FNs menneskerettighetsråd behandler i høst et forslag om å anerkjenne retten til et trygt, rent og sunt miljø. Aldri før har rådet så tydelig knyttet klima og miljø til folks grunnleggende rettigheter. Men Norge ser ikke ut til å ville bidra. Hva skjer? Frykter man følger med tanke på at klimadommen er klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen?
Menneskerettighetsrådets uttalelser er ikke rettslig bindende. Men i den avgjørende tiden verden nå står overfor vil det være nok et sterkt signal og viktig redskap i klima- og naturkampen. FNs klimapanels siste rapport ble publisert i august, og FNs generalsekretær omtaler dette som «kode rød». Noe må gjøres, nå!
Et viktig råd og en viktig sak
Menneskerettighetsrådet består av 47 medlemsland som velges inn for tre år av gangen. Kun FNs generalforsamling står over. Uttalelser fra rådet blir derfor ansett som betydningsfulle, selv om dets sammensetting til tider består av mange land fjernt fra menneskerettighets-toppen. Men slik fungerer FN-systemet, og det er et viktig redskap for å bidra til å skape en bedre verden.
Flere regjeringer har de siste årene vedtatt grunnlovsendringer og tatt opp en ny anerkjennelse av retten til et sunt miljø. Vår egen grunnlov har gjort det samme, og har revidert den såkalte miljøparagrafen, og derved gjort den tydeligere. Derfor virker det merkelig at Norge ikke aktivt har gått ut og støttet initiativet i FNs menneskerettighetsråd. Kan det ha noe å gjøre med at staten frykter videre oppfølging internasjonalt av klimasøksmålet fremmet av Natur og Ungdom og Greenpeace, og støttet av BKA. Det var helt tilbake i 2016, da organisasjonene gikk til sak mot staten fordi de mente at tildelingen av letelisenser for olje og gass i Barentshavet sørøst samme år, den såkalte 23. konsesjonsrunden, var et brudd på Grunnlovens miljøparagraf (§ 112).
Norske organisasjoner er bekymret
NRK melder den 30.08 at både Amnesty Norge, WWF Verdens naturfond og Regnskogsfondet nettopp har sendt brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) hvor de ber Norge endre kurs. BKA stiller seg helhjertet bak dette kravet.
La oss legge til at allerede i desember 2019 mottok Erna Solberg er brev fra Greta Thunberg og 15 andre barn. Beskjeden de ga var like klar: Å fortsette å utvinne olje og gass er i strid med FNs barnekonvensjon.
Ifølge det omtalte NRK-oppslaget skrev alle de nordiske og baltiske landene, samt en rekke andre stater, i mars i år under på et brev som støttet at menneskerettighetsrådet anerkjenner retten til et sunt miljø. Norge skrev ikke under. Videre skriver NRK:
«I en uttalelse i juni ville ikke Norge gå med på ordlyden om at en «ønsket velkommen» arbeidet for å anerkjenne denne retten. Norge ville endre til at en «tar det til etterretning».
Saken kan komme opp igjen den dagen Norge går til valgurnene. Da starter menneskerettighetsrådet neste sesjon, som varer fra 13. september til 8. oktober.
Norge har et svært dyktig embetsverk, og vil selvsagt gjøre grundige vurderinger i forkant av resolusjonsbehandlinger i FNs menneskerettighetsråd. Norge er opptatt av å signalisere at politikken på klima og miljøområdet utvikles av folkevalgte organer som står til ansvar for velgerne i demokratiske valg, og ikke av domstolene. Men BKA ser ingen grunn til at Norge ikke samtidig kan være med å dra andre land også i riktig retning på klima- og naturområdet, for eksempel gjennom å støtte en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd.
BKA går et skritt lenger
Det kan selvsagt anføres betenkeligheter med å bringe demokratiske beslutninger inn for domstolene, men noen ganger er det helt nødvendig, og del av det utvidede demokratiske systemet vårt. BKA klaget derfor i mars i år den norske klimadommen inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Styreleder Steinar Winther Christensen uttalte den gang:
«Vi tror at EMD er mer fristilt norsk olje- og gasspolitikk enn Høyesterett. Nå ønsker vi særlig å prøve ut forholdet til artikkel 2 og 8 i menneskerettighetskonvensjonen.»
Disse artiklene handler om retten til liv og retten til respekt for privatliv og familieliv. BKA mener disse rettighetene er truet av klimaendringer som skyldes norsk petroleumspolitikk.
Og bakom synger ecocide
Den nå avdøde juristen og professoren Polly Higgins (1968 – 2019), kjempet i hele sitt voksne liv for å få anerkjent begrepet ecocide (økomord), det vil si en forbrytelse mot naturen og menneskeheten. Det skal oppfattes som på linje med genocide – folkemord. Denne prosessen går videre, via mange organisasjoner og jurister.
Higgins skjønte tidlig at jussen har store muligheter i seg for å fremme et mer bærekraftig samfunn. Hun bar i seg mye av den skotske opplysningstiden. Så overbevist var hun, at hun i sin tid solgte sitt eget hus for å finansiere kampen for et renere miljø. Da hun var i Oslo var det mange av oss som ble sjarmert av hennes intellekt og væremåte. Hun inspirerte mange studenter ved Universitetet i Oslo da hun holdt foredrag, som såkalt Arne Næss Chair ved Senter for Utvikling og Miljø.
Sivilsamfunnet har med andre ord fått juridiske tenner, i alle fall i Europa og i Nord-Amerika. Norges trege subbing i korridorene i Genneve virker derfor bakstreversk. Er ikke regjeringen redd for Norges ettermæle? Og enda viktigere: For vår felles fremtid?
Så ser vi det igjen: Norges avhengighet av olje og fossil virksomhet fungerer som en klump om foten. Norge er stadig mer opptatt av strategi om hvordan vi kan fortsette med den skadelige virksomheten. Vår klimapolitikk preges av strategi og defensive manøvre for å bevare oljevirksomhet.
Det er synd at Høyesterett har slått fast at Grunnloven stort sett bare er til pynt, i hvert fall hvis den kommer i strid med fossil-lobbyens interesser. Man kan ikke se bort fra at retten i Strasbourg finner ut at Høyesterett tar feil. Vi må slåss for framtida. Ellers risikerer vi at den forsvinner