Norge liker å være best i klassen når det gjelder å støtte FNs anbefalinger. Men nå reiser Norge til Glasgow med en stor elefant i rommet, sier Svein Tveitdal. Kortsiktige økonomiske interesser i olje- og gassvirksomheten trumfer klare anbefalinger fra FN og viktige internasjonale organisasjoner som har endret posisjon etter advarsler fra forskerne.
- Om Svein Tveitdal: Tidligere UNEP-direktør med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Blant veteranene i Besteforeldrenes klimaaksjon. Leder for Klimavalg 2013. Deltok for ForUM/BKA ved klimatoppmøtene i Katowice 2018 og Madrid 2019, og vil være til stede som akkreditert observatør i Glasgow.
Sveins Glasgow-blogg:
– La oss se litt på hva som har skjedd i opptakten til Glasgow-møtet:
FNs generalsekretær António Guterres har proklamert «kode rød» for menneskeheten: «Alarmklokkene er øredøvende og bevisene uomtvistelige: klimagassutslipp fra fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og setter milliarder av mennesker i umiddelbar fare. Land bør derfor slutte å lete etter og produsere ny fossil energi, og flytte subsidier fra fossilt til fornybart.»
Sjefen i Det internasjonale energibyrået (IEA) Fatih Birol, en av verdens fremste energiøkonomer, sa i mai om Parismålene: «Hvis regjeringene mener alvor med klimakrisen, kan det ikke bli nye investeringer i olje, gass og kull fra nå – fra i år». I forrige uke la han til om netto null utslipp i 2050: «Med dagens planer vil vi bare redusere utslippene med 40 %, ikke 100 %.»
I et dokument fra EU-kommisjonen i forrige uke heter det: «EU er bundet av å implementere Parisavtalen, og olje, gass og kull har størst påvirkning på klima. Det er grunnen til at EU presser på for at olje, kull og gass skal forbli i bakken. Det gjelder også i Arktis.»
FNs miljøprogram kom denne uken med en skremmende rapport om avstanden mellom dagens politikk og klimamålene. 60 % av eksisterende oljereserver må bli liggende i bakken for at verden skal ha 50 % sjanse til å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Men til tross for løfter fra mange oljeproduserende land om nullutslipp i 2050, har de fleste ingen avviklingsplaner; de ønsker derimot å øke produksjonen. Bare Storbritannia og Indonesia forventer at produksjonen vil gå ned.
– Hva vil dette komme til å bety for de norske posisjonene?
Presset for utfasing av fossil energiproduksjon vil øke og være sentralt i Glasgow. Den norske posisjonen om at det er bra for klima at Norge øker oljeproduksjonen, og til og med betaler for å lete etter mer, kommer til å bli umulig å forsvare. Hvis Norge ikke er villig til å fase ut oljeproduksjonen, vil det selvsagt være vanskelig å overbevise andre utviklede økonomier som USA og Canada, enn si Gulfstater og afrikanske produsenter, om det samme.
Denne tegningen skjønner vår nye og dyktige klima- og miljøminister Espen Barth Eide godt. I Glasgow vil han snakke varmt om Parisavtalen, hvor flinke Norge er på klimafinansiering, at vi følger EU om 55 % reduksjon av utslippene innen 2030, og at vi skal nå «Net Zero» i 2050. Men elefanten i rommet – som vil ha produksjon av norsk olje og gass langt utover 2050, – kommer han ikke til å snakke om frivillig.
Å satse på Hurdals-miksen med både et nytt grønt norsk industrieventyr og videreutvikling av olje- og gassvirksomheten blir også mer krevende på hjemmebane. Skal vi for eksempel bruke fornybar-energien vår på elektrifisering av sokkelen og forlengelse av oljealderen, eller til grønne industriarbeidsplasser på land? Dilemmaet er her allerede, bl.a. i forbindelse med energibehov for grønn industri i Vestland, og vi har ikke kapasitet til å være Ole Brumm og si ja takk, begge deler.
Produksjon av ny fornybar energi må tredobles i løpet av 10 år, ifølge FN. Norske oljearbeidere bør ta inn over seg at jo fortere de kommer over i grønn industri, desto bedre er det for dem. Her må staten inn for å sørge for raskest mulig opptrapping – slik det ble gjort da vi startet oljevirksomheten, og vi fikk til en storstilt satsing i samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning, og næringslivet. Elefanten må ut av rommet. Det blir spennende å se om det blir regjeringen Støre eller Høyre som tar dette innover seg først.
Tusen takk til Svein Tveitdal for ei klar og oversiktleg analyse av norsk dobbeltspel i oljepolitikken.
Det er mange folkelege metaforar som kan beskrive den komande opptredenen til Espen Barth Eide og regjeringa på klimatoppmøtet: Keiserens nye klær – tomme tønner romler mest – sannhetens øyeblikk – på trynet i røyndomen – med buksene på knærna, osv.