Spørsmål og svar om drivhuseffekten

«Drivhuseffekten har alltid eksistert og gjør det levelig på jorda. Uten den ville jorda vært omtrent 33 grader kaldere. Økning i konsentrasjonen av klimagassene vil imidlertid øke drivhuseffekten. Dermed øker mengden energi jordoverflaten mottar. Denne ubalansen kompenseres etter hvert ved at temperaturen øker, slik at mer energi strømmer ut, men det tar tid før det blir likevekt. Det er nå en ubalanse mellom energi inn og energi ut øverst atmosfæren på omtrent 0,9 watt per kvadratmeter.»

Hans Martin Seip er professor emeritus i miljøkjemi og var i mange år tilknyttet Cicero Senter for klimaforskning. Var med å stifte Besteforeldrenes klimaaksjon, og med i landsstyret 2006 – 2015.

1. Hva er drivhuseffekten?
2. Hva er drivhusgasser (klimagasser)?
3. Hva er begrunnelsen for å si at vi har menneskeskapte klimaendringer?
4. Temperaturstigningen er ikke jevn. Det var for eksempel en periode med liten temperaturstigning på begynnelsen av 2000-tallet. Betyr det at faren for klimaendringer har vært overdrevet?
5. Kan vi stole på temperaturmålingene?
6. Klimaet har alltid endret seg. Er det ikke da rimelig å anta det er naturlige årsaker til endringene vi har sett i det siste?
7. Det er mye større naturlige utslipp av CO₂ enn det er menneskeskapte. Hvorfor mener man da at de menneskeskapte har så stor betydning?
8. Kan vi forutsi fremtidige klimaendringer?
9. Er det så farlig om temperaturen stiger litt? Hvilke virkninger kan vi vente?
10. Blir det mer ekstremvær (hetebølger, voldsomme nedbørepisoder, stormer) i fremtiden?
11. Hvor mye vil havnivået stige?
12. Hva kan vi gjøre for å begrense skadevirkninger av klimaendringer?
13. Havforsurning har vært nevnt som en annen virkning av CO₂-utslipp. Hva er det og hvor alvorlig kan det være?

1. Hva er drivhuseffekten?

Drivhuseffekten oppstår fordi kortbølget stråling (hovedsakelig synlig lys) fra sola kommer ned til jorda og varmer den opp. Jorda sender ut varmestråling som er langbølget, og en del av denne absorberes av vanndamp, skyer og noen gasser (særlig CO₂ og metan) i atmosfæren som sender den ut igjen i ulike retninger. Disse gassene kaller vi drivhusgasser eller klimagasser (se spørsmål 2). Noe av den absorberte strålingen sendes tilbake til jorda og bidrar til oppvarming.

Drivhuseffekten har alltid eksistert og gjør det levelig på jorda. Uten den ville jorda vært omtrent 33 grader kaldere. Økning i konsentrasjonen av klimagassene vil imidlertid øke drivhuseffekten. Dermed øker mengden energi jordoverflaten mottar. Energi tilført blir større enn energi ut. Denne ubalansen kompenseres etter hvert ved at temperaturen øker, slik at mer energi strømmer ut, men det tar tid før det blir likevekt. Det er derfor nå en ubalanse mellom energi inn og energi ut øverst atmosfæren på omtrent 0,9 watt per kvadratmeter. Det er ofte denne økningen vi har i tankene når vi snakker om drivhuseffekten.

Drivhuseffekten er egentlig ikke noe godt navn siden oppvarmingen i et drivhus hovedsakelig kommer av at luftutvekslingen med omgivelsene begrenses.

En svært forenklet fremstilling av drivhuseffekten. For en mer korrekt framstilling av jordas energibalanse se «Grunnkurs i global oppvarming«.

2. Hva er drivhusgasser (klimagasser)?

Størst virkning har vanndamp, men konsentrasjonen i atmosfæren er ikke noe vi påvirker direkte, den innstiller seg hovedsakelig etter temperaturen. Nest viktigst er karbondioksid (CO₂). Menneskeskapte utslipp er først og fremst fra bruk av fossilt brensel, men det er også bidrag fra bl.a. sementproduksjon og avskoging i tropene. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren var i førindustriell tid omtrent 280 ppm (parts per million) og er nå omtrent 415 ppm (se også spørsmål 7). Metan (CH₄) er en annen viktig klimagass, andre er lystgass (N₂O) og mange fluorholdige gasser. Ved siden av klimagassene påvirkes temperaturen av partikler i atmosfæren. De fleste partikler bidrar til å avkjøle jordoverflata, unntaket er sotpartikler. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til partiklenes klimavirkninger.

Andre klimagasser angis som den tilsvarende mengde CO₂, CO₂-ekvivalenter. Gassene har ulik oppholdstid i atmosfæren. Mens utslipp av CO₂ vil påvirke atmosfærens konsentrasjon i mer enn tusen år, forsvinner mesteparten av et metanutslipp i løpet av 20–30 år. Omregningen avhenger derfor av hvilket tidsperspektiv en benytter. Oftest benyttes 100 år, men også 20 eller 500 år benyttes. I et hundreårsperspektiv vil 1 kg metan svare til omtrent 34 kg CO₂, men benyttes 20 år, er tallet omtrent 85 kg. Mer avanserte omregningsmetoder brukes også.

Som vist i figuren nedenfor, har det generelt vært en rask økning i globale utslipp av CO₂ etter år 2000. I 2020 falt utslippene betydelig på grunn av pandemien. Mange hadde håpet at nedgangen skulle vare, men utslippene økte igjen i 2021 slik at utslippene totalt var omtrent som i 2019. I Kina var det økning allerede i annet halvår av 2020. Utslippene i mange utviklingsland har økt kraftig. Per person er imidlertid utslippene i disse landene oftest små. I Kina, der utslippene har økt særlig raskt, er utslippene per person litt større enn i EU og noe mindre enn i Norge. I USA er utslippene per person omtrent 2,5 ganger større enn i Kina. I India øker også utslippene raskt, men er fortsatt lave per person. Nærmere diskusjon av utslipp fra en del land er gitt i Grunnkurset.

