Menneskeheten har enorme ressurser, og klimaproblemene er fullt mulig å løse ved å bruke et par prosent av verdens BNP, hevder Yuval Noah Harari, forfatter av «Sapiens. En kort historie om menneskeheten». Han får støtte av Jørgen Randers. – Den norske staten må gå inn og bruke 30 milliarder kroner pr år for å akselerere omstillingen, sier han.
Avkarbonisere økonomien
«Teamet mitt og jeg har studert diverse rapporter og forskningsartikler i ukevis, sittende i en sky av tall», forteller Harari i en kronikk i Aftenposten.
«Modellene bak tallene er svimlende komplekse, men sluttresultatet er oppmuntrende. Ifølge International Energy Agency må vi bare bruke 2 prosent av verdens årlige BNP i tillegg til det vi allerede bruker på energiordningene våre, for å oppnå en netto null-karbonøkonomi. Andre anslag for kostnadene ved å avkarbonisere økonomien ligger litt lavere eller litt høyere, men alle faller ned på lave ensifrede prosenttall av verdens årlige BNP.»
I 2020 brukte stater til sammenligning 2.000 milliarder amerikanske dollar på militæret – det utgjør ca 2 prosent av verdens samlede BNP.
Systematisk omlegging
Jørgen Randers har vært rektor ved Handelshøyskolen BI, og dypt engasjert i miljø- og klimaspørsmål i 50 år. I 1972 var han med å gi ut «The Limits to Growth», solgt i millioner over hele verden. For 15 år siden var han leder for Lavutslippsutvalget, som i sin utredning fra 2006 konkluderte med at:
«Det er nødvendig, gjørbart og ikke umulig dyrt å redusere Norges klimagassutslipp med to tredjedeler innen 2050. Norge kan uten vesentlige forsakelser bli et klimavennlig land innen midten av dette århundret.»
Beregninger viste at kostnadene ikke behøver å bli store, forutsatt at tiltakene settes inn i etter hvert som det er behov for fornyelse, og dersom klimavennlige løsninger velges systematisk ved alle nyinvesteringer.
Én til to prosent …
Når vi nå tar kontakt med Randers, viser han til boka «Ein Prozent ist Genug», som han utga sammen med Graeme Maxton i 2016. Den ble en bestselger i Tyskland, forteller han.
– Jeg er helt enig med Harari. Siden 2012 har vi regnet gjentatte ganger på kostnadene ved å kutte all bruk av kull, olje og gass gradvis over en 30-årsperiode. Det er hva som skal til for at temperaturen skal havne under Paris-målet. Så vi vet godt hva dette vil koste. En til to prosent – egentlig nærmere én – av BNP hvert år de neste 30 årene.
– Om det var bedriftsøkonomisk lønnsomt, hadde det skjedd av seg selv. Problemet er at det på kort sikt er dyrere å løse problemet enn å fortsette som før, sier Randers. Fra investors synsvinkel er det mindre lønnsomt å satse på flytende havvind, enn på gasskraft. Følgelig trengs statlige subsidier for å få til en satsning på havvind – eller, enda enklere, staten bør ganske enkelt bestille anleggene fra den leverandøren som er villig til å bygge dem billigst. Og så eie dem etterpå, og få fortjenesten når kraften selges.
Behov for en aktiv stat
Nylig har Randers, sammen med kolleger fra BI og SSB, foreslått at staten bør bruke 30 milliarder kroner pr år i tiden som kommer, for å akselerere omstillingen fra konvensjonell til grønn offshore. Dette er ikke mye sammenlignet med de 150 milliardene kr som årlig investeres i konvensjonell olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Og vil bidra til opprettholdelse av mer enn ti tusen trygge og grønne arbeidsplasser.
– Vi må forstå at det haster, hvis vi skal klare å fase ut verdens bruk av kull, olje og gass innen 2050. Staten må bruke penger på å bestille bygging av havgående vindparker, karbonfangst og lagringsanlegg, ferger som går på hydrogen, osv. Staten må gå aktivt inn som bestiller og eier, på tross av at dette er dyrere enn å gjøre ingenting. Og på tross av at det ikke er kostnadseffektivt basert på konvensjonelle beregningsmetoder.
