Det manes til oppgjør med en av verdens mest omstridte forkortelser: ISDS, eller såkalt «investor-stat-tvisteløsningsmekanisme». Det dreier seg om udemokratiske avtaler om investeringsbeskyttelse som hindrer oss i å nå felles miljømål, advarer ti organisasjoner – som ber regjeringen bidra til å beskytte miljøet, ikke pengemakta!
Norge må ut av storselskapenes private domstoler
Investeringsavtaler gir gjennom bestemmelsen ISDS internasjonale selskaper en særegen rett til å saksøke land i private «domstoler». Her krever selskapene enorme summer i erstatning for miljøpolitikk som de potensielt taper penger på. Disse domstolene opererer helt uavhengig av nasjonale domstoler og lover. Norges vedtatte klimalov eller Grunnloven tas ikke hensyn til i disse tvistesakene. Ei heller hva landene har forpliktet seg til under Parisavtalen. Her er det kun avtaledokumentet som gjelder, hvor det står at investorer har rett på «rettferdig» behandling. Her har investoren en «berettiget forventning» om å bli behandlet på en bestemt måte – altså at investeringene deres ivaretas.
Pengebeløpene selskapene krever som erstatning regnes ut basert på deres forventede fremtidige avkastning. Dette gjør at det i alle saker hvor handel og investeringer kommer i konflikt med miljø, blir det dyrt å velge miljø.
Investorer som bruker ISDS-systemet går ikke til sak fordi staten har ekspropriert eiendommen deres. De går til sak mot demokratisk vedtatte reguleringer på miljø, energi, finans, folkehelse, arealbruk og transport som kan skade deres avkastning.
Det skjer i dag viktige framskritt på miljøfronten, men fossilindustrien stritter imot, blant annet ved hjelp av ISDS. Selskaper bruker nå denne tvisteløsningen for å saksøke land for mer enn 175 milliarder kroner grunnet miljøtiltak. En ny studie gjort av forskere fra blant annet Boston University viser til at søksmålene kan komme opp i svimlende 3 304 milliarder kroner, jo mer omfattende miljøtiltakene blir. Disse pengene trengs til utslippskutt, klimatilpasning og omstilling.
Viktige gjennomslag for skjerpet miljøpolitikk ender altså i milliardsøksmål. Men ofte er frykten for milliardsøksmål nok til at det leveres utvannede eller færre nye lovforslag. Danmark og New Zealand har nylig anerkjent at ISDS-systemet har påvirket deres miljøambisjoner. Den siste delrapporten fra FNs klimapanel viser helt konkret til at nettopp ISDS hindrer oss i å nå miljømålene våre.
FNs klimapanel fokuserer spesielt på Energy Charter Treaty (ECT), en lite kjent investeringsavtale for energisektoren, som verstingen. Studien fra Boston University stadfester at dersom en avslutter ECT-avtalen, vil prislappen på olje- og gassavvikling kunne reduseres med minst 200 milliarder kroner. Dersom avtalen videreføres, og de 32 landene som vurderer å bli med i avtalen gjør det, vil ISDS-prislappen kunne øke med 15–24 prosent.
Norge undertegnet ECT-avtalen i 1995, men ratifiserte den aldri. Årsaken er at det ble tatt forbehold mot klausulen om investor-stat-tvisteløsning, da denne er «utilfredsstillende og betenkelig ut fra norske interesser». Bakgrunnen er rett og slett at myndighetene vurderer at «tvisteløsningsmekanisme[n] er i strid med Grunnloven».
I 2022 handler norske interesser også om viktigheten av å sikre at vi har en levelig planet og demokratiske prosesser for å komme oss dit. Å hindre storselskaper fra å kunne kreve milliarder i erstatning for lovendringer øker mulighetene for å få på plass en rask grønn omstilling og styrke demokratiet.
Det er ikke bare tidligere norske regjeringer eller FNs klimapanel som er skeptiske til ECT-avtalen. Det er varslet en reform av avtalen i juni nettopp for å se på tvisteløsningsproblematikken. Dette etter at 150 parlamentarikere i EU i 2020 krevde en gjennomgang av avtalen for å sikre at den ikke undergraver Parisavtalen. Det internasjonale sivilsamfunnet er skeptiske til at noe konkret og fremadrettet vil komme ut av reformen slik utkastene til reform ser ut i dag, og krever heller en oppløsning av ECT-avtalen.
Dette fratar på ingen måte selskapenes muligheter til å investere i ulike lands energisektor, ettersom de allerede er beskyttet gjennom øvrige avtaler under blant annet Verdens handelsorganisasjon (WTO). I WTO er det imidlertid land som må gå til sak mot hverandre, og de er i større grad forpliktet til Parisavtalen. Det skaper en langt høyere terskel for å saksøke på vegne av kullselskaper over for eksempel klimasøksmålet i Nederlands seier i høyesterett.
Vi har malt oss inn i et hjørne av utdaterte og udemokratiske bestemmelser om investeringsbeskyttelse som hindrer oss i å nå våre felles miljømål. Mer enn 150 amerikanske miljøorganisasjoner sendte tidligere i mai et brev til president Joe Biden et krav om å trekke USA ut av alle avtaler med ISDS. Likeså ber vi Støre-regjeringen om å trekke Norge ut av gamle investeringsavtaler og inn i en bærekraftig verden.
Norge kan ikke forhandle om avtaler som inneholder ISDS, og må jobbe for at mekanismen ikke lenger brukes i internasjonale handels- og investeringsavtaler. Det har vi ikke råd til. Første steg, og en særs lavthengende frukt, er å trekke seg ut av ECT-avtalen.
Signert:
Hege Skarrud, Attac Norge
Frode Pleym, Greenpeace
Anja Bakken Riise, Framtiden i Våre Hender
Elise Åsnes, Spire
Anniken Storbakk, Handelskampanjen
Jan Thomas Odegard, Utviklingsfondet
Karoline Andauer, WWF
Naja Amanda Lynge Møretrø, Changemaker
Larissa Avelar, Latin Amerika-gruppene Norge
Steinar Winther, Besteforeldrenes klimaaksjon