I en rapport fra 2022 om global ulikhet kan vi lese at verdens 50 % fattigste har svært lave utslippsnivåer, ca. 1,6 tonn CO₂ per person. De 10 % rikeste slipper ut 31 tonn, og de 1 % aller rikeste 110 tonn per person. Ulikhetene er større innad i land og regioner, enn de er mellom rike og fattige land. (Se De rike er problemet | besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk (besteforeldreaksjonen.no)

Metan finnes i atmosfæren i langt lavere konsentrasjon enn CO₂, men er en mye kraftigere klimagass. Mens CO₂ har økt med knapt 50 % siden førindustriell tid, har metan økt med vel 160 %. Metankonsentrasjonen varierte lite fra omtrent 2000 til 2010, men har senere økt raskt. Økningen fra 2020 til 2021 er den største som er målt. Utslipp av enkelte andre klimagasser er blitt redusert, hovedsakelig fordi de også virker nedbrytende på ozonlaget, og de fleste land har forpliktet seg til å redusere eller fase ut bruken gjennom Montreal-protokollen (1987). De norske utslippene av slike gasser er betydelig redusert, noe som, sammen med pandemien, har bidratt til at våre samlete utslipp i 2020 var omtrent 4 prosent lavere enn i 1990. I samme periode har norske CO₂-utslipp økt med hele 17,4 prosent. Tall for 2021 er enda ikke offentliggjort.

Årlige utslipp av klimagasser (milliarder tonn, Gt, CO₂-ekv per år) fra 2000 til 2021, unntatt fra endret bruk av land. Verdiene for 2021 er foreløpige. Bidragene fra andre klimagasser enn CO₂ er beregnet i et hundreårsperspektiv. Det siste estimatet av utslipp fra avskoging og annen endret bruk av land er 2,9 GtCO₂-ekv/år, tidligere estimater har vært noe høyere. Verdien er svært usikker. Noen ganger oppgis mengder av karbondioksid som GtC istedenfor GtCO₂. For å gjøre om fra GtC til GtCO₂, må det multipliseres med 3,7.

De økte utslippene har ført til en kraftig økning i CO₂-konsentrasjonen som figuren under viser. Nøyaktige målinger av CO₂-konsentrasjonen fikk en først med målinger på Hawaii som startet i 1958. Den oransje kurven viser at konsentrasjonen varierer med årstiden. Den svarte kurven viser utglattede verdier.

Det har vært fremsatt påstander om at det har vært høyere CO₂-konsentrasjoner på 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet enn i dag. Dette er feil. Påstanden bygger på et utvalg av målinger som er svært usikre og/eller er tatt på steder der det er lokale CO₂-utslipp. En vurdering av de gamle målingene er gitt i artikkelen «Lite skeptiske klimaskeptikere» på CICEROs nettsider.

3. Hva er begrunnelsen for å si at vi har menneskeskapte klimaendringer?

Som nevnt under spørsmål 1, vil en vente temperaturøkning når konsentrasjonen av klimagassene øker i atmosfæren. Dette ble påpekt allerede på 1800-tallet, og den svenske kjemikeren Svante Arrhenius publiserte en kvantitativ beregning i 1896.

Tallrike eksperimenter viser at en har en drivhuseffekt. Helt direkte, under naturlige forhold, ble dette vist i en artikkel i 2015. Her beskrives hvordan en målte varmestråling tilbake til jorda som skyldes CO₂ i atmosfæren, og hvordan denne varierte med CO₂-konsentrasjonen. Resultatene var helt i overensstemmelse med teorien.

Målinger av stråling inn og ut øverst i atmosfæren viser at det kommer omtrent 0,9 W per m² inn enn det går ut. Dette fører til temperaturstigning.

Fra siste del av 1800-tallet har en målinger av temperatur og etter hvert nedbør og andre klimaparametre. Utviklingen, spesielt fra omkring 1975, kan ikke forklares uten økt konsentrasjon av drivhusgasser som en dominerende faktor (se også spørsmål 4). Temperaturøkningen er ikke den samme over hele kloden. Den er større over land enn over hav og størst i Arktis. Dette er i overensstemmelse med modellberegninger.

Temperaturstigningen bekreftes av andre observasjoner som smelting av isbreer og tidligere vår mange steder. Blant annet ved å studere boreprøver av is i Antarktis og på Grønland og av sedimenter kan en å få kunnskap om klima og konsentrasjoner av drivhusgasser i tidligere tider (paleoklimatiske undersøkelser). Det er funnet varme perioder med høye konsentrasjoner av drivhusgasser for eksempel for 55 og omtrent 250 millioner år siden. Det er imidlertid lite sannsynlig at global temperatur har vært høyere enn i dag i perioden etter siste istid. Dette er særlig tydelig i en ny undersøkelse som korrigerte for årstidsvariasjonen, se figur i Grunnkurset.

Klimamodeller viser også sammenhengen mellom økte konsentrasjoner av klimagasser og stigende temperatur. Se spørsmål 8 og Grunnkurset for mer om klimamodeller.

Første del av den siste store IPCC-rapporten (AR6, WGI, The Physical Science Basis) slår fast at senere års forskning har gitt større sikkerhet både i målinger og klimamodeller.

4. Temperaturstigningen er ikke jevn. Det var for eksempel en periode med liten temperaturstigning på begynnelsen av 2000-tallet. Betyr det at faren for klimaendringer har vært overdrevet?

Noen «klimafornektere» hevder at CO₂-konsentrasjonen ikke kan bety noe for global temperatur siden det er perioder der denne øker mens det er liten endring i temperaturen, se figuren nedenfor. Det er imidlertid en rekke faktorer som påvirker temperaturen i tillegg til konsentrasjonen av klimagassene. Variasjoner i havstrømmene er av stor betydning, spesielt skiftninger mellom El Niño- og La Niña-forhold. Disse betegnelsene refererer til luft- og havstrømmer i Stillehavet. Under El Niño-forhold er vanligvis den globale temperaturen høy, under La Niña er den lav. Det er et naturlig fenomen som har eksistert lenge før det var snakk om en menneskeskapt klimaeffekt. Andre naturlige faktorer som påvirker klimaet, er partikkelutslipp fra vulkaner og variasjoner i solinnstrålingen.

En må altså forvente at det er liten variasjon, eller til og med nedgang, i global temperatur i kortere perioder selv om den menneskeskapte drivhuseffekten øker. Kurven for global temperatur viser da også perioder med rask stigning og perioder med en viss utflating for eksempel fra omkring 2000 og fram til 2014. De siste årene (2015–2021) er imidlertid de varmeste i den perioden vi har instrumentelle målinger.

Usikkerheten i klimafølsomheten, som er økningen i global temperatur for en dobling av CO₂-konsentrasjonen, har bekymret klimaforskere i alle år. Inntil nylig har det vært vanlig å angi at den ligger i intervallet 1,5–4,5 °C (66 % sannsynlighet). AR6 WGI angir 3 °C og 66 % sannsynlighetsintervall 2,5–4 °C.  Dessverre ser vi at den nedre grense er blitt høyere.

