Jusprofessor i selskapsrett, Beate Sjåfjell ved Universitetet i Oslo har lenge vært kritisk til det hun mener er en altfor passiv stat som aksjonær i Statoil. I et intervju med Stavanger Aftenblad poengterer hun at i selskap hvor staten har aksjemajoriteten, følger det også med et politisk ansvar. Det er et åpenbart paradoks at Norge jobber for å nå klimamål nasjonalt og internasjonalt, samtidig som dette er en politikk som ikke gjelder for Statoil – slik tjæresandvirksomheten i Canada er et eksempel på: Det er hevet over tvil at togradersmålet ikke kan nås hvis vi holder fram med å utnytte denne slags fossile ressurser.
Selvmotsigelser i norsk politikk
– Det er en innebygd selvmotsigelse at den politikken staten som den største aksjonæren i Statoil i praksis støtter, er en politikk som innebærer at klimamålene ikke blir nådd. Med denne holdningen er regjeringen i ferd med å ødelegge Norges troverdighet i klimaspørsmål, sier Sjåfjell.
Hun viser videre til at mens resten av verden nå endelig begynner å innse at for å nå klimamålene, innebærer det at en stor andel av de kjente oljeressursene må bli liggende under bakken, satser Norge gjennom Statoil videre på ukonvensjonelle kilder.
– Å trekke seg ut av oljesand og avstå fra boring i sårbare nordområder, er et opplagt første skritt mot et bærekraftig samfunn basert på fornybar energi. Norge bør endre strategi her, vårt viktigste selskap kan ikke gå motsatt vei av det som er trenden internasjonalt. Skal selskapet Statoil være det siste til å skjønne dette? spør hun.