For barnebarnas rett!

Wenche Frogn Sellæg har vært stortingsrepresentant, nestleder i Høyre og statsråd i flere regjeringer. Etter er langt liv i offentligheten vil hun nå gjerne bruke mer tid på Besteforeldrenes klimaaksjon. En viktig organisasjon, som kan bli enda viktigere, mener hun. – «Ikke noe er viktigere nå enn å kjempe for barnebarnas rett til en trygg framtid.»

Frivillige og aktivistiske organisasjoner er en integrert del av det norske demokratiet. Staten bidrar sågar til å finansiere BKA og andre – for at vi skal skape debatt og legge det press på politikerne som må til hvis vi vil ha et levende folkestyre. Som gammel politiker vet Wenche Frogn Sellæg likevel at størrelsen betyr mye for den som vil gjøre seg gjeldende. – Det er veldig bra at BKA nå har passert 5000 medlemmer, slik at vi får bedre økonomi. Men det kan ikke stoppe der, vi må fortsette å vokse og bli en kraft ingen kan overse!

– Du var med på landsmøtet sist helg, med nær hundre deltakere fra hele landet samlet i Trondheim. Hvilket inntrykk sitter du igjen med etter de to dagene?
– Det var en stor inspirasjon å få være tilstede på det glimrende gjennomførte landsmøtet. Riktig en vitamininnsprøyting for deltakerne, som i likhet med meg sikkert reiste hjem med ny energi og mange nye venner. Jeg var også med i Trondheim i 2012 da en mye mindre gruppe kom sammen, etter utbruddet fra FIVH, for å diskutere hvordan vi skulle starte en selvstendig besteforeldreaksjon for klima på vegne av våre barnebarn. Desto gledeligere var det å oppleve organisasjonens betydelige vekst på disse ni årene. Men vårt potensiale er mye, mye større, det er jeg viss på!

– Snorre Valen, redaktør av Trønderdebatt, holdt et foredrag for landsmøtet der han snakket om mulighetene i norsk klimapolitikk etter valget. Han sa at Besteforeldrenes viktigste arena er det han kalte «den kulturelle klimakampen». Hvilke tanker gjør du deg om dette?
– Valens innlegg var glitrende og ga grunn for ettertanke. Han definerte ikke begrepet «kulturell klimakamp» direkte, men jeg oppfattet han dit at vi burde vektlegge det som er vår styrke i besteforeldregenerasjonen; erfaringene vi har vunnet på ulike områder gjennom et langt liv. Vi står trygt på en grunnvoll av tunge vitenskapelige data gjengitt i ulike klimarapporter, men vi kan overlate til forskerne å føre den debatten. Selv mener jeg at vi heller ikke skal kaste bort tiden på den stadig minskende gruppe av klimafornektere. Vår oppgave må være å formidle hva vi har lært gjennom livet; vi har opplevd ungdommens usikkerhet, de voksnes unnfallenhet og politikernes mangel på handlekraft. Vi har brukt alt for lang tid på en omstilling mot en bærekraftig framtid. Ingen vet vel bedre enn oss hvordan det nå haster og hvorfor vi må kjempe for våre barnebarns rett til en trygg framtid. Vi skal kjempe, som Snorre Valen sa, for en framtid vi selv ikke blir en del av.

