Om noen dager skal Jonas Gahr Støre delta under åpningen av FNs klimatoppmøte, sammen med rundt hundre stats- og regjeringssjefer. Har han noe nytt med i bagasjen? Besteforeldrene hjelper gjerne til med forslag, basert på beste tilgjengelige kunnskap. Kanskje kunne «Look to Norway» igjen bli et slagord med mening …?
(publisert i Morgenbladet nettutgaven 27.10)
TALEPUNKTER FOR JONAS GAHR STØRE UNDER TOPPMØTET I GLASGOW
Andrew Kroglund, generalsekretær, Steinar Winther Christensen, styreleder og Hans Martin Seip, professor emeritus, Besteforeldrenes klimaaksjon
Den 16. september 1943 holdt president Franklin D. Roosevelt en berømt tale. Han sa, blant annet: «Og hvis det er noen som tviler på demokratiets vilje til å vinne, så sier jeg enda en gang – la ham se til Norge!» Kan vi nok en gang gjøre oss selv stolte og få verden til å si: «Look to Norway!»?
Vår nye statsminister Jonas Gahr Støre bestiger snart talerstolen under klimatoppmøtet i Glasgow (31. oktober – 12 november). Det han sier der må vise verden at vårt demokrati har både vilje og evne til å vinne klima- og naturkrigen vi nå står midt i. Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) hjelper gjerne til med noen talepunkter på veien.
La oss først bare fastslå: Siden produksjonen på norsk sokkel startet tidlig på 1970-tallet, fram til slutten av 2020, har verdien av olje og gassproduksjon bidratt med om lag 16 000 milliarder kroner til Norges brutto nasjonalprodukt, målt i dagens kroneverdi. Vi har fått mye utdannelse, forskning, kompetanse, infrastruktur og helse av dette. I tillegg har vi fått penger på bok: Oljefondet er på ca 11000 milliarder kroner, med en årlig avkastning på ca 400 milliarder kroner per år.
Den norske politikerklassen har vært fremsynt og sørget for god statlig styring, grunnrente og fellesskapstankegang. Vi trenger fortsatt like fremsynte politikere i dag. Nå dreier det seg om en grønn samfunnsomstilling, både nasjonalt og internasjonalt. Vår rikdom kommer nemlig med en pris, i form av store klimagassutslipp som bidrar til enorme utfordringer, spesielt for fattige land. Norge har derfor et særlig ansvar for å bidra til å løse klimakrisen.
Jonas Gahr Støre får derfor med seg følgende fem talepunkter fra oss til sin Glasgow-tur:
1. «Norge sier nei til all ny drilling i Arktisk og vi vil fase ut produksjonen av olje og gass.»
FNs siste klimarapport slår fast at all ny olje- og gassvirksomhet må opphøre. FNs generalsekretær António Guterres mener klimarapporten må bli «dødsstøtet» for kull og fossile brensler.
En rapport fra Carbon Tracker viser at det allerede er vedtatt flere nye olje- og gasslisenser enn hva IPCCs 1,5 og 2 graders scenarier realistisk tillater. Norge må derfor lage langsiktige scenarier for oljeproduksjon innen 1.5 graders-målet. Alle utbygninger som allerede er vedtatt på norsk sokkel må stresstestes mot dette målet. Tildeling av nye lisenser i såkalte umodne områder i Barentshavet må ikke skje.
Norge er allerede verdens 9. største eksportør av klimagassutslipp. For å vise internasjonalt lederskap må derfor Norge bli med Danmark og Costa Rica i initiativet Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA).
2. Ja til en storsatsing på havvind
Norge har unike muligheter til å utnytte den kompetansen vi har innenfor olje- og gassbransjen og i leverandørindustrien. Det gjelder også når vi begynner å plugge gamle plattformer som etter hvert tas ut av produksjon. Leverandørmiljøene våre er høyteknologisk industri, som ikke bare er der for å bistå oljebransjen. Utviklingen av moduler, drifting, vedlikehold og utskiftninger over tid av vindparker til havs kan frembringe tusenvis av nye arbeidsplasser. Den industrien vi allerede har må benyttes nå og vi kan ikke vente til markedssituasjonen for olje og gass stenger ned den industrien. Derfor må en egen strategi for norsk havvindsatsing forseres, både med hensyn til vårt nasjonale marked, men også det internasjonale markedet. Planlegging må gjøres i tett samarbeid med fiskerinæringen og ornitologer.
3. Nei til elektrifisering av oljeplattformene fra land
Elektrifisering vil redusere norske utslipp etter gjeldende regler, men endringen i totale utslipp knyttet til produksjonen vil være helt ubetydelig. Den nøyaktige verdien vil avhenge av hvordan gassen som spares på plattformen, anvendes, men ligger sannsynligvis mellom 0 og 3%. Elektrisitet fra fornybare kilder blir mangelvare og bør anvendes på bedre måter, spesielt siden norsk fossilproduksjon må reduseres.
