I pose og sekk?

Hvor langt kommer vi med å elektrifisere, effektivisere og gjenbruke? Kan det gi oss en bærekraftig økonomi innenfor naturens grenser? Samfunns- og miljødebattant Per Bjørn Foros advarer mot forenkla resonnementer, og mener vi starter i feil ende. Vi får ikke både i pose og sekk, og må redusere økonomisk vekst og omfanget av produksjonen.

Gratis lunsj – finnes det?

Per Bjørn Foros
Tidligere førsteamanuensis NTNU
Medlem Besteforeldrenes klimaaksjon

Også ut over formelen «utvikling – ikke avvikling» (av oljeindustrien) lever mye av norsk klimapolitikk opp til forestillingen om en gratis lunsj – med påståtte gevinster, ingen nedsider. La oss se på noen av kjepphestene som trolig er på vår dagsorden i Glasgow – og som kaller på motforestillinger.

Grønn vekst

Ifølge termodynamikkens lover innebærer all industriell produksjon at entropien øker, forstått som miljøproblemer (forurensning, naturtap) og tap av tilgjengelige ressurser (forringet energikvalitet, spredning av materialer). Fysikkens verden er nådeløs.

Den fysiske entropien forplanter seg til økonomien – i form av akselererende kostnader. Strevet med å redusere klimautslippene er et eksempel på dette, både teknisk (rensetiltak, karbonfangst, elektrifisering av sokkelen) og samfunnsmessig (kontrollordninger og byråkrati, undersøkelser og forskning). Men entropien gjelder også for materialene. Gjenvinning av ressursene er som å ordne kortstokken på nytt, og det koster oss dyrt å rense og rydde opp på grunn av forurensning og avfallsopphopning. I et slikt bilde fins det ingen «miljøvennlig» produksjon, det fins bare grader av kostnader og slitasje på natur og mennesker.

Kraft, kraft!

Begrensningen i energiforsyningen ligger i å skaffe nok energi av høy kvalitet, det vil si til å utføre arbeid og drive maskiner. Elektrisk kraft er høykvalitetsenergi. Derfor har vi fått en boom av kraftbasert teknologi og batteridrevne dingser. Men ett sted må energien komme fra. I Norge forbinder vi elektrisk energi med vannkraft, i andre land er den ofte basert på fossile kilder eller kjernekraft. Elektriske biler innebærer at vi flytter utslippene, eller godtar en risiko vi ikke kjenner.

Elektrifisering av transportmidler (nå også båter og fly) kommer til å få presset på kraftutbygging til å eskalere. Legg til elsykler og elsparkesykler, alskens remedier og duppeditter, roboter og droner, dataservere og bitcoin-produksjon. Norske kommuner kjemper om bygging av batteri- og bitcoinfabrikker.

Bioenergi – med bismak  

«Andregenerasjons» bioenergi (noe misvisende kalt «avansert» bioenergi), basert på allerede eksisterende organisk avfall, er en åpenbar kilde for anvendelse. Annerledes stiller det seg med planteuttak (oljevekster, skog) for energiproduksjonens skyld. Dette er «førstegenerasjons» bioenergi (også kalt «konvensjonell»). Men all høsting innebærer tapt karbonbinding; i stedet gir forbrenningen utslipp, og det tar flere tiår etter gjenplanting før bindingen er som før. Hvis en i tillegg må ty til gjødsling, blir energiregnskapet ytterst tvilsomt. Og i deler av verden kan vi få en konkurranse om arealene – mellom produksjon av drivstoff til maskiner og mat til mennesker.

Visjonen om hydrogensamfunnet

Ved utvinning av hydrogen fra vann brukes elektrolyse. Den skaper ingen forurensning, men krever store mengder kraft; dette gir såkalt «grønt» hydrogen. Men skal dette gi mening, må kraften komme fra fornybare energikilder, og det snakkes særlig om vindkraft, en ny omdreining i kraftmarkedet. I Norge er det like aktuelt med utvinning av hydrogen fra gass (metan, CH₄), såkalt «blått» hydrogen, men da sitter vi igjen med store mengder CO₂ vi må kvitte oss med; det er jo nettopp slike utslipp vi vil unngå. Derfor loves det en ny «månelanding»: karbonfangst og lagring (CCS – «langskip») – med de kostnadene og konsekvensene dette vil medføre.

Karbonfangst – i pose og sekk?

Siste pushing av kraftbehov kommer gjennom forslaget om elektrifisering av sokkelen, med kraft fra fornybare kilder eller gasskraft med CCS.

Vil ikke elektrifisering av sokkelen konkurrere med industriens kraftbehov? Vil gevinsten stå i forhold til kostnadene, og hva kunne de samme pengene vært brukt til?

Vi må ikke glemme at det er bruken av gass og olje som genererer de største utslippene, ikke utvinningen. Nylig ble oljeselskapet Shell domfelt i Nederland og pålagt en større reduksjon av klimautslipp også fra forbrenning av sine produkter.

Nå ser en for seg CCS både ved avfallsforbrenning («energigjenvinning»), ved sementproduksjon, og altså ved produksjon av «blått» hydrogen. Igjen: står gevinsten i forhold til kostnadene? Nå kommer da også kritikk fra mange hold rettet mot slike prosjekter.

Vi starter i feil ende

Det er omfanget av produksjon (gjennomstrømningen av energi og materialer) som betyr noe, i mindre grad smartheten ved produksjon og «løsninger». Det eneste reelt bærekraftige er en solbasert økonomi, der vi må nøye oss med fotosyntesen og kretsløpene – og grensene dette setter. Vi aner ikke hva en slik økonomi innebærer – bortsett fra at det vil være et mer nøysomt liv enn det vi kjenner i dag og kreve en mer rettferdig fordeling. Men det vil samtidig gi et realistisk framtidshåp – ved at det ikke etterlater enda en generasjon i «business as usual», overlatt til illusjoner som ikke holder. Dagens unge finner sitt håp i noe annet.

(kronikk tidligere trykt i Klassekampen)