Summen av miljøinngrep

– Gruvedrift på havbunnen, motorveier, vindkraftanlegg, fiskeoppdrett,  batterifabrikker, fortsatt oljevirksomhet, osv. osv. – er det noen som spør hvordan alt dette henger sammen? Og om summen av vekst og all hektisk ny virksomhet på alle områder er forenlig med grensene vi må sette i møte med de store klima- og naturkrisene?

Dette spør Ragnhild M. Eidem Krüger om i et tankevekkende innlegg i Bergens Tidende. Hun har vært journalist i over 40 år og har jobbet med samfunnsstoff og helserelaterte temaer i NRK og trykte medier, forteller hun.
– Nå er jeg 75, bestemor til fire og bonusbestemor til 8. Jeg er svært bekymret for hvordan deres liv vil bli etter hvert som klimaendringer og naturødeleggelser får verre og verre konsekvenser. Det er all grunn til å være med i en pressgruppe som Besteforeldrenes klimaaksjon. Jeg fatter ikke at politikerne kan være så trege med å ta grep som monner. Det virker som de ikke har kontakt med realitetene.

Det er stor aktivitet i landet med bygging av veier, tunneler og broer, og omfattende planlegging av anlegg for «grønn» industri. Flere kommuner, f.eks. i Rogaland, ønsker å bygge arealkrevende dataanlegg og batterifabrikker og er villige til å ofre enorme mengder matjord, myr og beiteland.

Langs vestlandskysten skal verken tungtransportsjåfører eller andre få nyte kaffe, hvile og rolig samtale på en (utslippsfri) ferge, men skal rase frem på motorveier og broer.

At miljøorganisasjonene protesterer heftig mot naturødeleggelser og økt bilkjøring, blir glatt oversett i et prestisjeprosjekt som fergefri E39.

Det er store planer om enda flere fiskeoppdrett, f.eks. i Hardangerfjorden, og enda mer av den trange fjorden skal i så fall påvirkes av forurensning fra laks og regnbueørret. Det er allerede 61 slike anlegg, og Hardangerfjorden er en av fjordene i verden med flest anlegg i forhold til totalarealet. I tillegg kommer planene om vindkraft på land, med de naturødeleggelsene det medfører.

Tap av artsmangfold, myr, unik regnskog, beiteland og dyrkbar jord er en del av det sterke krefter vil ofre for «fremskrittet».

Planer om gruvedrift på havbunnen må heller ikke glemmes. Disse eksemplene er hentet fra Sør-Vestlandet, men det finnes liknende planer mange steder i landet. Og når IEA nå fastslår at det ikke er behov for å lete etter mer olje, gjentar regjeringen sitt mantra «vi skal lete, vi skal lete» mens Parisavtalens mål om maks 1,5 graders temperaturøkning forsvinner i det blå.

Dag Hessens bok «Verden på vippepunktet» viser hvordan alt henger sammen med alt. Hvem tar ansvaret for summen av negative konsekvenser av planene på landsbasis? Kommuner, fylkeskommuner og diverse departementer har et ansvar for «sine» prosjekter, og foreløpig står Hardanger-anleggene på vent i to år.

Men vet noen etat hva summen blir hvis mange av prosjektene får tommelen opp, og hvem er ansvarlig for å sette ned foten når summen blir for høy i forhold til Norges forpliktelser iht. internasjonale avtaler?

Sikkert naive spørsmål, men jeg imøteser likevel svar fra riktig instans – hvis den finnes.