En orientering ved Hans Martin Seip, professor emeritus i miljøkjemi, Universitetet i Oslo. (skrevet januar 2016, se også tillegg juli 2024)
Paris-avtalen om klima ble vedtatt 12. desember 2015. Landene ble enige om å arbeide for å begrense den globale temperaturstigningen til 1,5 grader sammenliknet med førindustriell tid.
På klimamøtet i København i 2009 ble det vedtatt at en skulle strebe etter å føre en klimapolitikk som gjorde det rimelig sikkert at den globale temperaturen ikke steg med mer enn to grader i forhold til førindustriell tid (omkring 1850). Dette har, noe uheldig, ofte blitt omtalt som togradersmålet.
Det har imidlertid vært kjent at allerede ved en oppvarming på dette nivå må vi regne med alvorlige konsekvenser for miljø og helse. To grader oppvarming vil medføre redusert tilgang på vann og betydelig reduserte avlinger i utsatte regioner, samt vesentlig reduksjon av biomangfold. Det er også viktig å ta i betraktning at temperaturstigningen vil variere mye. I nordområdene vil den bli særlig stor, og generelt vil land oppvarmes mer enn hav. Vi risikerer irreversible smelteprosesser for innlandsisen på Grønland med påfølgende havnivåstigning.
Et økende antall forskere har ment at togradersmålet gir for høy risiko. I den nye Paris-avtalen er målet derfor satt til «godt under 2 grader». I tillegg skal landene arbeide for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Avtalen har også et mål om netto-null utslipp (dvs. balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser) i andre halvdel av århundret. Det understrekes at de globale utslippene av klimagasser skal nå toppen så raskt som mulig.
Figuren lenger ned på siden viser sannsynlig temperaturøkning i dette århundret for ulike utslippsscenarier. Dersom landene oppfyller sine forpliktelser meldt inn til Paris-konferansen, og fortsetter sin utslippspolitikk på samme nivå resten av århundret, er det knapt 60 prosent sannsynlighet for at temperaturstigningen skal bli under tre grader, og svært liten for at den skal bli mindre enn to grader. Selv med et meget optimistisk scenario for globale utslippsreduksjoner er sannsynligheten for at temperaturstigningen skal bli mindre enn to grader bare omtrent 30 prosent.
Det er altså tydelig at selv om landene oppfyller sine løfter, noe som ikke er en selvfølge, vil det langt fra være tilstrekkelig til å sikre oss mot alvorlige klimaendringer. Håpet er at avtalen fra Paris blir et startskudd for nasjonale klimatiltak som monner. Frykten er at 2015 blir stående som året da verdens politikere vedtok en ambisjon om å begrense klimaskadene til et omfang verden kan tåle uten å ha reell vilje til å planlegge eller gjennomføre nødvendige tiltak for å oppnå dette.
Fra Science, 4 desember 2015
Forklaring til figuren. Til venstre viser ulike utslippsscenarier. De kraftige linjene viser scenarier som er studert nærmere, mens de svake linjene er andre scenarier benyttet av FNs klimapanel. Kurven som er ganske flat med utslipp rundt 40 GtCO2 per år (milliarder tonn CO2 per år), gjelder hvis alle land oppfyller løftene om begrensninger og følger opp på noenlunde samme nivå. På grunn av usikkerheten i klimafølsomheten (dvs. økning i global temperatur ved en dobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren) er det nødvendig å operere med sannsynlighetsintervaller. Disse er vist på figuren til høyre. For det nevnte scenariet (Paris, continued ambition) er det vel 90 % sannsynlighet for at temperaturstigningen blir mindre enn 4 grader, knapt 60 % for at den blir mindre enn 3 grader og bare omtrent 8 % for at den blir under 2 grader.
Tillegg juli 2024:
Hvordan har utviklingen vært i de omtrent ni årene etter Paris-møtet? Dessverre er det ingen grunn til å se mer optimistisk på utviklingen. Det er helt nødvendig at mer drastiske tiltak for å begrense utslippene kommer raskt.
Når jeg leser det jeg skrev i 2015, er det to spørsmål som melder seg. Er det rimelig å bruke de samme scenariene nå, og er det kommet ny kunnskap som tilsier at sannsynligheten for temperaturstigningen for et gitt scenario har endret seg? For å svare på det første spørsmålet bygger jeg på en artikkel fra Carbon Action Tracker (CAT) fra juni i år. Figuren nedenfor er fra artikkelen. De to figurene er ikke helt sammenlignbare siden den siste gir historiske utslipp og scenarier for klimagasser (i GtCO2-ekvivalenter), mens den opprinnelige figuren viste verdier bare for CO2. Likevel er det store likheter. Scenariet «Paris continued ambition» i den opprinnelige figuren gir størst sannsynlighet for en temperaturstigning fram til 2100 på 2–3 ⁰C, men også betydelig sannsynlighet for 3–4 ⁰C. Dette scenariet svarer omtrent til det blå feltet i den nye figuren. Her er det gitt et område med en høg og en lav verdi. Temperaturstigningen fram til 2100 er henholdsvis 2,9 ⁰C og 2,5 ⁰C, i rimelig overensstemmelse med verdiene over. Scenariet under i CAT-figuren «pledges and targets», som tar inn mer uforpliktende løfter, gir en temperaturstigning på 2,1 ⁰C. Scenariet kan sammenliknes med «Paris increased ambition» i den opprinnelige figuren. Den gir at det er mest sannsynlig at temperaturøkningen vil ligge mellom 2 og 3 ⁰C, men vel 25 % sannsynlighet for under 2 ⁰C. Konklusjonen må bli at det er små forskjeller på de to undersøkelsene.
CAT-artikkelen viser at vi ikke er i nærheten av å begrense temperaturstigningen til 1.5 ⁰C. Det er et stort gap mellom sannsynlige utslipp i 2030 og verdier som kan gi en så lav temperaturstigning. Situasjonen kan i virkeligheten være enda verre. Det bringer oss over på det andre spørsmålet stilt innledningsvis.
Basert på observerte temperaturendringer de senere tiårene og paleklimatiske undersøkelser hevder James Hansen og medarbeidere at de fleste modellene benyttet av IPCC gir for lav temperaturstigning, se Raskere oppvarming – besteforeldreaksjonen.no. Dette henger sammen med at de mener klimafølsomheten sannsynligvis er større enn i de fleste beregninger, noe som kompenseres av for liten avkjølende virkninger av aerosoler (partikler) i utprøving av modellene. Andre forskere støtter dette selv om det kan være uenighet om hvor mye det vil påvirke beregningene av temperaturøkningen (Forster et al. https://doi.org/10.5194/essd-16-2625-2024).