5. Kan vi stole på temperaturmålingene?

Jordens middeltemperatur kan beregnes fra direkte målinger på land og over hav eller fra satellittobservasjoner. Begge metoder har sine fordeler og ulemper. Ved den første metoden må en fra målinger på et begrenset antall steder komme fram til en global middeltemperatur. Ulike grupper benytter litt forskjellige metoder. For målinger til havs har ulike metoder blitt benyttet, noe som øker usikkerheten. Spesielt under annen verdenskrig var målingene usikre. De tre vanligst refererte gruppene har likevel kommet fram til svært like kurver for temperatur-utviklingen. Et arbeid som benytter et mye større datamateriale, viser også samme temperaturutvikling over land som i de andre studiene. Se Grunnkurset Fig. 5b

Etter diverse nødvendige korreksjoner viser også satellittmålingene, som begynte i 1979, nær samme utvikling som bakkemålingene med unntak av resultatene fra én gruppe. Dette er stadig et tema for diskusjon og forskning. Noen hevder at en ikke kan stole på temperaturkurvene siden omgivelsene rundt mange målestasjoner har endret seg med tiden særlig fordi det er blitt mer bebyggelse i området. Dette betegnes gjerne urbaniseringseffekten. Mange studier, der en korrigerer for effekten eller sløyfer stasjoner der den kan være av betydning, har imidlertid vist at dette ikke fører til betydelige feil. Som nevnt gir dessuten satellittmålinger nær samme utvikling som målinger ved jordoverflaten.

6. Klimaet har alltid endret seg. Er det ikke da rimelig å anta det er naturlige årsaker til endringene vi har sett i det siste?

De naturlige faktorene som påvirker klimaet, er særlig partikler fra vulkanutslipp, variasjoner i solinnstrålingen og variasjoner i havstrømmene. Ser en på temperaturutviklingen fra rundt 1975, har det ikke vært mulig å forklare denne ut fra disse faktorene. Dagens menneskeskapte klimaendringer kommer altså som et tillegg til de naturlige variasjonene.

Det er svært stor enighet om den fundamentale drivhusmekanismen – at økte konsentrasjoner av drivhusgasser i atmosfæren fører til at jorda mottar mer energi. Det er mer usikkert hvordan økt temperatur vil medføre forandringer som i sin tur påvirker klimaet, såkalte tilbakekoplinger (se spørsmål 8).

Det har vært foreslått at variasjoner i kosmisk stråling, via påvirkning av skydannelsen, er en viktig årsak til klimaendringer. Utviklingen i kosmisk stråling og observert variasjon i skydekket etter 1970 passer imidlertid ikke med denne teorien.

7. Det er mye større naturlige utslipp av CO₂ enn det er menneskeskapte. Hvorfor mener man da at de menneskeskapte har så stor betydning?

I førindustriell tid var det en tilnærmet balanse mellom utslipp og opptak av CO₂. Selv om de menneskeskapte utslipp er små sammenliknet med de naturlige strømmene av CO₂ til atmosfæren, forstyrrer disse utslippene denne balansen. Riktignok øker naturens opptak noe når konsentrasjonen i atmosfæren øker, men nær halvparten av de menneskeskapte utslippene blir igjen i atmosfæren. Derfor har CO₂-konsentrasjonen økt fra omtrent 280 ppm (parts per million) på slutten av 1700-tallet til omtrent 415 ppm i 2021. Økningen er altså nesten 50 %.

Det har vært fremsatt påstander om at konsentrasjonsøkingen i atmosfæren ikke kan være menneskeskapt siden bare 4–5 % av CO₂-mengden ser ut til å stamme fra menneskelige aktiviteter. Klimarealistene kom med denne påstanden i et skriv til Høyesterett så sent som i 2020, og det står fortsatt på deres nettsider som en viktig innvending mot menneskeskapte klimaendringer. Bakgrunnen er at gjennomsnittlig oppholdstid for et CO₂-molekyl i atmosfæren er rundt 5 år. Dette fremgår blant annet av forholdet mellom ulike former av karbon (isotoper) i CO₂ i atmosfæren. Ved en beregning av i hvilken grad menneskeskapte utslipp har bidratt til økningen i CO₂-konsentrasjonen, må en imidlertid ta hensyn til de store naturlige strømmene til og fra atmosfæren. Tas dette med i beregningene, stemmer forholdet mellom de ulike karbonformer i atmosfæren med at det alt vesentlige av konsentrasjonsøkingen skyldes menneskelig aktivitet. Det står mer om dette i en kommentar jeg hadde til Klimarealistenes skriv, se https://www.besteforeldreaksjonen.no/wp-content/uploads/2020/10/Kommentar-Klimarealistene-Okt-2020.pdf

8. Kan vi forutsi fremtidige klimaendringer?

For å kunne si noe om fremtidens klima må vi lage (matematiske) modeller som beskriver klimaet. Disse bygger på en mengde ulik informasjon, blant annet om fortidens klima, egenskapene til ulike gasser og partikler i atmosfæren, solinnstråling, havstrømmer og, i mer avanserte modeller, karbonkretsløpet. Selv de mest kompliserte modeller er sterkt forenklede fremstillinger av klimasystemet.

Videre er det nødvendig å lage scenarier for menneskeskapte utslipp av klimagasser og partikler. Varierende beregningsresultater skyldes derfor både forskjeller i modellene og i utslippsscenariene. Det er vist at de fleste modellene gir rimelig god overensstemmelse med målinger i alle fall når det gjelder global temperatur (se Grunnkurset).

Likevel er det betydelig usikkerhet i beregninger av fremtidens klima, noe som til dels henger sammen med usikkerheten i klimafølsomheten, se under spørsmål 4. Mye av usikkerheten skyldes for dårlig kunnskap om en del tilbakekoplinger – endringer som skyldes at temperaturen øker og i sin tur påvirker temperaturen. Viktige eksempler er endringer i mengden vanndamp i atmosfæren (forholdsvis godt kjent), i skydannelse og i delen av innkommende stråling som reflekteres fra jordoverflaten (albedo). Det er også stor usikkerhet i hvordan karbonkretsløpet endrer seg ved økt temperatur. Et viktig spørsmål er om vi unngår å nå vippepunkter, se under spørsmål 9. Videre spiller usikkerheten i naturlige klimaendringer en rolle, se spørsmål 4.

IPCC anga i sin siste store rapport (AR6, WGI, 2021) at den sannsynlige temperaturstigning i forhold til gjennomsnittstemperaturen for 18–1900 på slutten av det 21ste århundret er 1,3–2,4 °C grad for et optimistisk utslippsscenario (SSP1-2.6) og 3,3–5,7 °C for et svært pessimistisk scenario (SSP5-8.5).

