Årets siste gjest i Lunsj og Lyrikk var på hjemmebane. Ane Dahl Torp er til daglig skuespiller på Det norske teatret, men er vel kjent også fra mange roller i filmer og fjernsynsserier. Hun avsluttet uka med et gjennomtenkt program bestående av den norrøne verdenshistorien og finurlige glimt inn i naturen – sammen med Kolbjørn Falkeid.
Ane hadde klippet og limt fra Voluspå, det altomfattende gudediktet fra 900-tallet, slik at vi kunne høre hele historien. Sol og måne og jorden blir til; dvergene og de første mennesker, Ask og Embla, blir skapt. Menneskene blir så voldelige at selve verdenstreet Yggdrasil skjelver. Det ender med Ragnarok: Solen slukner, og jorden forsvinner i havet. Men til aller sist stiger solen og en ny jord opp av havet.
Dagens kriser kan jo få noen og enhver til å lure på om Ragnarok snart inntreffer. Ane sa ikke noe om det, men leste videre fra Kolbein Falkeids dikt. – Periodevis, tenker Falkeid, kunne det være greit å være en rotgrønnsak, «Hverken / vært bedrøvet eller lykkelig. Bare vært til, / kronisk bofast og forankret / til søvnen.» «Og likevel / visst det som er verdt å vite … en slags kålrabivisdom.» Noe lignende kyr, kanskje, som med innsikt ser innover i kroppen mot en visdom «som ikke forviller seg ut i blendverket / av gåter».
En gråspurv med «pjusket trass har bestemt seg for å være i byen … bofast, / trofast». En laks, derimot, suser i tre års-alderen «tretusenfirehundre våte kilometer» til «undersjøiske, underfulle beiteplasser». Men den blir ikke der! To-tre år senere drar den tilbake til barndomslandet og forserer fosser og stryk for å gyte. De aller fleste dør i forsøket. «For et liv!», tenker Falkeid. «For et mot! … forbruke alle krefter på forplantningen / og dø. Den døden / lyser!»
Ane Dahl Torp og Kolbein Falkeid minnet oss om disse mulige livsløp i tiden mellom skapelsen og ragnarok. Og frem til Lunsj og Lyrikk med klimablikk finner sted neste år, går vel livet videre, fremover. «Hydrofoilen får aldri tid til å hilse på havet… Flyet får aldri tid til å hilse på himmelen … Bilen får aldri tid til å hilse på jorda …» «Men hvis vi verken skulle hilse / på havet, himmelen eller jorda, / kan vi med full rett si at det går fremover. / Ikke sant?»
Og så var det siste Lunsj og lyrikk-arrangement i 2023. Og også dette året har en mengde mennesker funnet veien til Bikuben og møter med samfunnsengasjerte kunstnere. Vel møtt i januar 2024!
Nydelig gjengitt kort-referat av Ivan Chetwynd. Tusen takk, og til Halfdan som har gitt det behørig plass.
Herlig med oppegående besteforeldre som til og med ligger et år foran ungdommen!