Jørgen Randers har lenge pekt på muligheten av å bruke offentlige midler mer aktivt i omstillinga i alle land. Kanskje man også bør løfte tanken om at de mest ekstremt rike landene som også er de største forurenserne bør ta mer, f.eks. 2 -3 prosent. Det ville gjøre det lettere for utviklingslandene å være med på en slik spleis.
Problemet er vel uansett viljen til å sette inn ressursene. Det har tatt mange år siden de rike landene forpliktet seg til å bidra med 100 mrd dollar årlig til omstilling i utviklingsland. Målet er fortsatt ikke nådd.
Det er absolutt på sin plass at staten bruker 30 milliarder kroner årlig på grønn omstilling. Dette vil ikke bare lønne seg økonomisk. Det er en nødvendighet for å nærme seg en helhetlig løsning av Norges ansvar for den globale klimakrisen. Det er også nødvendig så snart som mulig å trappe ned olje- og gass-virksomheten. Det er absurd at staten bruker milliarder av kroner på å støtte oljeindustrien. Dette er helt feil måte å bruke våre skattepenger på. Støtt heller tiltak for omstilling i utviklingsland!
Skal Besteforeldrenes klimaAKSJON starte en aksjon der vi krever av regjeringen at den investerer aktivt i grønn omstilling? Motto «Én prosent er nok!»
Lavutslippsutvalget, konkluderte i 2006 med at:
«Det er nødvendig, gjørbart og ikke umulig dyrt å redusere Norges klimagassutslipp med to tredjedeler innen 2050. Norge kan uten vesentlige forsakelser bli et klimavennlig land innen midten av dette århundret.»
Nå, i 2022 må vi bli et null-utslipps-samfunn innen 2050. Det går sikkert an – og heller enn å «ofre noe’ er det livskvalitet vi får.
Ressursene finnes: vi kan omdisponere ressurser fra sikkerhet basert på våpen – til klima-og miljøsikkerhet. Det vil si flytte ressurser fra krig og militarisme til fred, utvikling og miljø.
Bli støttemedlem i en fredsgruppe, f.eks. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet IKFF, eller Antikrigsinitiativet AKI.
Her går det fram at avkarbonisering og klimaproblemer kan løses økonomisk ved hjelp av kostnadene som brukes på militærutgifter. Jeg er så enig med deg, Susanne Urban, i at fredsaktivisme må prioriteres. Bør ikke besteforeldrenes klimaaksjon bidra til å vise veg også på dette området? Kampen mot militarisme og krig er like viktig for å sikre våre barnebarns framtid som klimakampen Dessuten er hele det militære systemet en klimaversting. Her kan vi vise hvordan begge deler kan løses økonomisk.
Mangel på penger? Vi har jo altfor mye! Dvs at vi, ca 1/4 av verdens befolkning har altfor mye. Som vi bruker på tøys og tull. Som å cruise Tax-fritt fram og tilbake til Kiel. Å fly til storbyer for å kjøpe julegaver. Eller bygge ned naturlandskaper med «hytter» som i praksis er topp-moderne boliger med alt av bekvemmeligheter, som bygger ned natur, og krever energi i form av strøm, og masse mer. Og produserer forurensninger (les: søppel) som ikke blir resirkulert.
I snitt slipper hver nordmann ut 10 tonn CO2 i året. «Alle» sier at SKOG!, det binder karbonet. Det stemmer. Men sjekk følgende regnestykke. Et stort tre veier ca ett tonn. Altså 10 store trær binder karbonet for hver nordmann. Men et stort tre trenger 100 år på å bli stort. Altså må hver nordmann passe på at 1000 trær får vokse i 100 år, og at det deretter hogges og deponeres på en måte som gjør at det aldri brennes eller råtner. For (det opprinnelig fossile) karbonet må aldri slippe ut i atmosfæren igjen!
Å slippe ut det søppelet som fossilt karbon er, koster nå ca 2000 pr tonn.
Prisen burde 10-dobles! Da ville all oljeleting stoppe.
Da ville all bruk av fossilt karbon ganske fort ta helt slutt.
Og stater ville få store inntekter til alle andre typer natur og miljø-tiltak.