CarbonBrief (Analysis: Do COP26 promises keep global warming below 2C? – Carbon Brief) har sett på hva temperaturstigningen mot slutten av dette århundre vil bli hvis løfter gitt på COP26 i Glasgow følges opp, noe som slett ikke er en selvfølge.  Dersom alle “nasjonalt bestemte bidrag” oppfylles, er det beste estimatet 2,3 °C. Dersom landene som har gitt et tidspunkt for null-utslipp, følger opp dette, vil stigningen sannsynligvis bli omtrent 1,8 °C.

I en undersøkelse publisert i februar 2022 forsøkte en å ta inn tilbakekoplinger som skyldes at folk merker eller i alle fall blir informert om klimaendringene, og av den grunn godtar større utslippskutt. Det resulterte i at temperaturen mot slutten av århundret ble beregnet å være omtrent 0,5 °C lavere enn dersom slike tilbakekoplinger ikke var med. Av de 100 000 mulige temperaturendringer modellen genererte, viste nesten halvparten en stigning mot slutten av århundret nær 2,3 °C regnet fra 1880–1910, mens 28,2 % viste en oppvarming på omtrent 1,8 °C. Resten ga stigninger på omtrent 3 °C eller mer.

Det er i alle fall helt klart at skal være en betydelig sannsynlighet for at temperaturstigningen skal bli mindre enn 2 grader, må utslippene reduseres sterkt og helst være negative mot slutten av århundret, se spørsmål 12. I øyeblikket er det et stort spørsmål hvordan krigen mellom Russland og Ukraina vil påvirke energipolitikken.

Det er utført mange beregninger over hvor mye klimagasser som kan slippes ut for at ikke temperaturen skal stige med mer enn et gitt antall grader, for eksempel 1,5 eller 2 grader. Dette er det såkalte karbonbudsjettet. Dette er nærmere diskutert under spørsmål 12 og i Grunnkurset.

Modellene gir mest pålitelige resultater for globale temperaturendringer. Nedbørberegninger blir mer usikre, og når det gjelder vindforhold er det svært stor usikkerhet, se spørsmål 10.

9. Er det så farlig om temperaturen stiger litt? Hvilke virkninger kan vi vente?

Her skal vi omtale dette forholdsvis kort. For mer informasjon henvises det til Grunnkurset.

Virkningene er selvsagt avhengig av hvor stor temperaturøkningen blir. Paris-avtalen om klima har som overordnet mål å begrense den globale oppvarmingen til «godt under 2 grader». I tillegg skal landene arbeide for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Avtalen har også et mål om netto-null utslipp (dvs. balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser) i andre halvdel av århundret. Det understrekes at de globale utslippene av klimagasser må passere toppen så raskt som mulig.

Generelt kan det sies at virkningene sannsynligvis blir alvorligst i mange utviklingsland, særlig i noen av verdens fattigste områder. Disse er spesielt sårbare også på grunn av liten evne til å tilpasse seg til endret klima.

En studie publisert i «Lancet Planet Health» i april 2022 fant at rike nasjoner (særlig USA og rike EU-land) har stått for en dominerende del av økologisk skade, og at disse landene må redusere sitt ressursbruk til rettferdige og bærekraftige nivåer.

World Economic Forum gir ut «The Global Risk Report». I utgaven for 2022 er de tre største risikoer på global skala 1) mangel på handling for å redusere klimaendringer, 2) ekstremvær, 3) tap av biodiversitet.

Mye av stoffet her er hentet fra IPCC-rapporten AR6 Working group II (Impacts, Adaptation and Vulnerability, 2022). Noe er også fra «Global Warming of 1.5 ºC» fra 2018 der det særlig ses på forskjeller i virkninger av oppvarming på 1,5 °C og 2 °C.

Klimaendringer har påvirket naturlige systemer og mennesker på alle kontinenter og alle havområder. Viktige konsekvenser av global temperaturendring er på blant annet ekstremvær (hetebølger, stormer, tørke), og virkninger på helse, biodiversitet, havnivå, jordbruk og naturlig vegetasjon. En del virkninger ser vi allerede i dag, men hvis ikke utslippene reduseres raskt og drastisk, vil det bli adskillig verre i nær fremtid.

Ekstremvær og havnivåstigning er omtalt under spørsmålene 10 og 11. Her skal vi nevne virkninger på noen andre områder.

Jordbruk
Endringer i temperatur, nedbør og hyppighet og intensitet av ekstremvær vil påvirke avlingene. Det vil også høyere CO₂-konsentrasjon i atmosfæren som i de fleste tilfeller øker planteveksten (CO₂-gjødsling). Planter vil også generelt tåle tørke bedre når CO₂-konsentrasjonen øker. Kombinasjon av klimaendringer og andre stressfaktorer, som forurensninger i luft og jord, kan ha betydelig virkning på matproduksjonen. Spesielt vil økning i ozonkonsentrasjonen kunne føre til betydelig avlingstap i mange områder. Det er derfor svært utfordrende å anslå hvordan fremtidige klimaendringer vil påvirke avlinger i ulike områder. Tilpassing kan dempe skadevirkningene, men ifølge IPCC (AR6, WG II, Ch. 5) vil det i de fleste tilfeller ikke være tilstrekkelig til å oppheve dem.

IPCC-rapporten fra 2018 konkluderte med at samlet tyder resultater av studier av virkninger av endringer i temperatur, nedbør, CO₂-konsentrasjon og ekstremvær på at en global oppvarming på 2 °C fører til større tap av globale avlinger og næringsverdi enn en global oppvarming på 1,5 °C. Mange av de fattigste landene er mest utsatt. Dette gjelder nok fortsatt, men det er kommet en del ny informasjon senere (se AR6, WG II, Ch 5). Der er det blant annet vist hvordan beregnete endringer varierer med dagens temperatur. Ikke overraskende er det lite skade der temperatur i dag er lav. Det er tendens til økt skade med økende temperatur, men spredningen er stor.

Tørke spiller en betydelig rolle både når de gjelder jordbruk og sannsynligheten for branner i skog, lyng og gress. Branner er nærmere omtalt under spørsmål 10.

Biodiversitet.

AR6, WGII angir at på kort sikt er det stor til svært stor risiko for tap av biodiversitet i terrestriske- og arktiske sjøis-økosystemer og i varmtvanns-korallrev. I terrestriske økosystemer vil 3–14 % av artene sannsynligvis ha høy eller svært høy risiko for utryddelse ved en temperaturstigning på 1,5 °C, økende til 3–18 % ved 2 °C, 3–29 % ved 3 °C og 3–39 % ved 4 °C. Også i hav- og kystområder vil det være moderat til svært høy risiko for tap av biodiversitet allerede ved en oppvarming på 1,5 °C.

