I Lofoten har kultur og fiske utviklet seg bærekraftig i samspill med de naturgitte forholdene gjennom mer enn 1000 år. Utvikling av oljeindustri i området kan sette uerstattelige verdier på spill, skriver forskerne Svein Sundby og Allan Sande i en kronikk i Bergens Tidende. De mener oljetilhengerne overkjører kravene til et kunnskapsbasert forvaltningssystem av havområdene, og at Lofoten står i fare for å miste de kvalitetene som gjør at det kan få verdensarvstatus. Samtidig svekkes Norges mulighet for å føre en ansvarlig klimapolitikk og i å nå vår andel av de internasjonale målene for utslippsreduksjoner.
Argumenter for åpning
I kronikken presenteres de viktigste argumentene også for åpning av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen: Oljevirksomheten er ryggraden i norsk industri og eksportnæring. Den gir 350 milliarder i statsinntekter og står for 47 prosent av eksporten fra Norge. Å finne nye olje- og gassressurser er en forutsetning for at nasjonen skal kunne opprettholde økonomisk vekst og velferd. Nordnorsk næringsliv trenger større mangfold og flere ben å stå på. Økt oljevirksomhet kommer de landbaserte servicenæringene til gode, styrker marine næringer og stopper fraflytting. For Europa er gass en mer klimavennlig energikilde enn kull. For det globale CO2-regnskapet må Europa får lettest mulig tilgang på norsk gass. Derfor må vi sørge for å utnytte mest mulig av gassreservene hvor enn de måtte finnes.
Argumenter mot åpning
70 % av fiskeressursene som høstes fra Norskehavet og Barentshavet passerer gjennom Lofoten og Vesterålen i løpet av den kritiske perioden på våren og sommeren.
Norge har internasjonalt forpliktet seg til å verne 10 % av norske havområder. I dag er kun 0,13 % vernet mot oljevirksomhet.
Økt satsing på petroleumsindustri vil hindre Norge i å nå vår andel av de internasjonale målene om utslippsreduksjoner av klimagasser.
Lofoten er kandidat for FNs verdensarvliste. Oljeindustri i området kan sette søknaden til UNESCO på spill. Som godkjent verdensarvområde kan turistnæringen få videre økning med større sysselsetting enn oljeindustrien.
Faren for oljeutslipp
Største usikkerhet i vurderingen for eller imot oljevirksomhet er sannsynligheten for oljeutslipp. Tidligere hørte vi ofte om nullutslipp i den politiske debatten. Med utslipp av produsert vann, oljeholdig vannutslipp fra produksjonen, er det åpenbart at dette var en overdrivelse, og 20. april 2010 forsvant begrepet fra norsk språkbruk over natten. Da eksploderte plattformen Deepwater Horizon i Mexicogolfen. Verdens største oljekatastrofe var et faktum. De neste 3 månedene strømmet 780 tusen kubikkmeter olje ukontrollert ut i sjøen.
I Olje- og Energidepartementets kunnskapsinnhenting fra 2012 er det verst tenkelige scenario for Lofoten-Vesterålen satt til et utslipp på fem dager. Det er ingen realisme i det, skriver de to forskerne.