Etterlyser lederskap

Klimaproblemene er voksende, alle opplyste mennesker vet det. Er vi likevel tankeløse nok til ikke å gjøre det som kreves? Mye kan tyde på det, sier en lettere oppgitt Helge Drange. Han har forsket på klima i 30 år, og mener det er forskernes oppgave å delta i offentlig debatt. Derfor har han også sagt ja til et intervju med oss.

Dobbeltkommunikasjon

Som oseanograf og  klimaforsker er Helge Drange tilknyttet Bjerknessenteret ved Universitetet i Bergen. Han har for lengst mista trua på at kunnskap i seg selv er nok for å få i gang politiske endringsprosesser, sier han når vi møter ham til en prat på kafé Blom på Nygårdshøyden.
– Det globale ungdomsopprøret har mye mer å si, med den fantastiske Greta Thunberg i spissen. Hennes krav om mer ærlighet og modigere lederskap støtter jeg fullt ut. Det er et hovedproblem at de fleste politikere og beslutningstakere dobbeltkommuniserer slik de gjør. På den ene side full tilslutning til Paris-avtalen og dens ambisiøse klimamål, – på den annen side full utnytting av olje- og gassressurser – for å sikre kortsiktige økonomiske mål og trygge eksisterende arbeidsplasser.
– Jeg sier ikke at politikerne prøver å lure noen. De tror sikkert på det selv når de kommer med betryggende utsagn om at «oljen skal utvikles, ikke avvikles» og liknende. Teknologioptimismen er veldig sterk. Men faktum er at vi har kjent til klimaalvoret og årsakene til det i 40 år minst, uten å komme nærmere en troverdig løsning. Det er åpenbart at vi har en grunnleggende svikt i tilnærmingen til problemene. Risikoen for at vi overlater et økologisk konkursbo til etterkommerne er blitt større, ikke mindre.

Mot 2,5 grader oppvarming

1,5 graders målet er en utopi, fastslår Drange. – Vi har latt det gå for langt. Skulle vi ha 50 prosent sjanse for å nå målet, må utslippene ned med over ti prosent per år. Til sammenligning gikk de globale CO₂-utslippene ned med syv prosent i 2020 grunnet Covid-19. Innenlands utslipp i Norge gikk ned med fire prosent. Så selv en Corona-type pandemi, år etter år etter år, vil være utilstrekkelig!
– Du har sagt at verden nå styrer mot 2.3 eller 2,4 grader oppvarming. Hvor alvorlig vil du si at det er? Og – vil det stoppe der, eller vil oppvarminga fortsette?
– En oppvarming på nær 2,5 grader over førindustrielt nivå (1850–1900) er ekstremt – og høyst sannsynlig svært alvorlig for menneskeheten og jordens økosystemer. Vi må tilbake mer enn 3 millioner år for å finne slike temperaturer. Til sammenligning har det moderne mennesket vært på jorden i rundt 300 000 år. Altså snakker vi om et klima totalt utenfor menneskehetens erfaringsgrunnlag. Det er også et spørsmål om hvordan planter og dyr kan tilpasse seg et klima i så rask endring som i dag.
– Og som du antyder – det stopper ikke der. Skulle global temperatur stige med så mye mot slutten av dette århundret, vil den fortsette å stige i flere hundre år, før det stabiliserer seg på et nivå som ligger enda høyere. Globalt havnivå vil også stige – nærmest i det uendelige, samtidig som pH-verdien i verdenshavene blir lavere. Bare vesentlige kutt i utslippene, dvs. i tråd med 2- eller 1,5-graders målene, vil medføre at global temperatur avtar sakte, århundre for århundre.