 

AR6, WGII inneholder et eget kapittel om biodiversitets «hotspots». Dette er områder som har særlig mange arter, er økologisk spesielle og/eller har mange arter som ikke finnes andre steder. Slike områder er det spesielt viktig å bevare. De finnes både i terrestriske- ferskvanns- og marine systemer. I slike «hotspots» er det beregnet at svært høy risiko for utslettelse av endemiske arter vil minst dobles for en økning av oppvarmingen fra 1,5 °C til 2 °C, og minst tidobles dersom oppvarmingen øker fra 1,5 °C til 3 °C. En har observert at dyr og planter i slike systemer har flyttet seg mot høyere breddegrader eller mot høyereliggende områder.

Brå endringer – Vippepunkter
Dette er brå klimaendringer som skjer i løpet av noen få tiår eller mindre og varer (eller antas å vare) i det minste i noen tiår og forårsaker betydelige forstyrrelser for mennesker og i naturlige systemer. Mulig nedsmelting av innlandsis (Grønland, Vest-Antarktis) er mye studert. Vippepunktet for Grønland kan være nesten nådd. Det vil imidlertid ta mange hundre år før mesteparten av isen er borte. Økende temperatur i Arktis vil smelte permafrosten i mange områder. Dette kan føre til betydelige utslipp av metan og CO₂, men det er betydelig usikkerhet i hvor store utslippene vil bli. Sjøisen i Arktis er blitt kraftig redusert særlig om sommeren siden 1979 da en begynte med satellittmålinger. De siste årene har ikke utstrekningen endret seg så mye, men volumet av isen er blitt betydelig mindre. Klimaendringer kombinert med hugst kan føre til avskoging i Amazonas. Fortsatt er det betydelig usikkerhet i hvor langt vi er fra de fleste vippepunktene.

Helse AR6, WGII angir at klimaendringer har ført til skader på menneskers fysiske helse globalt og på mental helse i områder der det er studert. Virkningene påvirkes av naturlige og menneskeskapte faktorer blant annet økonomiske og sosiale forhold. Virkninger på helse omfatter blant annet

• Større risiko for skader, sykdom og død på grunn av mer intense hetebølger og branner
• Økt risiko for underernæring på grunn av mindre matproduksjon i fattige områder
• Økt risiko for sykdommer som spres gjennom mat og vann, og sykdommer overført av organismer (vektorer), for eksempel mygg og flått.

Helseskadene vil reduseres, men ikke elimineres, i befolkninger som nyter godt av sosial og økonomisk framgang, særlig blant dårlig stilte grupper. Hvis ikke økonomisk vekst kommer de fattige til gode, vil helseskadene på grunn av global oppvarming, forsterkes.

I de kommende 10-år må en regne med en sterk økning i dødsfall på grunn av hetebølger, både i Europa og spesielt i varmere strøk. Det østlige middelhavsområdet og Midtøsten er et av de tett befolkede områder der hetebølgene kan bli særlig hyppige og intense i løpet av dette hundreåret. Hvis utslippene fortsetter på dagens nivå, vil temperaturen nå et nær dødelig nivå i mange områder i tropene.

Reduksjon av utslipp av klimagasser vil ikke bare beskytte menneskers helse mot direkte og indirekte virkninger av klimaendringer. Det vil også bidra til bedre helse gjennom mekanismer som ikke har med klimaendringer å gjøre, såkalte «co-benefits», blant annet redusert lokal forurensning. (Dette er noe mine medarbeidere og jeg har hevdet i 20 år.)

Det har vært hevdet at klimaendringer, spesielt tørke, kan gi opphav til konflikter. Alvorlig tørke i Syria i årene 2007–2010 kan ha spilt en rolle i starten av opprøret der, men det er vanskelig å si hvor viktig dette var.

10. Blir det mer ekstremvær (hetebølger, voldsomme nedbørepisoder, stormer) i fremtiden?

Den siste store IPCC-rapporten (AR6, WGI) inneholder et eget kapittel om ekstremvær, det gjorde ikke de tidligere rapportene av denne typen. Det viser hvor viktig utviklingen av ekstremvær er.

Siden den forrige rapporten (AR5) i 2013 har det vært stor fremgang i å anslå hvor stor rolle menneskeskapte klimaendringer spiller i ekstreme værforhold. Rapporten AR6 slår uten forbehold fast at menneskeskapte klimaendringer har ført til at noen ekstreme vær- og klimahendelser er blitt hyppigere og/eller mer intense. For hetebølger gjelder dette for store deler av kloden. Også i havet observerer en hetebølger. AR6, WGII angir at disse kan forårsake plutselige endringer i økosystemet. Endringene kan vare i årevis.

Eksempler på hetebølger der klimaendringer sannsynligvis har spilt en rolle, er de ekstreme temperaturene i Mellom-Europa i 2003, i Russland i 2010 og i Sør-Europa i 2017. I Irak ble det i 2019 målt rundt 50°C og i India og Pakistan i 2016 og 2019 målte en temperaturer over 50 °C. I Sibir ble det i juni 2020 målt 38 °C, det varmeste som er målt nord for polarsirkelen. En av de mest skremmende hendelsene i 2021 var den ekstreme hetebølgen i det nordvestlige USA og vest i Canada i slutten av juli og begynnelsen av juli. Temperaturen i Canada kom opp i nesten 50 °C, nesten 5 grader høyere enn den tidligere rekorden. I mars 2022 ble det målt temperaturer 40 °C over normalen i Øst-Antarktis.

Det har vært økning i tørkeperioder mange steder, men det menneskeskapte bidraget er vanskeligere å anslå. For deler av vestkysten av Nord-Amerika og Middelhavsområdet er det imidlertid sannsynlig at det har spilt en betydelig rolle. Tørke og hetebølger inntreffer ofte samtidig, noe som forsterker skadevirkningene.

Tørke spiller en betydelig rolle når det gjelder sannsynligheten for branner i skog, lyng og gress. I årene 2017 til 2021 har det vært svært alvorlige branner i en rekke land (Chile, Portugal, Kroatia, Frankrike, Australia, Sverige, California og andre stater i USA, Grønland). De siste månedene i 2019 var brannene i Australia særlig dramatiske. Klimaendringer antas å være en medvirkende faktor til økningen av slike branner. 2019 var det varmeste året siden målingene startet i Australia, og det var usedvanlig tørt. Økningen i branner skyldes ikke bare klimaendringer. Urbefolkningen i Australia pleide med jevne mellomrom å benytte kontrollerte branner, noe som reduserte sannsynligheten for slike ødeleggende branner som vi har sett i nyere tid. Det samme gjaldt i Nord-Amerika.

