Energi, miljø og samfunn

Aksjonene mot politisk sommel i oppfølging av dommen om Fosen-vindturbinene gjelder urfolks- og menneskeretter. Men de aktualiserer også en problemstilling som surrer i bakgrunnen og er lite avklart: at presset for økt satsing på fornybar energi lett kommer i konflikt med naturverdier og naturbaserte næringer. Og hva gjør vi da?

Den sivile ulydigheten i denne saken er det vel nærmest regjeringa som står for – ved å la det gå så lang tid med formalisme og uklarheter i stedet for å vise handlekraft i oppfølging av høyesterettsdommen. Men det som skjer har også relevans for vårt videre syn på muligheter og konflikter rundt fornybar energi, og dermed for hele det grønne skiftet. Mange har de siste dagene blitt kjent med et nytt begrep: «grønn kolonialisme». Det kommer vi til å høre oftere. Nylig la Energikommisjonen fram sine anbefalinger: «Mer av alt – raskere». De mener at Norge fram mot 2030 bør ha et mål om 40 terawattimer (TWh) ny produksjon fra vannkraft, vindkraft og solkraft, pluss 20 TWh energieffektivisering. Årlig norsk strømproduksjon er for tida på om lag 140 TWh. I fjor var tre TWh ny produksjon under bygging, hovedsakelig i form av vindkraft – som skaper konflikter nesten over alt.

Energikommisjonen mener riktig nok at det er mer å hente fra havvind enn fra landbaserte anlegg. Men problemfritt er heller ikke dette, og fiskerinæringa er på vakt, med god grunn. Også Havforskningsinstituttet har advart mot å gå for fort fram. Det vil ta flere år å samle den nødvendige informasjonen om konsekvenser for miljøet, sier de. I såpass viktige saker for menneskenes framtid er det avgjørende å skynde seg langsomt nok.

Av solkraft produseres i dag nesten ingenting i Norge. Energikommisjonen mener det er realistisk med 5 til 10 TWh innen 2030. Da må rundt 50 millioner kvadratmeter av Norges areal dekkes med solcellepaneler i løpet av bare sju år. Det tilsvarer nærmere 10 000 fotballbaner. I tillegg kommer areal til anleggsområder, kraftgater, tilkomstveier, etc. Kanskje er det mulig. Men konfliktfritt? Neppe!

Poenget er: Alle former for energiproduksjon er noe av det mest natur- og miljøbelastende vi kan drive med. Selv om det ikke behøver å gå så langt som på Fosen, er det grunn til å minne om at norsk miljøbevegelse i hundre år har kjempet for vassdragsvern og mot «den rene vannkraften». Tenk på Altaelva. Tenk på Mardøla. De mest åpenbare konsekvensene av vassdragsutbygging er de estetiske. Konsekvensene for det biologiske mangfold er mindre synlige, men ikke mindre alvorlige, også for livet i fjordene våre.

Hvordan man enn snur seg, så har man rumpa bak, heter det i et gammelt uttrykk. Så hva gjør vi da? Stadig flere, særlig blant de yngre, er begynt å tenke på kjernekraft som et alternativ. Men usikkerheta er stor, og de fleste av oss er vel rett og slett i tvil. Det var vi også for femti år siden. Men den gangen satte Naturvernforbundet ned sin egen energikommisjon. Resultatet blei den imponerende publikasjonen «Energi, miljø og samfunn» fra 1974. Der prøvde man å se på de ulike energikildene, de miljømessige fordeler og ulemper, – og prioritere etter prinsippet om minste onde. Boka ble mye lest, sitert og brukt, i mange år.

Det kan nevnes at den som ledet utredningsarbeidet for Naturvernforbundet den gangen var Hugo Parr. Han er i dag aktiv i BKA. Noen burde gjøre samme jobben i dag. Vi kan vel ikke overlate til økonomene og teknokratene å legge premissene for debatten og det som skal skje? Her må vi som samfunn ta ett skritt om gangen og spille på lag med naturen og ikke mot naturen.