10 år med BKA

For litt over 15 år siden i 2006 var en gruppe besteforeldre fra politikk, forskning, kirke og kultur med på et opprop med krav om en mer ansvarlig klimapolitikk. Det ble starten på Besteforeldrenes klimaaksjon, som ble stifta for 10 år siden i 2012. – En moralsk nødvendig organisasjon, mener initiativtakeren i et tilbakeblikk på det som skjedde.

Generasjonsansvaret
Halfdan Wiik, bibliotekar, initiativtaker til BKA

Hvis det er noe vi med sikkerhet kan si om klimakrisa og menneskeskapt global oppvarming, må det være at det er noe av det mest urettferdige som finnes. Besteforeldre-oppropet fra 2006 var en appell om handling nå, – i form av en melding fra oss som har høsta alle fordeler av den oljefyrte velstandsøkninga, den eldre garde – på vegne av barn og unge som risikerer å måtte betale prisen for en stadig mer usikker framtid. Dette er uholdbart, dette kan ingen se rolig på, dette må det gjøres noe med!

Klima-konsekvensene fra forbrenning av fossilt brennstoff var ikke noe nytt, vi hadde kjent til det i 20 år minst. Men problemet hadde fått lov å vokse seg større og farligere, – og etter hvert satt et nærmest eksistensielt spørsmål på dagsorden: Hvilken risiko har én generasjon lov å utsette neste generasjon for, uten å tråkke over ei moralsk grense?
– Historia om hvordan det begynte har jeg fortalt mange ganger. Og da må jeg alltid minne om at 2006 ikke var hvilket som helst år. Lavutslippsutvalget, ledet av framtidsforsker Jørgen Randers, la dette året fram sine forslag til en forpliktende nasjonal handlingsstrategi, etter at Norge under Jens Stoltenbergs ledelse hadde lagt seg på ei linje med å utnytte alle smutthull i Kyotoavtalen. Al Gores film med den slående tittelen «En ubehagelig sannhet» gikk på kinoer verden rundt. Snart ville FNs klimapanel komme med sin fjerde store hovedrapport, som vi på forhånd visste ville bli enda mer alarmerende enn tidligere rapporter. Hvis vi ønsket å henge oss på og si fra – som besteforeldre og foresatte – så var tida inne. Slik følte i hvert fall jeg det, fra mitt ståsted som gammel miljøaktivist og nybakt bestefar. Jeg bodde på Stord og jobba som bibliotekar på høgskolen. Jeg hadde vært medlem av Framtiden i våre hender siden begynnelsen og tok kontakt med Arild Hermstad. Han var FIVH-leder den gangen, grep straks ideen, og så potensialet. Og dermed var vi i gang, fort og effektivt. Oppropet fra «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk» ble trykt i flere aviser og fikk betydelig oppmerksomhet.

Fra opprop til organisasjon

De 14 underskriverne kom med på litt forskjellig vis. Men en av dem husker jeg spesielt godt, etter en overraskende telefon jeg fikk en dag på jobb: – «Hallo, dette er Hermod Skånland … ja, tidligere sjef i Norges Bank, du husker meg kanskje …» – Han hadde hørt rykter om det som var på gang, og ville gjerne være med, – sammen med Kåre Willoch, Per Kleppe, Reiulf Steen, Ebba Haslund, Rakel Surlien, Erik Dammann, Finn Wagle og de andre!
– Egentlig var det ingen grunn til å bli overraska. Skånland var den som i sin tid lanserte tanken om et Oljefond – at vi i stedet for å svi av alle pengene fra den ufortjente oljerikdommen, skulle sette av det meste til framtidas generasjoner. Det er denne typen langsiktig ansvarstenkning vi trenger mer av, selvfølgelig!
– Noen ny organisasjon var det ingen som tenkte på den gangen. Eller gatedemonstrasjoner og røde hatter for den saks skyld. Men tingene har sin egen dynamikk, slik det ofte er. Veldig mange tente på idéen, og hadde forventninger til at det måtte bli noe mer ut av det. Og slik ble det. På den store klimaseilasen til København og FNs klimatoppmøte i november 2009 var besteforeldrene med som egen gruppe. Fra 2011 var vi sentral i kampanjen mot Statoil og tjæresand. Lenge før den formelle oppstarten i 2012 fungerte vi i praksis som en egen organisasjon, med nasjonal styringsgruppe og lokale lag flere steder. Ingen av oss hadde noe imot FIVH, absolutt ikke, men det reine besteforeldre-perspektivet trengte å komme så tydelig fram som mulig, mente vi. Vi ville være våre barnebarns talerør, ikke FIVHs! Litt strid ble det, men sjøl var jeg aldri i tvil om at det var et riktig veivalg. Og det var fint å oppleve, at de fleste underskriverne fra 2006 også ble med videre – i Besteforeldrenes klimaaksjon. En av dem som straks sa ja, var Kåre Willoch.