Det er også sannsynlig at hyppigheten av kraftig nedbør, eller delen av total nedbør i form av kraftig regn, vil øke i mange områder i dette århundret.

Tropiske sykloner (orkaner, tyfoner) kan gjøre enorm skade. Det er derfor viktig å kunne forutsi hvordan disse vil utvikle seg ved global oppvarming. Fysiske betraktninger tilsier at høyere overflatetemperatur i havet vil gi kraftigere sykloner. Beregninger med klimamodeller har derfor tydet at det vil bli flere av de kraftigste syklonene. Sykloner beskrives i kategorier fra 1 til 5, der 5 er de kraftigste. Antallet varierer mye fra år til år, så det var lenge ikke mulig å fastslå om det har vært signifikante endringer i overensstemmelse med beregningene. I et arbeid som bruker data fra 1979 til 2017, finner forskerne imidlertid at andelen sykloner i kategoriene 3–5 (maksimal vindhastighet på 185 km/time eller mer) har økt signifikant fra 31,5 % til 39,5 %. Klarest økning i andelen av sterke sykloner fant de i nordlige Atlanterhavet og i den sørlige delen av Det indiske hav. Andre studier har funnet større nedbørmengder i forbindelse med disse orkanene, noe som også øker skadeomfanget. I rapporten AR6 står det at det er sannsynlig at andelen av de sterkeste syklonene har økt de siste 40 år, og at det er svært sannsynlig at denne utviklingen vil fortsette. Det er imidlertid usikkert hvordan hyppigheten av tropiske sykloner globalt (samlet for alle kategorier) vil endre seg.

11. Hvor mye vil havnivået stige?

Havnivået stiger på grunn av at vannet utvider seg med temperaturen og økt smelting av isbreer og innlandsis. Den største usikkerheten i beregninger av fremtidig utvikling er knyttet til Antarktis.

AR6 WGI angir at i perioden 1901–2018 steg det midlere havnivå med omtrent 20,2 cm, så per år blir det 1,73 mm. Stigningen har økt i senere år og var i perioden 2006–2018 omtrent 3,69 mm/år. Stigningen varierer fra sted til sted.

Samme rapport angir en midlere havnivåstigning i dette århundret ved det laveste utslippsscenariet (SSP1-1.9) på 38 cm og 77 cm ved et svært høyt utslippsscenario (SSP5-8.5). Nivået vil fortsette å stige etter 2100. Allerede i år 2150 er verdiene betydelig større, 57 cm og 135 cm. Det vil være store lokale variasjoner. Noen forskere tror at nivået kan komme til å stige raskere. Nye observasjoner synes å følge det høye estimatet i alle fall når det gjelder smelting i Antarktis og på Grønland. Dersom all isen på Grønland forsvinner, vil havet stige med omtrent 7 m, selv om en slik nedsmelting vil ta flere hundre år.

Mye av isen i Antarktis flyter helt eller delvis på havet, såkalte isbremmer (ice shelves). Disse har vist seg å være utsatte ved global oppvarming. En studie publisert i april 2021 tyder på at ved en global oppvarming på 4 grader vil 34 % av disse kunne kollapse. Hvis isbremmer forsvinner, kan det medføre at smeltevann fra innlandsisen strømmer ut i havet. Hvor mye vet en ikke, men en av forfatterne sier til The Guardian at det kan bli ufattelige mengder. Hvis oppvarmingen begrenses til 2 grader, vil området som påvirkes, halveres.

Det er meget sannsynlig at stigning i havnivå vil bidra til mer ekstreme høyvannsepisoder i kystområder. Sammen med den sannsynlige økningen i maksimum vindhastighet for noen tropiske sykloner, er dette et spesielt problem for små, tropiske øystater.

12. Hva kan vi gjøre for å begrense skadevirkninger av klimaendringer?

Den amerikanske økonomen Kenneth Boulding sa i 1973: «Enhver som tror at eksponentiell vekst kan fortsette i de uendelige, er enten gal eller en økonom.»

Noen begreper:
CCS: Carbon Capture and Storage, karbonfangst og -lagring.
BECCS: Bruk av bioenergi kombinert med CCS. Kan gi såkalte «negative utslipp».
CDR: Carbon Dioxide Removal. Dette kan være fjerning av CO₂ fra atmosfæren enten ved å øke naturlig opptak eller ved teknikker som suger CO₂ ut av lufta.
Stranded Assets. Dette betegner verdier som ikke kan benyttes, for eksempel kjente reserver av fossil energi. Artikler på norsk benytter ofte den engelske betegnelsen, men «havarerte verdier» har blitt foreslått.

Rapporten fra IPCCs tredje arbeidsgruppe ble offentliggjort i begynnelsen av april 2022. (AR6, WGIII, Mitigation of Climate Change). Dette avsnittet bygger mye på den, men er supplert med andre kilder. Blant disse er en rapport fra University of Manchester (UoM) av Calverley  og Anderson publisert i 2022.

International Energy Agency (IEA) har tidligere vært beskyldt for å høre for mye på «fossillobbyen». Men i flere rapporter har organisasjonen understreket alvoret i situasjonen og nødvendigheten av handling. I en av rapportene fra 2021 heter det: Det er ikke behov investeringer i ny produksjon av fossil energi i vårt netto-null scenario.

Reporten AR6, WGIII er blitt kritisert fordi særlig «Summary for Policymakers» er blitt utvannet under redaksjonsprosessen der regjeringsrepresentanter deltar. Likevel er budskapet sterkt.

FNs generalsekretær, António Guterres, har gått svært hardt ut. Han beskylder verdens ledere for løgner og sier blant annet: «Løfter og planer må bli til virkelighet og føre til handling nå. Det er på tide å slutte å brenne planeten vår og begynne å investere stort i fornybar energi.»

AR6, WGIII angir at dersom emperaturstigningen ikke skal overstige 2 °C, må omtrent 80 % av alle kullreservene, 30 % av alle olje- og 50 % av alle gass-reservene bli liggende ubenyttet. Det antydes at det totale beløp kan bli 1–4 billioner (10¹²) USD. Skal temperaturstigningen begrenses til 1,5 °C, øker disse prosentene en god del. På den annen side vil bruk av CCS og/eller CDR redusere anslagene av «stranded assets. Det er mye diskusjon om hvilken betydning slike teknikker vil få.

