«Folk over 60 er klimaverstingene» forteller en artikkel i Gemini, nytt fra NTNU. Det dreier seg om at eldre etterlater seg et større klimafotavtrykk enn yngre folk. Generalsekretær i BKA kaller det et nedslående, men ikke overraskende funn. Vi er en pengesterk generasjon og vårt forbruk er høyt. Det blir det store utslipp av, som kjent.
Fra sparsomhet til overforbruk
Eldre pleide å være sparsomme. Generasjonen som opplevde Andre verdenskrig var forsiktige med hvordan de brukte ressursene. Sånn er ikke de «nye eldre», sier professor Edgar Hertwich ved NTNU til Gemini. Studien har kartlagt klimagassutslipp fordelt etter befolkningens alder i årene 2005, 2010 og 2015. Undersøkelsen omfatter 27 EU-land, Norge, Storbritannia, USA, Australia og Japan.
– Etterkrigsgenerasjonen, «baby boomers», er de nye eldre. De har et annet forbruksmønster enn «den stille generasjon» som ble født i perioden 1928–1945. Dagens eldre bruker mer penger på hus, energiforbruk og mat, sier Hertwich. I 2005 sto aldersgruppen over 60 år for mindre utslipp enn gruppene 30–44 år og 45–59 år. I 2015 hadde seniorene passert 30–44-åringene, og lå på samme nivå som 45–59-åringene.
Barnas klima – vår sak!
I et intervju med generalsekretær i BKA, Andrew Kroglund på NRK P1+, legger han vekt på at mange av dem som nå er over 60 tilhører «olje-generasjonen» som har vent seg til et stadig stigende forbruk – og har hatt råd til det. Derfor er det også forståelig når undersøkelsen viser at eldre i Norge har et større fotavtrykk enn i våre naboland Sverige og Danmark.
Når det gjelder eldre som gir uttrykk for at de «ikke tror på klimaendringene», kan de bare møtes med saklig informasjon, sier Kroglund. Han tror samtidig at eldre som har fått barnebarn er mer åpen for vitenskapelige fakta på dette området. – De ser at det de gjør har betydning for dem som kommer etter oss – og at «barnas klima er vår sak», som det heter i BKAs slagord.
Undersøkelsen går bare fram til 2015 – og det har skjedd veldig mye i åra deretter, som vi vet. Ikke minst det nye ungdomsopprøret, med Greta Thunberg i spissen. Det har vært en vekker også for mange eldre, mener Andrew Kroglund. Og uansett har det mye å si at noen fra besteforeldregenerasjonen står opp og bruker sin livserfaring, og sin troverdighet, til å vise solidaritet med de yngre.
Folk over 60 år har generelt større kjøpekraft enn yngre, blant annet fordi de ikke lenger behøver å betale ned på store lån til bolig og annen eiendom. Til og med kan de låne med pant i eiendom for ekstra økonomiske midler. Større kjøpekraft betyr større forbruk og det fører vanligvis også til større utslipp av klimagasser, forurensing og tap av natur. Spesielt når det økte forbruket retter seg mot utslippsintensive produkter og tjenester som flyreiser, biler, båter, elektronikk, klær og visse matvarer. Noen av de eldre vil imidlertid av ulike grunner velge et lavere og/eller annerledes forbruk slik at fotavtrykket på klima og natur blir mindre. Da vil de spare penger og med mindre disse gis bort vil de gi økt kjøpekraft til deres arvinger. For samfunnet som helhet vil et lavere forbruk betinge lavere kjøpekraft. Da må vi arbeide mindre. Og omfordele arbeid og inntekt for å hindre (relativ)fattigdom. Og trolig få et bedre liv, i hvert fall på det velstandsnivået vi har i dagens Norge.
Det er tid for lønnsoppgjør. Det kreves økt kjøpekraft fra alle leire. Øke kjøpekraft gir økt forbruk og større «slitasje» på kloden. Å øke kjøpekrafta når den er til dels kjempestor i utgangspunktet er jo moralsk på kanten. Men den tar risiko som våger å hevde klimahensyn foran økt kjøpekraft. Så derfor får det nå gå sin gang. Forresten er pensjonistene de eneste (meg bekjent) som over flere av de seks sju foregående år har tapt kjøpekraft. Til stor ergrelse for øvrig, også for meg. «Klimamoralen» min er preget av en ubehagelig dobbelthet altså. Men jeg gjør stadige forsøk på å bedre moralen, bl a motivert av BKA.
Bare trist. Kan vi forvente at yngre generasjoner skal leve et liv med mindre forbruk når vi ikke selv gjør det? I 1972 kom boken «Limits To Growth». Erik Damman startet Fremtiden i våre hender i 1974. Organisasjonens medlemsblad het de første årene «Ny livsstil». I 1987 kom Brundtlandkommisjonens sluttrapport «Vår felles framtid». Bærekraftig utvikling var det nye begrepet i rapporten. I 1992 kom Rio-konferansen. Hva er det vi som er godt voksne har fått med oss? Og hvorfor innretter vi ikke vårt liv ut fra hva vi vet? Tror vi at vi kan fortsette å leve som nå hvis vi skal nå Paris-avtalens mål? Hvilke signaler gir vi?