– Besteforeldrenes klimaaksjon er en egenartet organisasjon. På den enes side – stort moralsk alvor. På den annen side – uhøytidelig og humoristisk aksjonisme, symbolisert ved røde bøttehatter, sang og musikk, etc. Du har hatt anledning til å se og vurdere dette både innenfra og utenfra. Fungerer det godt nok? Eller trenger vi å justere vår egen kurs, tenker du – hvis vi skal bli 10–15 000 medlemmer?
– For det første er ikke 10–15 000 medlemmer vårt mål, – annet enn neste skritt på veien. Vi må tenke større. Det er over 800 000 personer over 65 år i Norge, mange av dem besteforeldre som gledes over og bekymrer seg for sine barnebarn og deres etterkommere. Vi trenger å ha så mange som mulig av dem i ryggen. Jeg tror vi hverken kan forvente at de vil ta styreverv, stå på gaten å aksjonere, skrive innlegg i avisene eller stille opp på landsmøter. Men vi trenger å vite at de støtter vår sak, noe de enkelt kan gjøre ved å betale sin medlemskontingent.
– Og det er her jeg har noen betenkeligheter. For det er disse jeg tror det er vanskelig å nå med aksjonsformene du nevner. Våre aktive medlemmer må få aksjonere slik de selv føler er naturlig for dem. Vi må også i vår organisasjon la de tusen blomster blomstre. Jeg synes de røde hattene er flotte, brukt med ettertanke for å vise hvem vi er. Men jeg er redd for at vår sak er så alvorlig og vår bekymring for barnebarnas fremtid så stor, at vi først og fremst må sørge for at vi blir oppfattet som seriøse. Så seriøse at mange flere vil ønske å assosiere seg med Besteforeldrenes klimaaksjon. Og da er jeg redd for at alt for mye «uhøytidelig aksjonisme» som du kaller det, kan bidra til å støte folk fra oss. Jeg tror rett og slett vi trenger en skikkelig diskusjon i organisasjonen om hvilke aksjoner som har størst mulighet til nå fram til «vanlige besteforeldre» som det nok er flest av.

– Folkebevegelser har påvirket og forandret det norske samfunnet, helt siden Hans Nielsen Hauges tid. Etter hvert og over tid har det mange bevegelser sto for, blitt del av en felles virkelighetsforståelse. Er dette perspektivet vi også bør ha på klimakampen? Eller har vi for dårlig tid til å tenke slik?
– Det er problemet; tid er jo det vi nettopp ikke har! Hvis vi skal bidra til en langsomt voksende grasrotbevegelse, har tiden allerede gått fra oss. Det er derfor det haster slik med å få med oss så mange som mulig i vår store bekymring for fremtiden og vår kjærlighet og omsorg for vår egen etterslekt. Jeg er, som jeg sa på landsmøtet, redd for at vi kun skal oppfattes som en protestorganisasjon. Vi må først og fremst vise vårt glødende engasjement for våre barnebarns framtid. Derfor går vi mot de store sakene som truer nettopp denne framtiden, som fortsatt oljeleting og motorveier. Derfor etterlyser vi utslippskutt som monner, satsing på jernbane og nye grønne jobber.

– Noen – som Extinction Rebellion – mener at sivil ulydighet er nødvendig for å tvinge fram raskere endringer …
– Ja, og du kunne også nevnt Greenpeace og andre som hevder at saken de tror på er så alvorlig at det er legitimt å gå til sivil lydighet. Jeg tror de tar feil. I fredstid, i et samfunn som vårt, der frivilligheten er en del av demokratiet, og der stemmerett og ytringsfrihet gir oss alle mulighet til å gi uttrykk for vårt standpunkt innenfor lovens rammer, opplever jeg at sivil ulydighet møtes med skepsis blant det store flertall av vanlige norske borgere. Det å sette seg over loven oppfattes av mange som ren egoisme, der de demonstrerende kanskje tror det er en markering av sakens alvor.
– For oss i Besteforeldrenes klimaaksjon tenker jeg at vår moralske appell er så sterk at vi ikke trenger å lage så mye oppstyr for å få oppmerksomhet. Fakta taler for seg – og for oss. Vi har troverdighet, vi står for solidaritet mellom generasjonene, vi krever resultater av klimapolitikken på vegne av våre barnebarn. Vi skal ikke stå med lua i handa og be pent. Men det gjelder å finne aksjonsformer som blir forstått og står til troende – og som mange bekymrede besteforeldre kan stille seg bak.

Foto: Bjørghild des Bouvrie