Noen generelle betraktninger basert på nyere forskning:

• Det er mulig å skape lavutslippssamfunn, og det vil sannsynligvis være økonomisk lønnsomt. En kan samtidig øke energiproduksjonen som er nødvendig for å bringe fattige land ut av fattigdommen.
• Mye av teknologien og mange av virkemidlene er allerede tilgjengelige. Med andre ord er løsningen først og fremst av politisk art.
• En omlegging av livsstilen i rike land er likevel nødvendig. Det er en kolossal ulikhet i utslipp per person både mellom rike og fattige land og mellom rike og fattige i hvert land.
• Det er et stort potensiale for å utvikle løsningene videre ved bruk av forskning og utvikling.
• Kostnadene ved å begrense utslippene slik at temperaturen ikke stiger mer enn 1,5–2 grader øker raskt jo lenger en utsetter de nødvendige tiltakene.
• Siden noe temperaturøkning er uunngåelig må det også satses på tilpassing.

Nedenfor er noen mulige tiltak listet opp. Se også Grunnkurset.

• Avgift på karbonutslipp. En variant er «karbonavgift til fordeling» der beløpet som kommer inn, fordeles med en lik sum til alle i området. Folk med et levesett som gir små utslipp vil tjene på det, de som forårsaker store utslipp vil tape. James Hansen har i mange år argumentert sterkt for dette. Ulike varianter er under utprøving i Canada og Sveits. En nylig publisert vurdering fant at informasjon om tilbakebetaling hadde liten effekt på folks holdning til avgiften, spesielt i Canada var resultatene lite oppmuntrende, men flere studier trengs.
• EUs kvotesystem. Kvoteprisen var i februar 2022 oppi nesten 100 EUR/tonn, og er nå (begynnelsen av april 2022) omtrent 80 EUR/tonn CO₂. «Taket», dvs det totale antall kvoter, må senkes.
• Fornybar energi (vind, sol, vannkraft). Prisene har falt kraftig. Det er imidlertid protester mot vindkraft på land mange steder. Det er mindre motstand mot havvind, i alle fall foreløpig, men det er dyrere. Elektrifisering er et viktig stikkord for omlegging i flere sektorer og understreket i AR6, WGIII.
• Bedre utnyttelse. Det er store muligheter for betydelige utslippsreduksjoner. Varmepumper istedenfor å bruke elektrisitet direkte til oppvarming er et godt eksempel.
• Karbonfangst og lagring. Utviklingen har vært langsom. Mens AR6, WGIII inkluderer CCS og BECCS i sine modeller, argumenteres det for å ikke ta med slike metoder i UoM.
• Enkelte, bl.a. James Hansen, hevder det er nødvendig. Krigen i Ukraina har på den ene siden vist at Europa ikke kan basere seg på russisk gass og dermed gitt argumenter for kjernekraft. På den annen side har den illustrert farene knyttet til kjernekraft i konfliktområder. Kjernekraftverk er dessuten dyrt, i alle fall slike som har vært bygget hittil. (Se https://www.besteforeldreaksjonen.no/wp-content/uploads/2020/10/Kommentar-Klimarealistene-Okt-2020.pdf)
• Slutte å investere i fossil industri. Ifølge en artikkel fra januar 2022 har mer enn 1500 pensjonsfond, universiteter og andre organisasjoner uttrykt at de vil slutte å investere i fossil energi. Statens pensjonsfond (oljefondet) investerer stort sett ikke i kullindustri. Enkelte partier ønsker at all fossil energi skal utelukkes fra fondet, men i Meld. St. 9 fra Finansdepartementet om Statens pensjonsfond offentliggjort i april 2022 står det: «Det er viktig å understreke at SPU har et finansielt mål og at det ikke er en del av bankens mandat at fondet skal bidra til å oppnå særskilte klimamål. Dette er det bred politisk enighet om.» En nylig gjennomgang av investeringene til 30 av verdens største kapitalforvaltere viste at de fortsatt investerte stort i fossil energi trass i uttalelser om stor bekymring for klimaendringer. (news-39488-Asset-Manager-Climate-Scorecard-2022.pdf (actu-environnement.com)
• Øke naturlig opptak av CO₂. Økning av skogareal, enten ved planting i nye områder eller i områder der det tidligere har vært skog, nevnes som et viktig tiltak i AR6, WGIII, men det påpekes også problemer. Skogplanting vil endre overflatens albedo (forholdet mellom reflektert og absorbert lys) og fordamping. I tropiske og subtropiske strøk vil dette bidra til avkjøling, mens det gir oppvarming ved høyere breddegrader. Skogplanting over svært store områder kan ha negative effekter på matsikkerheten siden det kan redusere områder for dyrking av mat og dermed øke matprisene.
• Ifølge rapporten fra AR6, WGIII kan overgang til bærekraftige dietter gi et betydelig bidrag til at en når utslippsmålene samtidig som det vil være positivt for helse og miljø. Reduksjon av matsvinn er anslått å kunne redusere utslipp av klimagasser med 2,1GtCO₂-ekv per år, men usikkerheten er stor.

Ifølge AR6, WGIII var totalutslippene av klimagasser i 2019 knyttet til trafikk 8,7 GtCO₂-ekv per år. Veitrafikk er klart den største kilden (70 %), mens flytrafikken sto for 12 % og skipsfart for 11 %. Siden AR5 har det vært rask økning i elektrifisering av transport på land og nye teknikker for skips- og luftfart er under utvikling (bruk av avansert biobrensel, hydrogen og ammoniakk). Beregning av CO₂-utslipp ved bruk av biobrensel i forhold til fossilt drivstoff er komplisert, og mye av det biobrenselet som har vært benyttet, har gitt liten gevinst. I noen tilfeller har de totale utslippene vært større for biobrensel enn for fossilt.

Rapporten fra UoM angir at for at det skal være 50 % sannsynlighet for temperaturstigningen ikke skal overstige 1,5°C, har en igjen et karbonbudsjett (dvs mengden CO₂ som kan slippes ut) som svarer til 10 år av dagens utslipp. For 50 % sannsynlighet for å holde seg under 1,7 °C, stiger dette til 18 år.

I samme rapport står det at karbonbudsjettet som gir 50 % sannsynlighet for å begrense temperaturstigningen til 1,5 °C, setter svært strenge begrensninger på produksjon av kull, olje og gass. Rapporten deler land som produserer fossilt brensel, i fem grupper. Gruppe 1 er rike land som bare i mindre grad er avhengig av inntektene fra produksjonen av fossilt brensel. Den omfatter blant annet Norge, USA og Canada. Gruppe 2 er mer avhengig av disse inntektene og omfatter blant annet Saudi-Arabia og Polen. Gruppe 5 er fattige land der vi finner Irak og mange afrikanske land. I rike land må kullproduksjonen halveres innen 5 år, og være avsluttet i 2030. For utviklingsland utvides dette til 10 år og 2050. Også for olje og gass må produksjonen reduseres svært raskt. Dette er illustrert på figuren under. For den rikeste gruppen av produsenter må produksjonen kuttes med 74 % innen 2030, og fases helt ut i 2034. For middels rike land er det nok med 28 % kutt i 2030 og utfasing i 2043, mens den fattigste gruppen må kutte med 14 % innen 2030, og produksjonen må avsluttes i 2050. I denne rapporten er det ikke antatt noen «negative utslipp» mot slutten av århundret.

