Klimaendringer – hva vet vi?

Alle vet at vi slipper ut for mye CO₂ i atmosfæren. Men hvor alvorlig er det? Hva skjer egentlig med klimaet vårt? I kurset «KLIMAENDRINGER: Hvor sikre er vi?» gir professor i miljøkjemi Hans Martin Seip en nærmere innføring i klimaforskningen. Jordas klimasystem er uhyre komplekst, og mange av beregningene våre er usikre, sier han. Det som står fast, er at situasjonen er svært alvorlig.

Professor emeritus Hans Martin Seip har jobba med miljøspørsmål mesteparten av sin lange karriere som forsker og formidler, og var sentral i bl.a. sur nedbør-debatten på 1970- og 80-tallet. Fra 1992 til 2013 var han knyttet til Cicero Senter for klimaforskning, og har skrevet talløse artikler i magasinet Klima (opprinnelig kalt Cicerone). På nettsidene til Besteforeldrenes klimaaksjon har han satt spor etter seg med faglige innspill og kommentarer, bakgrunnsstoff, analyser av klimameldinger og annet.

– Den omfattende artikkelen om klimaendringer – ditt «grunnkurs i global oppvarming» – ble første gang skrevet i 2010, og en nå grundig oppdatert for fjerde gang. Hvem er den skrevet for?
– Målgruppa er ganske enkelt alle som er interessert i hvor klimaforskningen står i dag, og hvilke forandringer vi kan vente om utslipp av stoffer som påvirker klimaet fortsetter. Det er et omfattende og sammensatt tema, og det er ingen sak å gjøre det vanskelig tilgjengelig, for å si det sånn. Men jeg har lagt vekt på og håper jeg har lykkes å gjøre det forståelig også for dem som ikke har særlige kunnskaper i realfag.

– Den femte og foreløpig siste hovedrapport fra FNs klimapanel kom i 2014. Hva er det viktigste i denne – og i nyere forskning etter den tid, mener du?
– Noe av de viktigste IPPC gjorde denne gangen, var at de beregnet og satt tall på det som blir kalt vårt samlede klimabudsjett, dvs. hvor mye vi totalt kan slippe ut av klimagasser hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense temperaturstigningen til 2 grader. Det har preget mye senere forskning for å finne ut hvor vi står. Hovedbudskapet var ellers det samme som i den forrige hovedrapporten fra 2007. Det er nødvendig med drastiske tiltak for å redusere menneskeskapte utslipp av klimagasser. En stor del av de kjente ressursene av fossilt brensel må bli liggende. Dette gjelder også gass. Denne konklusjonen er blitt styrket av senere forskning og fremgår av den viktige IPCC-rapporten Global Warming of 1.5 ºC fra 2018 der det særlig ses på forskjeller i virkninger av oppvarming på 1,5°C og 2°C.

– Du skriver mye om usikkerheten knyttet til ulike beregninger. Hvorfor er du så opptatt av dette?
– Det er noe enhver forsker bør være opptatt av. Dersom man går ut med bombastiske påstander som senere viser seg å ikke holde, ødelegges raskt tilliten. Dette erfarte jeg allerede for 40 år siden i debatten om sur nedbør. Etter min mening er usikkerhetsvurderingene i de senere IPCC-rapportene grundige og gode. Kontrasten til de såkalte klimaskeptikerne er på dette punktet slående. De godtar ofte kritikkløst alle påstander som kan svekke troen på at vi har et alvorlig problem. Etter valget av Trump har de vært ganske aktive, som vi vet. Jeg forsøkte faktisk for et par år siden å finne ut om vi kunne være enige om noen fundamentale punkter, for eksempel om at det er menneskeskapte utslipp som står for det alt vesentlige av økningen i CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren siden førindustriell tid. Det var ikke mulig å få svar.

– Du er ikke bare forsker, men har engasjert deg i Besteforeldreaksjonen. Også i FIVH har du vært med lenge. Hva mener du om forskernes rolle i samfunn og politikk?
– Jeg har deltatt i den offentlige debatten om miljøspørsmål siden jeg begynte i styringsgruppen for prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» på 1970-tallet. Da var det nok mer uvanlig enn i dag. Mange dyktige forskere argumenterer nå sterkt for at forskere har et videre moralsk og samfunnsmessig ansvar; innen klimaforskningen peker James Hansen seg ut. Faktisk fant det amerikanske Pew Research Center i en undersøkelse fra 2009 at nesten alle forskere i USA (97 %) mente at det var riktig å engasjere seg i debatt om kontroversielle temaer.

– Du har jobba med klimaspørsmål i flere tiår. Ser du noen tegn til at det hjelper?
– Jeg vil vel si at vi jevnt over har en mer opplyst debatt i dag. Utviklingen i Kina, et land vi har hatt mye samarbeid med, er viktig. De tar problemene på alvor, selv om utslippene økte også i 2019. Støtten til klimatiltak er økende også i USA, selv om holdningene i regjeringen er skremmende. Trump har som kjent kunngjort at han trekker USA ut av Paris-avtalen.
– Generelt gjøres det fortsatt altfor lite, det gjelder ikke minst Norge. Som jeg skrev i en artikkel i 2001: «Er vi i Norge bare miljøvennlige når fordelene for oss er åpenbare og kostnadene små?» Våre politikere er på jakt etter det de kaller «kostnadseffektive» løsninger, blant annet ved at man forsøker å finne tiltak i land som bidrar mindre til de globale problemene enn vi selv gjør. Det er utilstrekkelig i det lange løp, og det er flere tegn til at en slik holdning er på vikende front. Miljøorganisasjonene tapte rettsaken om leting etter olje i Barentshavet både i Tingretten og i Borgarting lagmannsrett. Likevel var det elementer i dommen i lagmannsretten som gir grunn til en viss optimisme når anken til Høyesterett skal behandles. I øyeblikket (april 2020) diskuteres det også om pandemikrisen kan føre til en varig endring som er gunstig for klima og miljø generelt. World Economic Forum har nylig utgitt «The Global Risk Report, 2020». For første gang kommer miljøproblemer som svikt i bekjempelse av klimaendringer og ekstremvær øverst på lista.

Forsker i samfunnsdebatten. Fra demonstrasjon mot tjæresand utenfor Statoils hovedkontor 2012.