen kutte i støtten til arbeidet med karbonfangst og -lagring (CCS), men snudde etter press fra næringsliv og fagbevegelse. En viktig miljøseier, mener mange i Norge. – Nei, et slag i lufta og sløseri med penger, sier den kjente svenske vitenskapsjournalisten Fredrik Lundberg. Tilstrekkelig mange år er kastet bort på drømmen om CCS, som et middel til å forlenge oljealderen. I stedet må det nå satses for fullt på mer fornybar energi.
Peter M. Haugan vet mer enn de fleste om CO2-lagring, og synes lite om debatten etter at Mongstad-prosjektet er nedlagt. – Det verste er at så mange av reaksjonene fokuserer på dårlig prosjektstyring og pengebruk, men fastholder at de tror på CO2-lagring som viktig tiltak. Dermed opprettholdes illusjonen om at vi kan fortsette med fossil energi. Da jeg startet med dette for over 20 år siden, var fornybar energi en fjern drøm, og CCS så ut til å kunne bli en bro til en fornybar fremtid. Siden den gang har mye skjedd, vind og sol har hatt en årlig vekst på 30 %, og ligger langt foran. CO2-lagring kan i beste fall bli et musepiss i havet om 10 år.