Tid for kjernekraft?

Europas energisystem er i krise, og jakten på nye og gamle løsninger er i gang: skifergass, blå hydrogen, mer vindkraft, kullkraftverk som gjenåpnes. Dette kan forverre klima- og naturproblemene, frykter Håkon Kryvi. Han er landsstyremedlem i BKA og mener kjernekraft bør få mer oppmerksomhet som en fremtidsrettet elkraft-leverandør.

Problematisk med fornybart

Store deler av miljøbevegelsen er blankt avvisende til kjernekraft. Det rare, synes Håkon Kryvi, er at man samtidig snakker i så positive vendinger om fornybar energi – som om dette skulle være uproblematisk. Glemmer vi at norske naturvernere i hundre år har kjempet mot vannkraftutbygging og for vassdragsvern? Og ikke uten grunn! Alle de viktigste fornybare energikildene har store negative konsekvenser med økende press på gjenværende naturområder. Nå etter Montreal-avtalen burde dette bekymre oss enda mer.
– Kjernekraft-alternativet unngår og reduserer flere av disse problemene, mener han. – Det er selvsagt ikke problemfritt, det heller. Det dreier seg jo om relativt store industrianlegg, gruvedrift, kraftkabler, osv. Men enten vi snakker om klima, natur eller arealbruk er det kanskje den mest optimale løsningen, slik jeg ser det – i tillegg til utvikling av jordvarmealternativer. Kall det gjerne det minste av flere onder. Strålingsfaren er reell, men vil i moderne kjernekraftverk være liten. Farene knyttet til det radioaktive avfallet vil bli dekket inn av et omfattende og detaljert regelverk.

Nytt energi-regime for verden

Håkon Kryvi understreker at han overhode ikke er noen kjernekraft-ekspert. Men han har hele sitt voksne liv jobba med natur- og miljøvern. Han har hovedfag i fysikalsk kjemi. Han har arbeidet for Fylkesmannen, Miljødirektoratet og Miljøverndepartementet, og internasjonalt for Norad og Verdensbanken, med bl.a. kystsoneforvaltning. Erfaringene og engasjementet har han tatt med seg inn i Besteforeldrenes klimaaksjon. Han må likevel innrømme at han ikke er ‘så veldig optimistisk’, som han sier. Og en grunn er det han mener er mangel på realisme stilt overfor den veldige utfordringen det er å erstatte mengden av fossile brensler med karbonfrie energikilder.
– En av de største vanskelighetene består jo i at vi har så kort tid på oss. Innen 2050 må vi egentlig ha et helt nytt energi-regime i verden. Det må selvfølgelig satses på energisparing og effektivisering, men jeg tror ikke det vil være nok. Millioner av fattige mennesker har et grunnleggende behov for tilgang til mer energi. Og hvis vi ikke har folk med oss, kommer vi ingen vei. Husk at det i løpet av bare tre tiår vil bli to til tre milliarder flere munner å mette i verden.
– Men Norge, med vår rike tilgang på vannkraft og andre naturressurser, trenger vel ikke å tenke på kjernekraft?
– Vel, da må vi altså ikke glemme at dette har medført omfattende ødeleggelser av vassdragsnaturen vår. Er dét noe vi vil ha mer av? Eller vindkraft, som er veldig arealkrevende og dermed veldig konfliktskapende? Direkte utnytting av solenergien er nok bedre, men fortsatt snakker vi om ustabile energikilder med sterkt varierende produksjon av elkraft – noe som blant annet krever lagringsmuligheter i batterier o.l. Hele produksjonskjeden er svært ressurskrevende, det må vi også ta innover oss. Det gjelder bl.a. sjeldne mineraler og metaller, der nye former for utvinning og gruvedrift vil skape nye store miljøproblemer. Tenk bare på planene om mineralutvinning på store havdyp. Presset fra industrien er allerede stort, og kan bli umulig å stå imot!

Kjernekraft-problemer overdrives

– Likevel, Håkon, den som nå vil ha kjernekraft i Norge, får ikke mye støtte. Planene som var for 40-50 år siden ble kontant avvist, etter et bredt folkelig engasjement. Og stemningen i miljøbevegelsen er ikke blitt bedre siden.
– Jeg vet godt at dette er et vepsebol og at mange går i skyttergraven bare de hører ordet kjernekraft. Det er heller ikke vanskelig å forstå, – jeg har vært der selv. Men nå gjelder det å finne den raskeste, mest stabile og minst skadelige veien inn i framtida, og da kan jeg ikke med beste vilje skjønne at motstanden mot kjernekraft er rasjonell – i dag, med den kunnskapen vi har. Verden har rett nok opplevd ulykker som Tsjernobyl og andre. Men fremtidens anlegg vil bli bygget etter helt andre standarder, hvor slike ulykker er svært lite sannsynlige. Avfallsproblemet er selvfølgelig der, men kan løses. Ikke med 100 prosent sikkerhet, men med den rimelige grad av sikkerhet som vi kan forlange. Vi har forresten undersøkelser som viser at yngre folk, under 40, også i Norge er positive til kjernekraft.
– Men er det ikke fryktelig dyrt å bygge – og tar det ikke veldig lang tid? Noen snakker om 15-20 år, og klimaendringene skjer jo nå.
– Også her tror jeg det er mange overdrivelser ute og går. 450 kjernekraftreaktorer er i drift jorda rundt i dag, og rundt 60 nye er under etablering – med en byggetid på ned mot 5-6 år, faktisk. Vi skal forresten merke oss at den svenske regjeringen nettopp har foreslått å starte en tilrettelegging for flere mindre kjernekraftverk. De ser behovet og kjenner ganske sikkert til risikoene.

Viktig å se mulighetene

Reaktorteknologien er under stor utvikling, og vil bli stadig billigere. Det er jo først og fremst et spørsmål om å satse, sier Håkon Kryvi. – Selv i dag produserer kjernekraftverk strøm til konkurransedyktig pris. Det viktigste er at vi får enorme mengder stabil energi – uten store arealinngrep, uten stor bruk av sjeldne metaller, uten utslipp av mikroplast og hormonhermende stoffer, og uten å drepe en masse fugl og annet liv. Når vi ikke tar slike ting med i kostnadene, er vindkraft kanskje et billigere alternativ. Men jeg tenker at vi lurer oss selv. Det ville være trist om gjenstridige fordommer mot kjernekraft indirekte skal bidra til å forlenge den tiden verden fortsatt vil være avhengige av fossile brensler.
– Et siste spørsmål; det ble nylig meldt om et gjennombrudd for arbeidet med fusjonsenergi, en ny type reaktor som i teorien kan levere nærmest ubegrensede mengder energi – helt uten avfall. Er dette noe vi bør ta i betraktning her og nå?
– Å utnytte fusjonsenergi på fredelig vis har forskere arbeidet med i mange tiår, men en praktisk anvendbar løsning ligger nok et godt stykke fram i tid og utenfor den tidshorisonten vi snakker om når det gjelder å få bukt med klimaproblemene. Dessuten er det vel grunn til å reflektere litt over hva mennesker kan finne på hvis tilgangen på energi skulle bli ubegrenset. Hvilken skjebne vil resten av livet på denne vår jord da gå i møte? Ubegrenset handlingsrom for det hovmodige, uopphørlig invaderende mennesket? Akk o ve! – sier nå jeg, sikkert sammen med flertallet av jordens øvrige skapninger!

Personlig holder Håkon Kryvi seg til pedalkraft. En forblåst og kald vinterdag i Bergen er ingen hindring.