Bruker vi kraft fra vindmøller på land til å elektrifisere norsk sokkel, bidrar vi samtidig til naturødeleggelse og klimagassutslipp på landjorda, og gjør hverdagen for norsk fastlandsindustri vanskeligere. Noe vindkraftutbygging på land kan være nødvendig i en ny karbonnøytral hverdag, men skal plattformer elektrifiseres, må det primært drives frem ved at selskapene selv bidrar økonomisk til det grønne skiftet, f. eks ved en egen en omstillingsavgift på produserte volumer av olje og gass i Norge. Elektrifisering av norske oljeplattformer bør ideelt sett komme fra havvindmøller.
4. Ja til ekstra klimafinansiering
Norge er en generøs bistandsyter. Men når det gjelder klimafinansiering, er våre 8 milliarder kroner per år kun smuler av våre årlige inntekter fra olje/gass-produksjonen, og fra oljefondet.
Målsetningen med oljefondet vårt var omtanken for kommende generasjoner, og at vi som lever nå ikke skal grafse til oss alle godene. Det må også gjelde utenfor egne landegrenser. En studie for ForUM for Utvikling og Miljø m.fl., utført av Stockholm Environment Institute, anslår at 65 milliarder kroner er et rettferdig bidrag fra Norge til globale klimatiltak. Andre overslag indikerer norske bidrag i størrelsesorden 30 milliarder kroner per år. En mer praktisk måte å gjøre dette på er, i tillegg til bistandsprosenten vår, å innføre en klima- og naturprosent i bistanden, hvor et ekstra beløp tilsvarende én prosent av BNI overføres årlig fra Oljefondet til klimatiltak, klimatilpasning og naturbevaring i utviklingsland.
5. Ja til arealregnskap
Vi har endret tre fjerdedeler av klodens landareal – dekket jorden med sement, asfalt, gressplener og intensivt jord- og skogbruk. Dette er en like stor risiko for kloden som klimaendringer, i tillegg til at det i seg selv fører til klimaendringer. Derfor trenger vi et nytt natursyn.
Inngrep i natur må kompenseres med å restaurere tilsvarende områder tilbake til natur. Milliardslukende motorveiutbygging må opphøre. Det må føres et arealregnskap i alle landets kommuner. Norge vil fortsette å utvikle metoder for fangst og lagring av karbon med sikte på bruk der hvor det er vanskelig å redusere klimagassutslippene på andre måter. Men viktigere er at vi vil innføre ordninger for mer bærekraftig jord- og skogbruk.
Gahr Støre har lovet sine barnebarn å utgjøre en forskjell i klimakampen. Bruker han våre talepunkter, vil Look to Norway! kunne bli et slagord med mening, og hans barnebarn vil kunne se tilbake på COP26 med stolthet.
De naturmessige omkostningene om vann-, sol- og vindkraft skal erstatte fossile brensler vil føre til naturtap og ressursbruk miljøet ikke kan tåle. Den eneste farbare vei er redusert ressurs- og energibruk i de rike landene og bærekraftig økt forbruk i de fattige landene.
Det er her Norge kan være et forbilde. Hvis ikke vi, med våre ressurser og kompetanse klarer det, hvem da?
Degrowth/motvekst kan redde verden. Grønn økonomisk vekst og forbruk er dessverre en illusjon.
Statslederne får bli enige om at vi skal leve i fred med hverandre og få til nedrustning. Da trenger vi ikke lenger denne voldsomme materielle overkapasiteten som nå er tung byrde.
Ein kommentar til talepunkta til Støre: Ei hastig lesing kan gi inntrykk av at det er oljeproduksjonen som har gitt oss utdanning, forskning, kompetanse, infrastruktur og helsetenester, og vi har oljefondet på 11 000 milliardar i tillegg. Det er nok ikkje hensikta med innlegget, men det kan fort tolkast dit, fordi vi mange gongar for dag får høyre at det er olja vi lever av, det er olja som har skapt velferden. Men velferdsstaten sine ordningar var fullført med folketrygda alt i 1967. Berre 3-4% av avkastinga av dei statlege oljeinntektene går inn i statsbudsjettet årleg. Derfor veks oljefondet så grassat. Dei offentlege inntektene kjem frå naturverdiar og arbeid i alle delar av økonomien, i Noreg og internasjonalt. Og dei enorme investeringane i global finans som utgjer oljefondet, er vel eigenleg ikkje pengar «vi» har på bok?
Det er ei myte at Noreg er totalt avhengig av oljeproduksjonen, ei myte som har stort gjennomslag i heile Noreg. Legg vi den myta til grunn, vil det ikkje nytte å tenke nytt, redusere sløseri og forbruk. Då kan vi berre redusere utsleppa ved bygge ut energiproduksjon som kan erstatte oljen.
Beste helsing
Ingunn Elstad, Tromsø.