Det store bildet

Svein Tveitdal har fulgt klimatoppmøtene gjennom snart 30 år. To trekk er mest påfallende ved utviklinga, mener han. – På den ene side en veldig økt forståelse for alvorsgraden. På den annen side veldig få resultater når det gjelder klimakutt som monner. Det sier noe om fossilindustriens makt, men også om store politiske feilgrep!

Tidligere FN-direktør

Vi møter Svein Tveitdal på småbruket i Froland, der han vokste opp i 1950-åra, og dit han har vendt tilbake i godt voksen alder og skapt seg et hyggelig hjem sammen med kona Ellen. Begge sterkt miljøengasjerte og medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon. For Svein har klima og miljø vært levebrødet, siden han i 1989 fikk etablert GRID Arendal. Stiftelsen, som i dag har mer enn 50 ansatte, er et samarbeide mellom FNs miljøprogram (UNEP) og den norske regjering, og var en direkte oppfølging til anbefalingene i Brundtland-rapporten som kom i 1987. Fra direktørjobben der ble han senere headhunta til Nairobi som UNEP-direktør med ansvar for internasjonale miljøkonvensjoner, herunder sekretariatet til FNs klimapanel. Etter FN-karrieren etablerte han sitt eget selskap Klima2020 som arbeider med klimakomunikasjon. Han har rukket å få over 300 000 følgere på Twitter, og er rangert blant verdens 20 viktigste influensere på feltet klima og energi.

Kloden har feber

– Da, Svein, skulle du være behørlig presentert! Og nå kan du fortelle oss mer om hva som er galt med klimapolitikken …
– La meg si det slik, at hadde vi hørt på forskerne, ville vi i dag vært veldig mye bedre stilt. Alt tidlig på 1990-tallet visste vi at det trengtes kraftige tiltak for å endre kurs og stoppe det som kunne bli en svært alvorlig krisesituasjon for verden – slik vi i dag kan se med økende tørke, flom, ekstremværhendelser og tap av natur. De syv siste årene har vært de syv varmeste som noen gang er målt. Faren for at vi i løpet av de fem neste år vil oppleve et år der gjennomsnittstemperaturen er 1,5 grader varmere enn førindustriell tid, er nå stor. Og for hver tiendedels grad temperaturen øker blir konsekvensene større. Det kan sammenlignes med feber: 38 °C går fint og der er vi nå. 39 °C kan vi leve med for en periode, men det er farlig. Med dagens politikk er vi på vei mot 3 °C eller mer økning, over 40 i feber og klimakatastrofe. Det er dette som har fått FNs generalsekretær til å erklære «kode rød» for kloden – og for menneskeheten.

– Forskerne sier det fortsatt er mulig å nå 1,5-gradersmålet …
– Ja, – men tror de det vil skje? Nei, – for de er vant til at politikerne ikke lytter til deres faglige advarsler og anbefalinger! Parisavtalen krever vesentlig større utslippskutt enn landene leverer. Alle vet det er slik, og at vi leker med ilden. Likevel fortsetter tunge økonomiske maktstrukturer å trumfe hensynet til klima og miljø.
– Det er bare å se på vårt eget land og det som skjer her. Alt tyder på at vi får en gjentakelse av det vi har opplevd flere ganger før: Ambisiøse klimamål vedtas, men politikerne erstatter handling med tåkeprat og resultatene uteblir. Rett nok forsikrer klimaminister Barth Eide at målet ligger fast: Norge skal kutte 55 % av utslippene innen 2030. Men i følge OECD ligger vi an til 20 %. Politikere må i redelighetens navn i hvert fall føye til at prisen øker kraftig for hvert år med små utslippsreduksjoner. Prisen for en veldig bratt reduksjonskurve på slutten av tiåret blir kjempehøy. Det er uansvarlig å ikke gjøre mer allerede nå hvis en har tro på målet. Da er det mer ærlig å si at dette klarer vi ikke. Det er jo også helt utrolig at skatte-subsidiene for oljeindustrien som ble innført under koronakrisen, blir videreført i en situasjon der overskuddene er høye som aldri før! Disse pengene som vi har i budsjettet burde brukes til insentiver for fornybar energiproduksjon og forsering av det grønne skiftet.

