Engasjerte besteforeldre landet rundt skriver i lokalavisene med bønn til velgerne om å tenke seg om. Blant dem er Silvia Kriz i Stavanger Aftenblad. – Nå etter FN-rapporten er klima veldig i fokus, sier hun. Det kan virke som alle er klimaengasjerte. Men det hjelper lite å ha gode mål, – hvis man ikke også vil de krevende virkemidlene som må til!
Ved høstens valg har vi alle mulighet til å velge politikere som setter livsgrunnlaget først, og er villige til å ta tøffe beslutninger for å bevare et levelig miljø ut dette hundreåret og lenger.
Evnen til å lukke øynene for ubehagelige fakta og nyte øyeblikket er en viktig overlevelsesmekanisme. I situasjonen vi befinner oss i nå, er den livsfarlig. Å fortsette som før, er å handle som frosken som blir sittende i gryta og bli kokt, når oppvarmingen skjer gradvis. Følgene av klimaendringene kommer i første omgang gradvis. Vi legger knapt merke til at dyre- og planteliv endres rundt oss, når det skjer over tiår. Ekstremvær, flom, tørke, styrtregn, ras, skogbrann – det har jo alltid funnes, sier vi, og reagerer ikke på den unaturlige opphopningen av disse fenomenene som ikke kan forklares på annen måte enn at jorda er blitt 1,1 grad varmere.
Vi som roper opp om klimaendringer, blir kalt alarmister. Vi skremmer barna, sies det. Men det barn trenger i krisesituasjoner, er trygge voksne som handler slik situasjonen krever, og et samfunn som håndterer situasjonen på en forståelig og fornuftig måte. Det som virkelig kan føre til angst, er at voksne, samfunnet og styrende politikere stikker hodet i sanden.
Omleggingen vi må å gjøre for å møte klimautfordringene, koster. De vil svekke økonomien vår. Fristende da å stemme på dem som lover mer forbruk, større veier og at vi kan fortsette oljeleting som før. Men hvordan da hindre klimaendringer med mye større negative konsekvenser på liv, helse og økonomi? Politikken som «styringspartiene» forfekter, har gitt kutt i norske klimagassutslipp på totalt 3 prosent på 30 år. Å holde oppvarmingen under 1,5 grad, krever 7–8 prosent kutt hvert år. Og det nytter ikke å utsette kuttene til senere. Alt vi slipper ut mens vi nøler, blir liggende som en dyne rundt jorden og øker oppvarmingen. Så må det enda mer drastiske tiltak til.
Vi må handle nå
Derfor: Vi må velge politikere som tør å se i øynene at klimakrisen krever kraftfull handling nå. Beslutninger må sikre livsgrunnlaget for alle mennesker, innenfor naturens og planetens tålegrenser. Økonomisk vekst kan ikke lenger være styrende. Vi kan ikke la markedet avgjøre om vi skal produsere større utslipp eller rasere mer natur, det har vi, kloden og barna som skal leve etter oss, ikke råd til. Vi trenger kraftfullt tverrpolitisk samarbeid for å løse krisen, slik vi har hatt i møte med pandemien.
Kanskje omleggingen også åpner muligheter? Å roe ned forbruket, komme bort fra bruk og kast, og fordele ressursene mer rettferdig, vil gi et annet verdisyn. Vi vil sette større pris på de godene vi finner i naturen og mellom mennesker, og mindre på det materielle.
Barna er samfunnets dyrebareste formue, de er framtiden, verd å investere i. Barnas klima er valgets viktigste sak. En stemme for klima er en stemme for barnas framtid.