Oljeskatt og klimarisiko

– Det vitner om at en ny virkelighetsorientering begynner å sive inn, sier BKAs generalsekretær Andrew Kroglund. Regjeringen har overrasket ved å foreslå innstramminger i skattesystemet for oljenæringa. Mens staten i dag tar en større del av risikoen ved oljeinvesteringer enn i andre næringer, skal oljeselskapene nå selv ta risikoen.

Berlinmurens fall startet den 9. november 1989, da DDRs myndigheter med øyeblikkelig virkning besluttet seg for å gi muligheter for fri utreise. I løpet av 1990 ble hele muren fjernet. Fra en enkelt beslutning, og fra en dag til en annen, endret verden seg rett foran øynene våre. Nå foreslår plutselig regjeringen en endring i oljeskatteregimet. Det kan bli vårt «hull i oljemuren». Nå gjenstår bare å rive resten.

Vi har et unikt system her i Norge, med en oljeskatt der staten de siste 20 årene har tatt 88 % av den finansielle risikoen ved leteboring. I etterkant har staten også tatt 78 % av inntektene, noe som har vært svært gunstig for videre velferdsutvikling her til lands.

Når regjeringens forslag skal behandles til høsten, og helt sikkert vedtas, vil statens inntekter på sikt øke. Det betyr at mer grunnrente fra oljenæringen tilfaller staten. De fleste i det politiske miljøet i Norge har derfor hilst forslaget velkomment, bortsett fra Sylvi Listhaug, som gjør det hun kan best; hun raser. Det er et godt tegn.

Ole Brumm og honningkrukken
De fleste har forstått at det norske oljeskatteregimet har stimulert både nasjonale og internasjonale oljeselskap til videre leting. Ja, særlig mindre selskap med dårligere likviditet har nytt godt av dette. Det har vært som å friste Ole Brumm med en åpen honning-krukke. Men nå vet vi godt, gjennom det internasjonale energibyråets og FNs klimapanels siste rapporter, at vi ikke kan utvinne mer ny olje.

Regjeringens forslag gjør ikke at olje som kamptema forsvinner. Men det slår en kile inn i «muren». Den vitner om at en ny virkelighetsorientering begynner å sive inn. Det vil fortsatt stå stor politisk strid om hvor vi skal lete i fremtiden, og hvor mye vi skal ta ut.

Blir Wisting-feltet realisert?
Det er også store spørsmål knyttet til felt som fikk ekstraordinær skattestøtte under koronakrisen. For eksempel dro Equinor frem gamle planer om utbygging av det såkalte Wisting-feltet i Barentshavet. Vil det gå med direkte tap for samfunnet? Kanskje er det «lønnsomt» med det nåværende skatteregimet, men ikke med det nye og nøytrale som regjeringen nå har lagt frem?

Å gjøre noe med etterspørselen etter fossil energi vil fortsatt være viktige klimapolitiske grep, både hjemme og ute. Norske prioriteringer, som CO₂-prising og satsingen på elbiler, bidrar til mindre etterspørsel. Og jo raskere dette går, jo større risiko løper selskaper som nå investerer fossilt. Reserver kan bli ulønnsomme.

Det er dette finansverden nå kaller klimarisiko. Regjeringen har skjønt dette. Den vil ikke være med på å ta så stor risiko som den har tatt frem til nå. Nå gjelder det bare for opposisjonen å overby regjeringen. Vi ser nå gjennom muren, så vidt, men den trenger mange slag til før den faller.