Noen har argumentert med at fattige land trenger mer energi og at produksjon av fossilt brensel derfor må fortsette i noenlunde samme tempo som før. Det er imidlertid ikke fattige land som må begrense sin bruk av fossilt brensel, i alle fall ikke i første omgang. Klimaforskeren Kevin Anderson uttalte seg om dette i et intervju i desember 2018. Han sier at dersom den tiendedelen av verdens befolkning som har høyest karbonfotavtrykk reduserer dette til gjennomsnittet for Europa, vil de globale utslipp reduseres med en tredel. Dessuten er mange fattige land spesielt sårbare for klimaendringer.

En rapport fra UN Environment Programme fra 2021 beskriver det som omtales som «emisjonsgapet», det vil si forskjellen mellom summen av antatte utslipp fra alle land og det som maksimalt kan slippes ut dersom den globale temperaturen ikke skal stige med mer enn 1.5 °C eller 2 °C.  Ifølge rapporten må CO₂-utslippene reduseres med 7,5 % per år fra og med 2020 til 2030 for å begrense temperaturstigningen til 1.5 °C, og 3,5 % per år for å begrense den til 2 °C (begge med 66 % sannsynlighet). Siden utslippene 2021 var omtrent på samme nivå som 2019, må reduksjonene være enda større de neste 8 årene for å begrense temperaturstigningen til 1,5 eller 2 grader.

Enkelte økonomer med W.D. Nordhaus i spissen, (fikk i 2018 prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel), har argumentert med at det vil være økonomisk gunstig å la den globale temperaturen stige med 3–4 grader. Dette er blitt kraftig kritisert av andre kjente økonomer, se Grunnkurset for mer detaljer.

En rapport fra høsten 2021 vurderte metoder for å øke opptak i havet. Blant de mest lovende nevnes gjødsling med jern for å øke produksjonen av plankton og dermed CO₂-opptaket, og dyrking av tang og tare. (Se Ocean_CDR_2021.pdf (nationalacademies.org))

De fleste scenarier med mer enn 50 % sannsynlighet for å redusere den globale oppvarmingen til mindre enn to grader krever betydelig bruk av teknologier som gir negative utslipp i annen del av dette århundret. Dette kan for eksempel være bruk av bioenergi kombinert med fangst og lagring av CO₂. Valg av bioenergi er da viktig for å få en positiv virkning. Det arbeides også med teknikker for direkte uttak av CO₂ fra atmosfæren. Mange forskere mener at å stole på teknologier med negative utslipp i fremtiden, som en begrunnelse for å fortsette med store utslipp fra bruk av fossilt brensel i dag, er svært risikabelt. (Se også  https://www.besteforeldreaksjonen.no/2021/03/en-framtid-med-negative-utslipp)

Bidraget til de globale CO₂-utslippene fra avskoging i tropene og annen endret bruk av land har vært anslått til omkring 14 %, men de siste estimatene er noe lavere. Usikkerheten er stor. Beregningen av klimagevinsten ved å redusere avskogingen er enda mer usikker. En må passe på at tiltak for å begrense avskogingen i et område ikke fører til mer hugst i andre tropiske skoger. Politisk skifte i land der begrensing av avskoging er viktig, kan få store følger, slik vi nå ser i Brasil.

13. Havforsurning har vært nevnt som en annen virkning av CO₂-utslipp. Hva er det og hvor alvorlig kan det være?

Surheten i en vandig løsning måles på en pH-skala fra 0 til 14. Nøytralt vann har en pH på 7. Lavere verdi betyr at løsningen er sur, høyere verdi at den er basisk. Skalaen er logaritmisk slik at ved en endring på en pH-enhet blir surheten endret med en faktor på 10.

Havet har en pH på 7,9–8,2 i overflatelaget, men det varierer en del både i tid og rom. I dypere lag er pH noe lavere. Havet er altså ikke surt og kommer sannsynligvis heller ikke til å bli det. Men havets pH kan forskyves mot den sure siden, og derfor er det vanlig å snakke om havforsurning. Forsuring av havet skyldes først og fremst tilførsel av karbondioksid (CO₂).

I AR6, WGII står det at siden 1980-tallet har pH i havoverflaten høyst sannsynlig avtatt med 0,016–0,02 enheter per tiår i subtropene og med 0,002–0,26 per tiår i subpolare og polare strøk. Også i dypere lag har pH avtatt.

Midlere pH i havoverflaten er beregnet å avta med omtrent 0,08 enheter fra perioden 1995–2014 til 2081–2100 for et optimistisk utslippsscenario (SSP1-2.6) og 0,37 enheter for et svært pessimistisk scenario (SSP5-8.5)

Når havet blir surere, avtar karbonatkonsentrasjonen. Konsekvensen er at organismer som danner skall eller skjelett av kalk, er spesielt utsatt. Laboratoriestudier har vist at mange, men ikke alle, slike organismer påvirkes negativt når pH avtar. Det er imidlertid mange ukjente faktorer, og forskerne får noen ganger overraskelser. Noen arter ser ut til å klare seg selv om pH er svært lav, i det minste over kort tid.

Mange marine organismer er utsatt for andre stressfaktorer samtidig med at det er en forsuring. Dette kan være oppvarming, forurensning, fangst eller endringer i havstrømmer. Det er svært vanskelig å forutsi hvordan en kombinasjon av slike stressfaktorer påvirker organismene. Korallrev er blant de økosystemer som kan påvirkes mest av havforsurning og varmere vann. Koraller lever i symbiose med alger. Når korallene blir stresset av endret miljø, oftest oppvarming, kastes algene ut, og korallene blir hvite. Dersom slike perioder blir hyppige, kan korallene dø. Australias store barriererev har vært utsatt for fire alvorlige episoder siden 2016, den siste i 2022. Ifølge AR6, WGII vil havforsuring redusere dannelsen av koraller og øke nedbrytingen. På grunn av oppvarming, og i mindre grad forsuring, er det beregnet at karbonatdannelsen i rev globalt vil være redusert med 71 % i 2050 selv med et optimistisk scenario (SSP1-2.6).

Også organismer høyere opp i næringskjeden kan påvirkes. AR6, WGII skriver at oppvarming, forsuring og redusert oksygeninnhold har ført til endringer i marine næringskjeder, tap av habitater, populasjonsnedgang og økt risiko for utryddelse.

---