Ubegrunna optimisme er hovedårsaka til at klimakrisen bare durer på. Dette har lenge langt på vei også dominert FNs klimapanel, som jo er underlagt sterkt politisk press fra ikke minst USA. I verdens maktsentre vil man ikke vite av klimaproblemet fordi det ikke passer med tunge økonomiske interesser og den vekstutopismen som er kapitalismens vesen. Profittmaset til uttrykk i denne i realiteten frivillig-totalitært enerådende kapitalistiske vekstutopismen vi alle daglig teppebombes med fra nyhets-, reklame- og underholdningsindustrien (som forlengst er blitt smelta sammen til een global maskine).
*Det har vært og er et farlig feilspor at man har latt seg lure inn på «togradersmål» osv. Er det et mål at temperaturen skal stige? Nei, det bør det ikke være. Fordi det er umulig å vite hva konsekvensene av to graders global økning i middeltemperaturen *faktisk innebærer*, før det er inntruffet. Alt tyder på at allerede konsekvensene av de 1,2 graders stigning ift førindustrielt nivå vi er på idag, er langt mer alvorlige enn det offisielt gis inntrykk av – ja faktisk ignoreres jo dette fullstendig i den daglige politikken.*
Klimamodellene er uhyre grove forenklinger av virkeligheta og havner lett i skjulte ringslutninger, hvor konklusjonene er gitt av de modellstyrende overoptimistiske premissene, som presses umerkelig på av bevilgende myndigheter, «god tone» og andre underbevisste ideologiske og samfunnsmessige omstendigheter.
Dessverre baserer mange optimistiske beregninger seg på urealistiske forutsetninger: «Forecasts by economists of the economic damage from climate change have been notably sanguine, compared to warnings by scientists about damage to the biosphere. This is because economists made their own predictions of damages, using three spurious methods: *assuming that about 90% of GDP will be unaffected by climate change, because it happens indoors* (sic!); *using the relationship between temperature and GDP today as a proxy for the impact of global warming over time*; and using surveys that diluted extreme warnings from scientists with optimistic expectations from economists. Nordhaus has misrepresented the scientific literature to justify the using a smooth function to describe the damage to GDP from climate change. *Correcting for these errors makes it feasible that the economic damages from climate change are at least an order of magnitude worse than forecast by economists*, and may be so great as to threaten the survival of human civilization.» (Mine uhevinger og anmerkning, KJ).
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/14747731.2020.1807856
Denne obligatoriske liberalistiske «optimismen» har kverna på videre og videre, mer og mer verdensfjernt i de over tretti år klimapanelet har eksistert. Samtidig med at den, finansiert av fossilkapitalistiske interesser, beregnende har hetset klimapanelet og klimavitenskapens ubehagelige sannheter med demagogiske brøl om «dommedagsprofetier», har den oppreklamert seg med grønnvaskende propaganda. Dette er hovedårsaka til at vi nå er havna i en langt farligere situasjon enn nødvendigt, og fortsatt durer på videre med utslipp og med igjen og igjen utsatte og ikke oppnådde mål, som om alt er fred og ingen fare. Man har uten forskningsgrunnlag bagatellisert kriseutviklinga og umerkelig gjort den til uavvendelig skjebne som «trender» ellers. Forebygging er fortrengt av symbolhandlinger og (fullstendig utilstrekkelig) tilpasning.
*En konkret fastsatt og raskt stigende karbonavgift til fordeling* (KAF/klimabelønning/grønn folkebonus) etter James Hansens modell fra 2012, kunne vært innført i Norge forlengst (som forsiktig og utilstrekkelig i Canada fra januar 2019), og ville vakt internasjonal oppmerksomhet og kunnet bidra til at vi var i en langt bedre situasjon enn nå. Det er ikke for seint, men langt over tida for å ta fatt. Hvorfor i allverden de tre partiene MDG, SV og Rødt *som alle har denne ideen på programmet* ikke har samla seg om et konkret KAF-krav til regjeringa, kan man virkelig lure på. Hermed oppfordres alle til å ta opp dette i sine partier og organisasjoner (bli medlemmer hvis dere ikke er det) og presse på. Gå til KAF-hjemmesida til Naturvernforbundet og informer deg!
Juberop over gallupmålinger, jamring, skravl, symbolhandlinger og proklamasjoner, all sjelestøyen hjelper ikke det fjerneste på katastrofen som er under ubønnhørlig utvikling, så forståelig slikt enn er. Vi må fra svevende ord og velmenende formaninger, fra optimistisk vissvass til konkrete politiske krav og handling for dem.