Ungdomsopprør

I flere år nå har Svein og ungdomsbokforfatter Sigbjørn Mostue reist landet rundt og møtt elever ved mer enn 200 videregående skoler med foredraget «Håp eller katastrofe?» – av noen kalt «Den apokalyptiske skolesekken», ler han. – De mener at man i stedet for å skremme med framtida, må framheve de positive mulighetene. Men det er å undervurdere de unge. De har krav på å få vite sannheten, og her har det jo også skjedd en veldig utvikling. Om vi hadde sagt det samme for for fem år siden som Boris Johnsen, Joe Biden og Macron sa på klimatoppmøtet nå i Glasgow, ville vi blitt beskyldt for å være dommedagsprofeter.
– For meg har det først og fremst vært oppløftende å møte så mange unge mennesker av Greta Thunberg-generasjonen. Det er framtidas velgere, og noe av det som har slått meg, er hvor viktig det er med gode kunnskaper. Ungdom som vet hva som står på spill, er jevnt over mye mer handlingsorientert og mindre fatalistisk. Kunnskap gir tro på at det er mulig å gjøre noe.
– De unge har faktisk makt. Uten skolestreikene hadde verdensledere som nå er på gli, gjort enda mindre. Når titusener unge marsjerer i gatene og krever sin rett til en bærekraftig framtid, så gjør det inntrykk på alle. Det er det beste som har skjedd i klimapolitikken de 3-4 siste åra. Det er godt å kunne fortelle ungdommen at de har vært viktigere enn de kanskje selv er klar over. Samtidig må det understrekes, og det gjør vi på disse skolemøtene, at verden trenger mer. Vi trenger kollektiv fornuft og kollektiv handling. Det er ikke uviktig hva den enkelte gjør. Men selv om aldri så mange idealister gjør alt det riktige, legger om kostholdet, gir avkall på flyreiser, osv. så vil det ikke monne nok. Forpliktende nasjonale og overnasjonale klimamål må til. Og så må de unge bli med i organisasjoner som holder politikerne i ørene og øker presset! Det er da folkestyret begynner å fungere, tenker jeg.

Klimakrise og naturkrise

«Alle» vet at utslipp må kuttes raskt. Men det vi snakker for lite om, sier Svein, er at vi også – og samtidig – må flerdoble produksjonen av fornybar energi. Hvis ikke, så vil markedet for fossil energi fortsette å boome. Vi må selvfølgelig spare energi så mye vi bare kan. Men det er ikke realistisk å kunne spare så mye at vi ikke også må bygge ut betydelige mengder ny produksjon.

Og dermed har vi et nytt problem: Den globale naturkrisa, – som er like alvorlig som klimakrisa. Vindkraft, vannkraft, solkraft – you name it – all energiproduksjon krever arealer og er konfliktskapende. Selv om andre former for naturinngrep – motorveier, hyttefelter i fjellet, osv. skaper mer utslipp og er mer ødeleggende, så er dette noe vi i klimabevegelsen må ta på største alvor.
– I verden som helhet blir et område på størrelse med Storbritannia bygd ned og lagt under asfalt og betong – hvert år. Vi kan ikke tillate at dette fortsetter, heller ikke i Norge – uten at naturtapet blir erstattet gjennom naturrestaurering og andre kompenserende tiltak. Vi må verne mer og restaurere mer – samtidig som vi kutter utslipp. Dessverre er vi bakpå også i denne sammenheng. Vi gjør ikke hjemmeleksa, men følger et mønster vi kjenner godt igjen. Stortinget satte i 2017 et mål om å få restaurert 15 prosent av forringa økosystemer innen 2025. Det er fem år siden, bare tre år igjen, og vi har ennå ingen oversikt over omfanget av forringet natur eller hva det vil koste. Antallet arter på den norske rødlista bare fortsetter å vokse. Stortinget har også vedtatt å følge FNs naturavtale om å verne 30 % av land og hav innen 2030. Status er at vi har vernet 17 % av landområdene – med uforholdsmessig mye høyfjell, og nesten ingen havområder. Vi setter ambisiøse mål, men er ikke i nærheten av å følge dem opp! Slik skaper politikerne selv grunnlag for politikerforakt, tenker jeg.

