De første klimameldingene ble lagt fram av regjeringa Stoltenberg, i 2008 og 2012, og la grunnlaget for Stortingets klimaforlik. Besteforeldreaksjonen hadde en grundig gjennomgang og omtale, der det blant annet ble påvist at utslippsmålsetningene lå langt under anbefalingene fra FNs klimapanel. Der FN sa minst 25 prosent kutt innen 2020 lå den rød-grønne regjeringens reelle mål på beskjedne 6-10 prosent. Virkemidlene var for lite håndfaste og for svake til å oppnå selv dette. Les vår vurdering av klimameldinga 2012.
Den neste klimameldinga ble lagt fram av regjeringa Solberg i 2015, og knyttet de norske utslippsmålsetningene til EUs. Det var et skritt i riktig retning og et nødvendig brudd med den forvirrende måten utslippsmål tidligere var beregnet. Det heter i meldingen: «Norge vil heve sitt reduksjonsnivå til 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en global og omfattende avtale i tråd med togradersmålet.» Samtidig var det høyst uklart hvordan dette nye målet skulle oppnås. Se: Klimameldinga 2015. En vurdering
Den siste klimameldinga – «Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid» – ble lagt fram i juni 2017. Som de to foregående er de gjennomgått av Hans Martin Seip, professor emeritus i miljøkjemi ved Universitetet i Oslo og i mange år tilknyttet Cicero Senter for klimaforskning. Beskrivelsen av klimaproblemet er stort sett korrekt, sier han. Men tiltakene virker like uforpliktende og uklare som tidligere. Det største problemet er at klimaproblemet ikke ses i sammenheng med utvinningen av olje og gass. Se: Klimameldinga 2017. Vurdering.
– En realistisk klimapolitikk må legge til grunn at dersom all olje og gass som finnes på planeten pumpes opp og forbrennes, vil ikke vår sivilisasjon kunne overleve. Dette er blitt stadig klarere. Likevel ser mange land, inkludert Norge, det som sin soleklare rett å utnytte alle ressurser på sitt eget territorium. At klimameldingene unnlater å problematisere dette grunnleggende dilemma er etter mitt syn svært kritikkverdig. Hans Martin Seip