Som miljøforkjemper og forfatter har Sidsel Mørck lenge hatt en posisjon i norsk litteratur som har vært helt hennes egen. For noen år siden redigerte hun en miljødikt-spalte for nettsida vår. I dag var hun hovedpersonen, da Besteforeldrenes «Lunsj og Lyrikk med klimablikk» kunne innledes for femte gang, etter en to-årig pause.
SKARPE DIKT OG MYKE TONER
Bestemor (seks barnebarn) og oldemor (tre oldebarn) Sidsel Mørck (84 år) var ikke selv til stede, men dét var to av hennes venner: skuespiller Jannik Bonnevie og saksofonist Rudi Kessel. Bortimot seksti tilhørere var møtt frem til det populære arrangementet i Bikuben i 2. etasje på Det Norske Teatret.
Sidsel Mørcks var en tydelig stemme mot forurensning og miljøødeleggelser, kunne Bjørg-Eli Rinnan som ledet samlingen, fortelle – og Giftene fra 1969 blir av noen regnet som Norges første miljødikt.
Jannik Bonnevie leste diktene, som uten tvil fortsatt er dagsaktuelle. BKA-ere la kanskje spesielt merke til «Mødre», som slutter slik:
Når vi elsker våre barn
så blindt
at vi gir dem alt
uten å se
hvilket samfunn vi gir dem
– da elsker vi ikke våre barn.
Allerede i 1987 da Sidsel Mørck skrev en prolog til NRKs program om Brundtland-kommisjonen, kunne hun skrive «Det haster, det haster». Det haster i hvert fall ikke mindre i dag! Og diktet minner om at:
Blå er vår eneste himmel,
grønn er vår eneste jord.
Her er vår eneste framtid.
Nå setter vi våre spor.
Imellom diktene hørte vi myke toner fra Rudi Kessels saksofon, som hjalp ordene å synke inn i hjertet, ikke bare hodet: en Agnus dei, som han selv har skrevet, Ulf Lundells Jag trivs bäst i öppna landskap, og Love shine a light – etter vi hadde hørt Sidsel Mørcks dikt om kjærlighet – som blant annet «venter ikke på grønt lys / før den løper» og «våger livet for å finne / kjærlighet».
Foto: Ivan Chetwynd
Pingback: "Skogen lytter uten å sladre" - Levelig liv