Anja Bakken Riise leder FIVHs 40 000 klimaaktivister. Tillitsvalgt Atle Tranøy representerer arbeiderne i det oljetunge Aker-konsernet. Kan de møtes og finne en felles farbar vei til en bærekraftig framtid for Norge? Det har tankesmia Manifest laget bok om. Andrew Kroglund fra BKA har lest den, og anbefaler den på det varmeste!
Parterapi for Norge
Andrew P. Kroglund, gen.sekr. Besteforeldrenes klimaaksjon
Har du gått i parterapi? Den som har gjort det vet at det er sterke krefter som da settes i gang. Men prosessen kan føre til større grad av felles forståelse, og mer selvinnsikt. Hva om klimaaktivistene og oljefolket oppsøkte terapi, sammen? For en absurd idé, sier du? Nei da, det har nettopp blitt gjort, og resultatet er oppløftende. Samlivet kan reddes, ja, det kan til og med gå opp i en grønn, høyere enhet.
Forfatter Magnus Marsdal, leder av tankesmien Manifest, har påtatt seg terapeutrollen. Han får med seg noen råd fra samlivsekspert Sissel Gran og går til oppgaven med stor selvtillit. I boka Parterapi. For oljefolk og klimaaktivister inviterer han tillitsvalgt Atle Tranøy fra Stord, som leder oljearbeiderne i det mektige Aker-konsernet, til å møte klimaaktivist og leder i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, bosatt i Oslo.
Alle med gode intensjoner
Utgangspunktet for boka er at både klima- og oljeaktivister har rett: Olje- og leverandørindustrien står for nær 60 prosent av all norsk vareeksport og utgjør derfor en betydelig andel av velferdsstatens inntekter. Samtidig har FNs generalsekretær erklært «kode rød for menneskeheten». Han ber alle land slutte å lete etter ny fossil energi. So what to do?
Folk på bygda og på Vestlandet mener at klimaaktivistene er noen fjerne kaffe-latte drikkende drømmere, mens byfolk, og særlig Osloborgere, mener oljefolket ikke tar innover seg problemene verden står overfor. På den måten skapes det to ulike ekkokammer, hevder Marsdal, hvor folk brøler mot hverandre, uten å bry seg om hva den andre egentlig sier. Det blir til slutt til at vi havner i skyttergraver: sentrum mot periferi, grasrot mot elite, lav mot høy utdanning, privat mot offentlig sektor, eldre mot yngre, og menn mot kvinner.
Da får vi snart amerikanske tendenser, sier Marsdal, og samfunnet lammes. Han vil derfor at vi går fra lammelse til handling. Som han skriver: «Oljefolket vil ikke at etterkommerne skal arve en ubeboelig klode. Klimaaktivistene har ikke noe ønske om å rasere norsk økonomi.» Marsdals løsning? Jo, begge parter må heller kjempe for at Norge har bærekraftige og avanserte industriarbeiderplasser som sikrer eksport og innovasjon den dagen vi trapper ned på olje og gass.
Hard-core økonomi
Gimmicken med Tranøy og Riise som møtes noen ganger i løpet av boka er god. Det bidrar til dynamikk og ettertanke. Men boka kan like mye leses som en popularisering av Manifests rapport Den grønne kjempen, utarbeidet av blant annet den italienske superøkonomen Mariana Mazzucato i mars i år.
Boka er en lettlest introduksjon til industriøkonomiens ABC. Det kan høres tørt ut, men ikke med den temperaturen og trykket Marsdal har i sin «penn». Uten en god eksportrettet industrisektor vil et land som vårt fort blir en ren råvareeksporterende nasjon. Det blir det lite innovasjon, og lite til å kjøpe utenlandske varer for. Og lite til fordeling. Ergo må vi sikre oss at den grønne skiftet skjer nå, mens vi ennå har en stor og levedyktig leverandørindustri. Men det går svært langsomt. Derfor, skriver Marsdal, må både klimaaktivister og industriforkjempere danne en felles kraft som sammen krever et umiddelbart takskifte og handlekraft i klima- og industripolitikken.
Inntil videre blir våre ingeniør låst inne i olje- og gasskomplekset, mens både Aker og andre industriselskap, på sin side, er klare til å overføre sin kunnskap til flytende havvindkonstruksjoner.
Paradokset Norge
Mange ser nå faren som ligger foran oss: Om norske industriselskaper fortsetter med olje og gass til siste dråpe, kan det være for sent å gå over i havvind, hydrogen og andre fremtidsnæringer. Da vil andre ha gjort den nødvendige læringen, de vil ha etablert patenter og tatt posisjonen som ledende leverandører i dette voksende grønne verdensmarkedet.
Det hele er paradoksalt. Vi har en gedigen andel av vår eksport, industri og sysselsetting knyttet opp til fossile brensler. Derfor har få land så stort omstillingsbehov som vi har, hevder Marsdal. Samtidig er vi en teknologisk dyktig nasjon, og med noen av verdens største finansielle ressurser noen stat besitter. Men hva skjer? Industritogene ruller ut fra perrongen, men få av lokomotivene er fra Norge. Danmark investerer 300 milliarder i en stor industri-øy i Nordsjøen, som skal levere 10 gigawatt med strøm fra havvind. Storbritannia subsidierer havvindsatsingen og har målsetting om 40 gigawatt installert innen 2030. Hva gjør vi?
Kina har tatt ledertrøya når det gjelder solcelleutvikling, med staten ved roret. Marsdal ironiserer med at vi i det minste har en stor sjømatindustri, som eksporterer for over 100 milliarder i året. Og med det legger vi grunnlaget for titusener av industriarbeidsplasser i EU og i Kina, og med få arbeidsplasser her hjemme.
Konklusjonen synes klar: Norge trenger en ny industristrategi for å stimulere det 21. århundrets grønne industrielle revolusjon. Det må inkludere en offensiv satsing på å utvikle grønne industrier i utviklingsland også.
Marsdal har levert et solid bidrag. Jeg anbefaler den på det varmeste, ikke minst til våre 169 nyvalgte stortingsrepresentanter. De må sørge for at parterapien lykkes.
Fra tankesmia Manifest