Overfallet på Ukraina har alarmert hele Europa. Det har også satt søkelys på Europas avhengighet av energi fra Russland. Hva er svaret på dette dilemma? Spørsmålet drøftes av BKAs generalsekretær Andrew Kroglund i Dagsavisen. Han ser for seg en verden både mindre fossilavhengig og mer demokratisk, og mener vi trenger et taktskifte.
Ukraina, diktaturet og det grønne skiftet
Andrew P. Kroglund, Generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon
Putins skamløse overgrep mot Ukraina fordømmes nesten av en hel verden. Det gir oss et håp om at folk flest ønsker seg demokrati, medbestemmelse og rettferdighet. Samtidig med at russiske tanks ruller videre mot Kiev, holdes vår egen verdensdel i et klamt fossilt avhengighetsgrep av det samme Russland.
Russland er en stormakt, men har likevel en relativt sett liten økonomi. De er ikke på lista over verdens ti største økonomier. Landet har en mindre økonomi enn Italia, for eksempel. I tillegg utgjør råolje, petroleumsprodukter og naturgass rundt 60 prosent av Russlands eksport til utlandet. Det gjør økonomien svært sårbar for prissvingninger på verdensmarkedet. Mellom 40–50 prosent av det føderale budsjettet er basert på inntekten fra disse fossile produktene. Vi snakker med andre ord om en fossil koloss på leirføtter. Vår fossilavhengighet holder med andre ord dette autoritære regimet i gang. Det er i seg selv en god nok grunn til å ønske seg en rask avslutning av oljealderen.
Russland har gang på gang truet med å skru igjen kranen vestover, om de ikke får gjennom sine politiske og militære krav. Nå har Tyskland kommet dem i forkjøpet, på grunn av Ukraina. Den planlagte gassrørledningen Nordstream 2 er satt i bero. Putins forgjenger, Dmitry Medvedev, målbærer det autoritære regimets tanker om dette, når han gjengis i den britiske avisa The Guardian med følgende utsagn: «Velkommen til den nye verden der europeere snart vil måtte betal 2000 euro per tusen kubikk meter!». Premisset er klart: Om prisen for å holde europeiske hus varme gjennom vinteren holdes oppe, så vil Europa snart gi opp Ukraina. En kynisme av en annen verden.
Men dette vil neppe skje. Det vi derimot kan se for oss er at noen europeiske nasjoner «gasser opp» sin olje- og gassutvinning. Det vil likevel neppe skje innenfor EU-området, der den ambisiøse klimapakken Fit for-55, binder unionen til klare mål på klimaområdet, og et reelt grønt skifte, basert på fornybare energikilder.
Men det finnes land lenger mot nord, som ikke er medlem av unionen. Norge. Bare i 2021 økte nasjonalformuen vår med over 780 milliarder kroner på grunn av høye olje- og gasspriser. Nå tar Fremskrittspartiet til orde for økt norsk olje- og gassproduksjon. De viser til Ukraina-krisen. Og Stortinget skal snart ta stilling til utbygging av det omstridte Wisting-feltet, som nærmest skraper mot iskanten oppe i Arktis. Presset på å få åpnet dette og andre felt vil øke på.
Men kan vi ikke heller skru opp tempoet i det grønne skiftet alle er enige om at skal skje? Store europeiske havvindparker skyter i været på under 18 måneder. Men ikke her oppe i nord. Slik massiv industrielle omstilling klarte verden fint under 2-verdenskrig. Hvorfor ikke i den «krigen» vi nå står overfor frem til 2030? FNs klimapanel siste rapport publisert 1. mars roper ut om at tidsvinduet snart stenger. «Alle handlinger teller”, var beskjeden vi fikk.
Mellom 3,3 og 3,6 milliarder mennesker lever under forhold som gjør dem svært sårbare for klimaendringer, ifølge FN-rapporten. Vi kan fortsatt klare snuoperasjonen som må til. Men så langt har det gått fra vondt til verre, selv om vi har kjent til problemene og årsakene til dem i 30-40 år minst. Det er dette generalsekretæren i FN kaller fravær av lederskap, både globalt og i det enkelte medlemsland.
Det grønne skiftet, med blant annet havvindutbygging og en omlegging til mer sol, geovarme og andre fornybare kilder, er en slik krigsinnsats. Dette er ikke nye teknologier; de er der, de er utprøvde og de blir billigere for hver dag som går. Å bygge en havvindmølle er mye enklere enn å bygge kompliserte krigsfly, med nær innpå en million ulike deler.
Og den ekstra fordelen vi høster med et grønt taktskifte er at verden blir mindre avhengig av fossildiktaturer, det være seg i Midtøsten eller Russland. Den nye fossilfrie verden kan også bli en mer demokratisk verden.
.