Barn følger med på det som skjer i verden, og blir redde når de ser alle de ekstreme værhendelsene denne sommeren. Hva gjør vi voksne med det? Prøver å snakke om noe annet og hyggelig? – Nei, det er forfeilet, mener Wenche Cumming i Sortland. Hennes tanker om trygghet og utrygghet hos barn blir i dag trykt i flere aviser i Nord-Norge.
De fleste barn er heldigvis vant til at når de blir redde og triste, så vil foreldre eller andre voksne snakke med dem og prøve å hjelpe, – men når de blir redde og vil vite hva som vil skje med jorda og oss, så vil mange av oss skygge unna.
Men barn kan ikke unngå å få med seg konsekvensene av at temperaturen på jorda stiger, og de er bekymra for framtida. Vi blir selv skremt, usikker og føler avmakt og vil helst verken tenke på det eller snakke om det. Dette gjør barn utrygge, for hvis de som er voksen ikke vil snakke om det eller kan ordne opp, så må det være skikkelig skummelt og farlig.
Hvordan kan vi voksne møte deres usikkerhet? Vi må i alle fall tørre å snakke med ungene og prøve å gi dem trua på at det er mulig å gjøre noe. Det viser seg nemlig at barn som opplever at foreldre, søsken eller besteforeldre engasjerer seg, ofte ser litt lysere på framtida si.
Akkurat nå, i disse augustdagene, er temaet brennhett. FNs siste klimarapport er lagt fram og den gir oss et realistisk og dystert bilde av hva slags framtidsutsikter barn og unge må forholde seg til. Samtidig herjes land over hele kloden av ekstremvær; flom, tørke, ras, stormer, branner og livstruende temperaturer. Barn er fortvilte og sinte, de demonstrerer og krever at vi gjør noe – og de har all grunn til å være opprørt.
Bruk av fossil energi (kull, olje og gass) er hovedårsaka til klodens bedrøvelige tilstand, og vi som er besteforeldre i dag, er den generasjonen som har bidratt mest til den klimakrisa vi opplever nå. I tillegg vegrer vi oss for å ta de avgjørelsene som er helt nødvendig for å begrense de katastrofale konsekvensene av vårt levesett.
Klimapolitikken i Norge bestemmes av Stortinget. Nå i september er det stortingsvalg og vi skal velge det stortinget som, enten de vil eller ikke, har ansvaret for våre barns og barnebarns framtid.
Dette valget er et klimavalg, for de to neste stortingsperiodene vil avgjøre om vi kan se våre unger i øynene eller må møte dem med nedslått blikk. Vi har tvilt, nølt og bagatellisert lenge nok, nå må vi handle. Vi må stemme på partier som er tøffe nok til å ta de tunge takene som må til, og det må skje nå. Vente og se-tida er over.
Wenche Cumming
Besteforeldrenes klimaaksjon
Takk, Wenche, for et viktig budskap.
Ofte har voksne trudd at vi «skåner» barn når ting ikke snakkes om eller enda verre: benektes og «tabuiseres». Men mystifisering og bagatelliserende benektelser som barn da kan oppleve fra voksne gjør at de bærer engstelige skumle tanker inni seg. Det er ikke godt for barn heller.
Snakke med barna og ikke minst hjelpe dem til å være aktive, delta i meningsfulle fellesaktiviteter for klima og miljø – gjerne skolestreiker også (!), vil være min oppskrift for en sunn måte å håndtere trusselen på.
Takk til dere begge, Wenche og Finn. Her løfter du fram et viktig tema, Wenche.
Det er gjort- og gjøres mye flott arbeid i BKA? All ære til dere som drar lasset for oss andre. Det gjør godt å merke at folk i vår region begynner å bli oppmerksomme på vår eksistens, melder seg inn og gir signaler om at de kan tenke seg å delta på ymse vis. Noen gir til og med uttrykk for det jeg stadig oftere tenker – jeg er stolt av å være medlem i denne organisasjonen. Lykke til med aksjonsdagene.