Med måtehold, solidaritet og dugnadsinnsats takler vi klimaproblemene, skriver siviløkonom Harald Smedal i Bergens Tidende. Som leder av Utviklingsselskapet for næringsliv på Vestlandet var han på 1970- og 80-tallet med på den store omstillingen som oljenæringen krevde. – Vi klarte den gangen å mobilisere til en formidabel samlet innsats, slik vi må gjøre i dag for å skape ny grønn utvikling!
Av Harald Smedal
styremedlem Besteforeldrenes klimaaksjon Bergen
Med kjærlighet til folk og fedreland gjorde de som kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten en formidabel innsats. I 1945 var Norge fattig og nedkjørt etter en verdenskrig og fem års okkupasjon, men det tok den samme motstandsgenerasjonen bare 25 år å gjenreise en moderne og vel fungerende velferdsstat. Det krevde måtehold, solidaritet, og fortsatt en fantastisk dugnadsinnsats.
Bak innsatsen både under krigen og gjenreisingen lå en genuin omtanke for etterkommernes levekår.
Så tok det 30 – 40 år å utvikle vår velstand, der vi har penger nok til stadig å kjøpe nye mobiltelefoner, dra på ferie til andre verdensdeler, kaste mat og kjøpe nye klær så fort de gamle blir kjedelige. Forbruket er nå langt over naturens tålegrense, og når vi dessuten belaster atmosfæren med CO2-avfallet fra olje og gass gir det oppvarming av kloden.
Er det blitt viktigere nå å dekke våre egne kortsiktige behov enn å sikre gode levekår for våre etterkommere?
I sin artikkel «Beklager, jeg drepte koalaene» i BT 23. januar skriver professor Dag Øistein Endsjø: «En hel million dyre- og plantearter er truet av utryddelse på grunn av klimaendringer og miljøødeleggelser. Australia er bare en forsmak. Selv de edruelige ekspertene i det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget konkluderer at om vi fortsetter omtrent som nå, vil det føre til enorme masseutryddelser, at mye av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og at «det er høys usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.»
Forsøkene på internasjonale avtaler for å begrense utslippene og dermed temperaturøkingen har vært mislykket. Selv med målene fra Parisavtalen vil temperaturen på jorden øke med minst 2 grader Celsius, det dobbelte av hva vi hittil har opplevd. Ifølge organisasjonen for verdens meteorologer vil vi passere tre graders oppvarming innen 2100 hvis ikke klimainnsatsen trappes kraftig opp.
Det er viktig hvilke valg vi gjør, både i dagliglivet og i politikken.
Vi vet at bruken av olje og gass må reduseres dramatisk om livet på jorden skal kunne opprettholdes i den form vi kjenner det. Likevel fortsetter den norske stat å garantere for oljeleting også i fjerne og sårbare områder som Barentshavet. Der vil eventuell produksjon tidligst kunne starte om 10 – 15 år, med leveranser utover mot 2100, da verden for lengst må ha basert seg på andre og fornybare energikilder.
Hvorfor gå baklengs inn i fremtiden? Politikerne sier de må vite hva vi skal leve av etter oljen. Har vi da fullstendig mistet troen på vår evne til nyskaping og omstilling?
La oss lære av omstillingen inn i oljealderen. På 1970- og 80- tallet var oljen fremtiden, og det ble en storstilt satsing i samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning, og næringslivet. Og fra nær null i forutsetninger ble Norge raskt verdensledende på en rekke felter innen olje- og offshore- relatert teknologi og forretningsutvikling.
Skulle vi ikke da, med de økonomiske, teknologiske og forretningsmessige forutsetninger vi har i dag, og en smule solidaritet med våre etterkommere, bli blant de verdensledende også innen fremtidens fornybare energiformer?
Dette innlegget fra Harald likte jeg godt. Takk til deg!
Som du sier,- hvordan kan vi miste troen på oss selv og vår evne som nasjon og folk til å omstille oss når vi jo egentlig vet at dette kan vi?
Slike innlegg som dette viser vei.