Flere av våre fremste klimaforskere skrev under oppropet med krav om oljestopp, som ble overlevert regjeringa under Arendalsuka. Ledelsen ved universitetene og noen av klimaforsknings-institusjonene ble også spurt, men ga enten avslag eller unnlot å svare. Det er en «nøytral» og uforpliktende holdning de bør revurdere, skriver tre professorer i universitetsavisen Khrono.
Hvis andre land gjør som oss, styrer verden mot en global temperaturøkning på 3 °C eller mer. Norsk politikk bidrar dermed til å fremskynde de meget alvorlige skadene verden rundt. Ved en global oppvarming opp mot 3 °C vil hete, tørke, sykloner, havstigning og flom ramme en stadig større del av verdens befolkning og gjøre store deler av verden ubeboelig.
Mange millioner blir tvunget ut i fattigdom og på flukt fra sine hjem. Dette øker risiko for konflikter og krig, med ytterligere tap av menneskeliv som følge. Dagens politikk fører oss mot en ukontrollerbar klimautvikling som kan føre til at vår sivilisasjon bryter sammen.
Tidsskriftet The Lancet beskrev alt for ti år siden klimaendringen som den største trussel mot globale helse i det 21. århundre. Underernæring, sult, diaré og andre infeksjoner forventes å øke. Fattige mennesker i land nær ekvator rammes først og kraftigst, men alt nå observeres store skader også i de andre klimasonene.
I denne situasjonen har Norge økt sine CO2-utslipp med nær 30 prosent siden 1990 mens EU-landene har redusert CO2-utslippene med over 20 prosent. Norge lyser i år ut rekordmange letelisenser og driver fortsatt med kullproduksjon på Svalbard. Dette gjøres selv om det er kjent at langt det meste av allerede kjente ressurser av kull, olje og gass ikke kan utvinnes og brukes. Tidsskriftet Nature skriver: «Å redusere karbonutslippene betyr å ta smertefulle avgjørelser: Stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og så stenge eksisterende anlegg».
I klimadebatten har det blitt hevdet at norsk produksjon av olje og gass medfører særlig små utslipp per produserte enhet sammenlignet med andre land og at Norge derfor bør få lov til å holde på lenger med å ta ut sine reserver enn andre mer «skitne» produsentland. Men utslippene av olje og gass som eksporteres tilsvarer rundt 10 ganger så mye som utslippene innenlands. Det betyr derfor lite om norsk produksjon av olje og gass er noe renere enn verdensgjennomsnittet.
Det er dessuten ikke moralsk forsvarlig at verdens rikeste land skal kunne tømme sine reserver når andre land må la reservene sine ligge. Rundt 2-3 prosent av verdens olje- og gassproduksjon skjer i dag i Norge. Om vi forutsetter at verden skal klare 1,5-gradersmålet, men at Norge skal få lov til å ta ut alle reservene som i dag er utviklet, mens andre land må stanse sin utvinning, vil det bety at den norske andelen av «restproduksjonen» i verden øker med anslagsvis fire ganger – til hele 8-12 prosent. Dette er åpenbart urimelig.
I disse dager brenner Amazonas-jungelen. Dette kan bety at farlige vippepunkter i klimautviklingen kan passeres. Norsk oljepolitikk bidrar til det samme. Det er vanskelig å forklare hvorfor Norge ikke har et like stort moralsk ansvar for å la olja vår ligge, som Brasil har for å bevare Amazonas. Både rike Norge og mellominntektslandet Brasil velger kortsiktig vinning framfor langsiktig bærekraft. Begge land bidrar til meget store og uopprettelige klimaskader på grunn av politikken de fører.
På samme måte som våre fremste klimaforskere burde ledelsen ved våre forskningsinstitusjoner si klart fra om dette, blant annet ved å kreve at oljeletingen på norsk sokkel må stoppes. Albert Einstein skal ha sagt: «Those who have the privilege to know, have the duty to act».
Gunnar Kvåle, professor emeritus, internasjonal helse
John Gunnar Mæland, professor emeritus, global helse og samfunnsmedisin
Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling