Tviler på kjernekraft

Mens mange i miljøbevegelsen snuser på kjernekraft – som en mulig løsning på dilemmaer knytt til økende elkraftbehov, er Hans Martin Seip, professor i miljøkjemi, fortsatt skeptisk. I en artikkel viser han at gamle problemer med bl.a. avfallet, ikke er løst. Faren for katastrofer i krigs- og konfliktsoner er dessuten blitt mer påtrengende.

Professor emeritus Hans Martin Seip, med bakgrunn fra bl.a. Cicero Senter for klimaforskning, skriver for nettsida om klimafaglige spørsmål.

Kjernekraft – fortsatt ikke uten problemer

Kjernekraft er blitt et hett diskusjonstema også i Norge, blant annet argumenterer ansatte i Norsk kjernekraft AS sterkt for det. Her, på disse nettsidene, har Håkon Kryvi, landsstyremedlem i BKA, i et intervju argumentert for at BKA også tar denne debatten, noe jeg selvfølgelig er enig i.

For et par år siden skrev jeg om kjernekraft der jeg avsluttet med: «Jeg vil ikke konkludere bastant at kjernekraft ikke kan spille en rolle i kampen for å redusere klimaendringene. Men vi må ikke se bort fra problemene. Det beste er om vi kan klare oss med fornybar energi og energisparing.» Se: Trenger vi kjernekraft?

Etter å ha studert nye rapporter, ser jeg ingen grunn til å endre konklusjonen. Jeg vil minne om at det også tidligere har vært stor entusiasme for kjernekraft. I 1954 uttalte Lewis Strauss, som da var leder av «US Atomic Energy Commission», at kjernekraft ville gjøre elektrisitet så billig at det ikke ville være verdt å måle!

Argumenter for kjernekraft

Det vil bli et stort behov for ny kraft og først og fremst elektrisitet. Mange mener en ikke kan redusere bruken av fossilt brensel raskt nok, uten å satse på kjernekraft. Nå er riktignok sol- og vindenergi blitt mye billigere på kort tid, og mange steder vil dette være den rimeligste måten å produsere elektrisitet. Men dette er også forbundet med problemer. Det medfører betydelige inngrep i naturen med bruk av store arealer, og motstanden særlig mot vindkraft er sterk mange steder. Også varierende produksjon med vær og vind skaper problemer. Kanskje kan det løses blant annet ved bedre og billigere batterier og bruk av hydrogen.

Kjernekraft i konfliktområder

Jeg skrev om dette også i mitt tidligere innlegg. Og bekymringene er ikke blitt mindre med krigen i Ukraina Riktignok har en hittil unngått katastrofale hendelser, men situasjonen er utvilsomt farlig. Generaldirektøren i «International Atomic Energy Agency», Rafael Mariano Grossi, har omtalt rapportene om beskytningen nær Zaporizhzhia-kraftverket som ekstremt bekymringsfulle og kommet med en innstendig appell om å stoppe kampene. «De som står bak dette, må stoppe umiddelbart,» sa han. «Dere leker med ilden!»

Gamle kjernekraft-synder

I min forrige artikkel nevnte jeg en bok av Gregory B. Jaczko som var «Chairman of the U.S. Nuclear Regulatory Commission». Om avfallsproblemet skrev han at ingen annen industri klager så høylytt over at ikke andre tar vare på deres avfall. En interessant illustrasjon av dette er situasjonen i UK. Der startet de med kjernekraft allerede på 1950-tallet, og flere reaktorer produserer ikke lenger strøm eller skal etter planen snart tas ut av drift. En artikkel i The Guardian om kostnadene ved avvikling av eldre anlegg og opprydning av avfall angir at det kan komme opp i 260 milliarder pund eller 3300 milliarder kroner. En betydelig del av dette er opprydning ved Sellafield. Dette anlegget har vært brukt til lagring av radioaktivt materiale og reprosessering av brukt radioaktivt brensel. Enkelte omtaler det som det farligste stedet i Europa. I en artikkel fra desember 2022 i The Guardian står det: «Det produseres ikke noe ved Sellafield lenger. Men å sikre det som er lagt igjen der er en nesten ufattelig kostbar og komplisert oppgave.»

Selv om det har vært gjort mye feil tidligere, kan det selvsagt være fornuftig å satse på kjernekraft i fremtiden. Men det gir grunn til å se på kjernekraftentusiastenes argumentasjon med et kritisk blikk.

Nye rapporter om kjernekraft

Av spesiell interesse er en rapport 2022 fra «National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine». Den diskuterer først og fremst kjernekraft i USA. Der og mange andre steder, inkludert Norge, er det særlig interesse for små modulære reaktorer (SMR). Argumenter for slike omfatter at de skal være enklere å bygge og dermed billigere (i alle fall etter hvert), og produsere mindre avfall. SMR kan være av ulike typer. Det kan være lettvannsreaktorer med vann som kjølemiddel, mens andre benytter helium eller flytende metall eller salter. Brenselet i lettvannsreaktorer har relativt lavt innhold av den radioaktive isotopen U-235 (< 5 %), mens de fleste andre typer SMR benytter brensel med høyere anrikningsgrad, vanligvis 10-20 %. Dette omtales gjerne som HALEU (High-Assay Low-Enriched Uranium).

Noen utdrag fra rapporten:

• Om utsiktene for SMR: De fleste avanserte reaktorer, spesielt de som ikke er av lettvannstypen, vil det være vanskelig å gjøre kommersielt tilgjengelige innen 2050. De aller fleste avanserte reaktorene er fortsatt i en tidlig utviklingsfase.
• Om avfallsproblemene: Utviklerne av avanserte reaktorer konsentrerte seg i sine presentasjoner for komitéen [dvs de som står bak rapporten] om reaktorene og sa lite eller ingenting om dannelsen av kjerneavfall og behandlingen og deponering av dette (…) De fleste av de foreslåtte avanserte reaktortyper vil generere avfall en har lite erfaring med og/eller det er mangel på velutviklete metoder for behandling.
• Om spredning og sikkerhet: Mer global bruk av brensel med høyere innhold av U – 235 (HALEU) vil kunne forverre sprednings- og sikkerhetsrisikoen siden det kan være et mer egnet materiale for å lage kjernevåpen sammenliknet med lav-anriket uran som benyttes i lettvannsreaktorer. Et økende antall steder som bruker, og stater som produserer, slikt materiale gir større muligheter for at det kommer på avveie til uønskete aktører, statlige eller ikke-statlige.

Faren for Cyber-angrep

Muligheten for cyberangrep er selvfølgelig noe som vil gjelde alle typer energiproduksjon, men det er kanskje spesielt bekymringsfullt ved kjernekraft. Kjernekraftanlegg har tusener av digitale komponenter, og avanserte reaktorer vil sannsynligvis ha enda flere.

Rapporten fra National Academies nevner også faren for cyberangrep, men gir ingen grundig diskusjon. Så vidt jeg skjønner, vil det komme en egen rapport om dette.

I 2021 ble det imidlertid publisert et arbeid der forfatterne hadde studert 36 artikler om cyberangrep på kjernekraftverk. Konklusjonen var klar:

Selv om mange teknikker kan gi verdifull forståelse av risikoen for cyberangrep ved et anlegg, fant en I denne studien at det fortsatt ikke finnes noen metoder for risikoanalyse med egnet målsetning, presisjonsnivå og teknisk utviklingsnivå for bruk i kjernekraftanlegg.

Rapport fra Det Norske Veritas

Kjernekraftens fremtid er diskutert i en rapport fra DNV i 2022. Her antas det at elektrisitetsproduksjon ved kjernekraft globalt vil øke litt fram til slutten av 2030-tallet, men deretter være nokså stabilt eller kanskje avta litt fram til 2050. Eventuell nedgang begrunnes med at mange reaktorer er blitt gamle på dette tidspunkt og må avvikles uten at de blir erstattet. Rapporten gir heller ikke støtte til utsagn om at SMR vil bidra i særlig grad i rimelig fremtid. Forfatterne mener at SMR ikke løser problemene med høye kostnader, sikkerhet og spredning av materiale som kan benyttes til kjernevåpen.

Rapporten kommer med vurderinger av utviklingen i ulike regioner. En regner med at satsingen på kjernekraft vil være størst i Kina der anlegg bygges mye billigere enn i OECD-land. Nå står kjernekraft for omtrent 5 % av energimiksen i Kina. Produksjonen antas å øke slik at andelen i energimiksen er nokså konstant.  Det antas altså at kjernekraft vil spille en beskjeden rolle også i Kina, og at den store veksten vil komme i fornybar energi.