Aksjonister har stoppet morgentrafikken i Trondheim, i protest mot oljeutvinninga. De blir møtt av politi, kroppsvisitering og skyhøye bøter. – Hvorfor skjer dette? spør Per Bjørn Foros. Er den moralske forargelse de møter, en projisering av det som burde forarge mye mer – den faktiske likegladheten hos beslutningstakere?
Per Bjørn Foros er pensjonert miljøpedagog, skribent og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon.
FNs generalsekretær António Guterres går langt i å ta aksjonistene i forsvar: «Klimaaktivister blir av mange anklaget for å være farlige radikalere. Men de virkelig farlige radikalerne er landene som øker produksjonen av fossile drivstoff.» Og det siste Magnus Takvam sa før han takket av i NRK, var at norske politikere mangler mot i klimapolitikken.
De unge er engstelige og desperate i sin kamp mot dystre framtidsutsikter og avmektige politikere. Dermed begir de seg inn i et nytt rom – med nye virkemidler. Samtidig står vi overfor nye perspektiver – som strekker seg ut over vitenskap, politikk og jus: det er de unges livssituasjon og opplevelse av mening som står på spill.
Aksjonistene hevder å handle i nødverge. De er i ferd med å gi opp den ordinære striden om argumenter, der alle analyser og regnestykker går i favør av «business as usual». De steiler overfor «avmaktens optimisme», som innebærer nettopp dette: å holde fast kurs mot stupet. Spørsmålet er hva slike opplevelser gjør med disse ungdommene – og dagens unge generelt.
Meningstapet
De unge reagerer ulikt på sin samtid. Noen trives, lykkes og tilpasser seg rådende trender og strømninger. Det er feil å stemple dette som likegyldighet, snarere er de vellykket sosialisert og lever opp til samfunnets krav og forventninger. I så fall er lydighet en mer dekkende beskrivelse enn likegyldighet. Andre kjenner at de står i en skvis – mellom sitt engasjement i miljøkampen og fortvilelsen over resultatene. Fra dette perspektivet er det mer nærliggende å uroe seg over likegyldighet i voksensamfunnet og blant politikere – og gapet en der finner mellom kunnskap og handlinger.
Men verre er meningstapet mange unge opplever i denne situasjonen. Dette blir ofte knyttet til personlig psyke og individuelle disposisjoner, men da overser en nettopp årsakene som ligger i selve samfunnet, gjerne kalt systemiske eller strukturelle. I økende grad ser vi hvordan situasjonen de unge står i og erfarer, virker inn på framtidstro, livskraft og meningsopplevelse. Framtidsangst og økosorg er begreper som er kommet for å bli. En større undersøkelse fra Imperial College i London i 2021 viser en klar sammenheng mellom klimaendringer og dårligere psykisk helse. Forskerne kan nok strides om slike funn, men det er heller ikke sikkert at disse problemene lar seg analysere kvantitativt og statistisk, ettersom det er eksistensielle og i en viss forstand skjulte fenomener vi har med å gjøre.
Repressiv toleranse
Aksjonerende ungdommer blir bøtelagt for millioner av kroner for å kjempe for den gode sak – mens de har fått drillet inn budskapet om «ansvar og engasjement» i skolen. Dette er gap det er vanskelig å leve med.
Et bilde som har brent seg fast på netthinna hos mange, er det av en gråtende Ingeborg Gjærum, daværende leder av Natur og Ungdom, utenfor regjeringskvartalet i 2009, under en protest mot regjeringens ja til Statoils gasskraftverk på Mongstad. En travel statsminister Stoltenberg haster forbi, med en vennlig replikk til de unge miljøvernerne – «så fint at dere er engasjert» – og dette blir for mye for NU-lederen. «Repressiv toleranse» var Herbert Marcuses betegnelse for slike gester, som i virkeligheten knebler den andre part. Hvor mange ganger skal de unge tåle slik umyndiggjøring?
Demokratiets begrensinger
Jo visst må de unge – som alle andre – respektere gjeldende lover og bestemmelser. Men spranget er stort fra kriminalitet, voldsutøvelse, narkotikahandel og vinningsforbrytelser til lenkegjenger og miljøaktivister, sivil ulydighet og «vennlig» ordensforstyrrelse. Problemet er at den idealistiske og kontrollerte aktivismen – under slitasjen av stadig å møte veggen – finner andre former, i mer og mer i ukjent landskap.
Extinction Rebellion er et eksempel på denne dynamikken. De ble ettertrykkelig avfeid av sindige politikere da de kom med et opprop i starten av sitt nærvær i Norge («samfunnskontrakten» er brutt, et «borgerråd» bør opprettes), og anklagene om det autoritære og antidemokratiske haglet. I virkeligheten har vi ikke tort å ta fatt i en grunnleggende debatt om demokratiets styrke og begrensning, stilt overfor voksende miljøproblemer knyttet til klimaendringer og naturtap. Det handler om å utvikle demokratiet, ikke avvikle det – for å stjele retorikken fra lobbyen for videre oljevirksomhet.
Konstruktiv motstand
Noen har grepet til betegnelsen økofascisme om utviklingen mot sterkere virkemidler i miljøaktivismen. Da stokker en kortene. Økofascismen er knyttet til høyreekstreme krefter, med bånd til White Power, QAnon og okkult natursvermeri, mens det vi normalt kjenner som miljøaktivisme, har forankring i demokratiske strømninger og er beslektet med kamp for likhet og menneskerettigheter, nå utvidet til naturens rettigheter.
Det nye er at miljøkampen invaderer de unge personlig og får eksistensiell betydning. Den griper inn i opplevelsen av mening og livsinnhold, og er ikke lenger bare en politisk kamp, men noe som er knyttet til egen væren og plass i tilværelsen. Noen ganger gjør dette at en føler seg fremmedgjort og utenfor, og fort kan havne i en ond sirkel, med konsekvenser for helse og yrkesutøvelse. Flere enn vi ser, trekkes inn i det såkalte prekariatet (av precarious, prekær), som lever under usikre og ustabile livsforhold, inkludert utdanning, jobb og økonomi.
Det vi snakker om, er den skjøre tilliten dagens unge har til voksensamfunn og framtidsutsikter. Hvis denne tilliten svikter og gapet mellom unge og voksensamfunnet vokser, kan vi se for oss uttrykk og reaksjoner vi ikke ønsker – som desperat aggresjon og vold eller innadvendt fremmedgjøring og utenforskap. Så lenge de unge kjenner tillit til samfunnet de lever i, kan vi derimot håpe på anerkjennelse av det beste i vår kultur, men konstruktiv motstand overfor det som ikke fortjener annet.