Moralsk nødvendig 

I Norge var vi tidlig ute, og er trolig verdens største og sterkeste organisasjon av sitt slag. Men nå etter hvert finnes det «besteforeldreaksjoner» i mange land. Stadig flere ser at vi ikke kan overlate problemene vi har skapt til våre uskyldige barnebarn, selv om det var utilsikta at det skulle bli slik. Vi er da anstendige mennesker!
– Stadig flere ser også at våre ledende politikere har svikta, selv om de har erkjent at klima er ‘vår tids største utfordring’. I 1992, da FNs klimakonvensjon ble vedtatt, var CO₂-innholdet i atmosfæren allerede 350 ppm (parts per million) eller 25 % over førindustrielt nivå. I dag er det på 420 ppm, og fortsetter å stige. Mange forskere tror 1.5-gradersmålet fra Paris 2015 er blitt uoppnåelig.
– Samtidig tenker jeg at det er viktig å ikke se seg blind på de negative sidene ved utviklinga, men å se det positive i det som har skjedd, tross alt. Det er ikke uvesentlig at de aktive klimafornekterne er ute av den seriøse del av debatten. Min opplevelse er også at generasjonsansvaret og den moralske dimensjon er mye bedre forstått enn det var for 15 år siden. I dag er det ikke lenger bare miljøorganisasjoner som krever klimahandling. Store deler av fagbevegelsen er med. Vi ser et sterkt engasjement fra solidaritets- og utviklingsorganisasjoner, og fra kirka. Framfor alt har vi sett den globale ungdomsbevegelsen som har vokst fram, anført av fabelaktige Greta Thunberg og Fridays for Future – som krever sin rett til en bærekraftig framtid.

Med tro på at det nytter

Klimapolitikken kan ofte virke innfløkt og teknisk og for mange ganske fremmedgjørende. Da gjelder det å holde fast på det verdiorienterte perspektivet og ganske enkelt kreve resultater som monner, og som vi kan forsvare overfor barn og unge, og de som ennå ikke er født. Det mener jeg BKA har vært ganske god til. ‘Besteforeldre, ja, dokker har troverdighet!‘ – var det ei ung dame som forkynte da vi sto på stand i Kabelvåg sommeren 2010, i samband med en stor LoVeSe-markering. Vi skal ikke gjøre oss mer betydningsfulle enn vi er. Men gjennom de 10-15 åra vi har eksistert har Besteforeldrene rukket å bli et kjent og respektert, og til og med populært innslag i klimakampen. Jeg tror vi har bidratt til å styrke trua på at det lar seg gjøre å få til de endringene som trengs. Vi har sjøl levd i forandringenes tid. Som besteforeldre har vi ikke råd til å være pessimister. Vi må tro at det nytter. Hvis det er naivt, så er alt det gode i livet naivt!

«Det er naivt at tro
at dette liv
kan leves hvis man ikke
er naiv.» Piet Hein

Vi som har holdt det gående så lenge, og til overraskelse for oss selv er blitt 60, 70, 80 år, fortsatt udøde, veit dette bedre enn noen andre. Men livet kan heller ikke leves uten trass, uten humør og pågangsmot. Nå tenker jeg at vi skal gratulere oss selv med innsatsen så langt, og forsikre hverandre – og alle barn, at vi har tenkt å holde det gående i minst ti år til. Dessverre blir det nok bruk for oss også i fortsettelsen.