– Naturkrisa – og energikrisa – har fått mange, også i miljøbevegelsen, til på nytt å snakke om kjernekraft. Kan det være et alternativ?
– Med presset som er på arealer er det helt naturlig at dette kommer opp. Jeg har vel ikke så stor tro på det i Norge, der vi har store fornybarmuligheter, og der det vil ta lang tid, kanskje 20 år, og være svært dyrt å planlegge og bygge kjernekraftverk. Men det blir feil å gjøre som Tyskland, der man har stengt ned kjernekraft og erstattet det med mer kullkraft. Jeg tror James Hansen har rett i at diskusjonen rundt kjernekraft har vært alt for følelsesladet, ikke nok kunnskapsbasert. Globalt er kjernekraft uten tvil en del av løsningen, slik vi bl.a. ser i Kina der 18 nye reaktorer nå er under utbygging.

FN og klimaforhandlingene

Som FN-ansatt fikk Svein Tveitdal oppleve den første tida med klima-oppvåkning på 1980- og 90-tallet. – Mange av oss trodde den gangen at vi skulle lykkes med å få kontroll med situasjonen, på samme måte som vi gjennom internasjonalt samarbeid fikk kontroll med sur nedbør (Svovelprotokollen) og trusselen mot ozonlaget (Montrealprotokollen).
– Begge disse vellykka avtalene var basert på forbud mot bruk og påbud for utfasing av de skadelige forurensingene, med nødvendige kontrollmekanismer, osv. Dessverre har FN ennå ikke klart å få til det samme når det gjelder støtte til sanksjonsregler innenfor klimakonvensjonen. Parisavtalen er frivillig, og det får ingen konsekvenser om landene ikke følger egne innrapporterte mål. Det var flere oljelobbyister i Glasgow enn deltakere i den største nasjonale delegasjonen. Retorikken fra lobbyistene, som Norge for øvrig støtter ihuga, er at vi må redusere etterspørselen, ikke regulere produksjonen. FNs budskap om at det ikke må åpnes nye områder for produksjon, får ikke tilslutning i forhandlingene som krever konsensus. FN sier utslippene må reduseres med 50 % innen 2030. Men legger du sammen produksjonsplanene til Norge og 12 andre store oljeproduserende land, vil de øke med 20 %. Det er dette som gjør at det ser såpass mørkt ut. Samtidig finnes et lite lys i tunnelen, – for første gang i klimakonvensjonens historie ble reduksjon av fossil energiproduksjon nevnt i forhandlingsteksten fra Glasgow.
– I det siste møtet jeg deltok i med Kofi Annan i Nairobi like før han gikk av som generalsekretær beklaget han at FN ikke hadde lyktes med å få til en klimapolitikk som FNs egne eksperter anbefalte. FN pusher på så godt de kan, men landene følger ikke skikkelig opp sine frivillige lovnader – som allerede i utgangspunktet ikke er gode nok. Likevel må det understrekes at FN-sporet er helt vesentlig. Det er det beste vi har, trass i alle mangler. Hele det store kunnskapsgrunnlaget er skapt av FNs klimapanel. Hvis vi skal ha håp om å komme i mål, må FN-sporet videreutvikles. Alt er på plass for en felles løsning. FN kan ikke beordre, men det globale rammeverket ligger klart.

– Årets klimatoppmøte COP27 finner sted i Kairo. Hva kan vi vente oss av det?
– Det vet vi ikke så mye om ennå. Men at det kommer enda sterkere press på raskere oppdatering av landenes klimamål, må vi gå ut ifra. Husk at Afrika er et kontinent der de fleste av de over 50 landene nesten ikke har utslipp. Mange av dem sliter imidlertid allerede med dramatiske følger av den globale oppvarming. Dette vil med nødvendighet sette dagsorden, og vi kan vente kraftig økt fokus på  klimafinansiering. På COP26 i Glasgow lovte Jonas Gahr Støre å øke vårt bidrag fra 7 milliarder til 14 milliarder i året. Men det holder ikke; vi må se helt andre tall hvis land som Norge skal gjøre opp for seg på rettferdig vis. Kirkens Nødhjelp krever over 60 milliarder.

Et ekstra spenningsmoment med toppmøtet i Kairo er knyttet til landets mangel på demokrati. Svein er spent på hvordan forholda blir for de mange frivillige organisasjonene som kommer til å være på plass. – Kan vi demonstrere fritt i gatene slik vi pleier? Får vi tilgang til media – og til politikerne – som vi har behov for? Vi får bare håpe at egypterne forstår hvor skadelig det vil være, også for landets renommé, hvis de prøver å kneble muligheten for frie ytringer. For ett er sikkert: Uten folkelige bevegelser og trøkk nedenfra dør COP-møtene!