Klima- og naturkrise

– I Hurdalsplattformen som Ap/Sp-regjeringen styrer etter heter det at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk». Hva vil være det viktigste, mener du, i praktisk oppfølgning av dette?
– Målet når det gjelder klimautviklingen er velkjent: å hindre at global oppvarming overstiger to grader og å arbeide for en oppvarming ned mot 1,5 grader. Da må det legges planer for hvordan målet kan nås. Ikke ti eller 30 år frem i tid, men for 2022, 2023, osv.. All politikkutforming må vurderes opp mot dette. Skulle beslutninger for enkeltsektorer medføre utslipp høyere enn hva som ligger til grunn for klimamålet, må dette kompenseres av andre sektorer. Utslippene må monitorenes og politisk ledelse må svare for faktiske utslipp, år for år.
– Jeg er ellers like bekymret for nedbygging av natur som for klimautfordringen, så her må de samme prinsipper gjelde. Vi trenger kunnskapsbasert ledelse. Vi kan ikke fortsette slik vi har gjort, med å lage naturmangfoldslov og vedta ideelle målsetninger for bevaring av naturarven – samtidig som rødlista vokser og all dokumentasjon viser at det skjer et enormt naturtap – i et skremmende tempo. Dvs. at vi også på dette området er tankeløse nok til ikke å gjøre det som kreves!

Et rettslig ansvar

I Norge har vi en produktansvarslov der produsenter, distributører, leverandører og forhandlere, holdes ansvarlig for skadene produkter forårsaker. Samtidig insisterer norske myndigheter på at oljeproduksjonen vår ikke kan gjøres ansvarlig for klimaskader forårsaket av forbrenning av produktene. – Hvilke tanker gjør Helge Drange seg om dette?
– Jeg har ingen tro på at en slik argumentasjon vil stå seg, verken juridisk eller etisk, ettersom konsekvensene av menneskeskapt klimaendring blir mer og mer påtakelig, omseggripende og alvorlig. En hovedkonklusjon i siste hovedrapport fra FNs klimapanel er at det nå er påviselig sammenheng mellom klimagassutslipp, generelle klimaendringer og ulike typer ekstremvær. Det siste er særdeles viktig: Det er ekstremværhendelser som er mest ødeleggende for mennesker og infrastruktur. Både enkeltindivider, lokalsamfunn, grupperinger og nasjoner vil kreve erstatning for påført skade, og kravene vil nødvendigvis bli stilt til dem som har basert sin rikdom på produksjon og salg av fossile brensler.

Fra onde til gode sirkler

Nylig har Jørgen Randers foreslått at staten skal bruke 30 milliarder kroner per år i 30 år framover, dvs. én prosent av vårt brutto nasjonalprodukt, for å få fart i omstillingen og skape nye, grønne arbeidsplasser. – Hva tenker du om et slikt forslag? Det er jo nærmest et akutt behov for å komme ut av de onde sirklene – og inn i noen gode, som kan gi oss alle ny tro på framtida. Det gjelder ikke minst unge mennesker.
– Randers får gjerne min fulle støtte! Vi trenger noen visjonære prosjekter båret oppe av kollektiv fornuft og all den gode kunnskapen som finnes i norske forskningsmiljøer. 30 milliarder er ikke mye sammenlignet med de 150 milliardene som årlig investeres i olje- og gassproduksjon. Men brukt på rett måte kunne det bidra til å gi Norge en framtidsretta industriell utvikling – slik Danmark skapte da de for mange år tok lederskapet innen utvikling av moderne vindkraft. Jeg er trygg på at dette ville falle i god jord også hos velgerne.
– Mangelfulle grønne investeringer er likevel ikke det eneste problemet, men et forbruk som er alt for høyt, og for det meste ensidig fokusert på pris og ikke på kvalitet og bærekraft. Meningsmålinger viser at flertallet er motivert for å bli med på tiltak som monner når det gjelder klima og miljø. Problemet er mangel på praktiske handlingsalternativer. Hvis det ikke går et tog, så må vi kanskje ta flyet – eller kjøre bil på de naturødeleggende motorveiene. Så det måtte etter mitt syn være noe av formålet med klimamilliardene – å bidra til å gi folk gode valgmuligheter i hverdagen, slik at de kan oppleve å være en del av løsninga, samtidig som de lever normale nøkterne liv, studerer og går på jobb, spiser og drikker og har det hyggelig.

Professor Helge Drange er ikke redd for å tone flagg. Her er han på Torgallmenningen i Bergen, under den store skolestreiken i mars 2019.