Arendalsuka – dag to

Tirsdag var dagen for markering av kampfellesskap og solidaritet mellom generasjonene. Miljøagenter på busstur fra Oslo satte et sterkt preg på arrangementene, og klimaminister Elvestuen måtte finne seg i å stå til rette for regjeringens forsømmelser. Barna var utålmodige – de hadde slett ikke tenkt å vente til de selv måtte bli med i Besteforeldrenes klimaaksjon for å få noe gjort!

Arendalblogg supertirsdag 13. august 2019
Ivan Gerige Chetwynd

Besteforeldrene i Arendal har gjort en fenomenal jobb med å skaffe privat innkvartering til så mange BKA-ere. Flere av oss bor ute på øyene Hisøy og Tromøya. Her er det to hyggelige små ferjer, Kolbjørn III og Tromøy II som to ganger i timen frakter passasjerer den korte fem minutters turen mellom øyene og byen.

I dag er «supertirsdagen» vår, der besteforeldre og miljøagenter skal prege byen med stille vandringer og et torgmøte. En buss (sponset av IKEA) frakter miljøagenter fra Oslo, Sandefjord og Grenland til Arendal. En glad gjeng besteforeldre marsjerer gjennom tunnelen til stasjonen for å ta imot bussen. Det viser seg at Ola Dimmens klimajoik låter særdeles godt når den synges for full hals i en tunnel. Mens vi venter på bussen, synger vi for passasjerene som ankommer med toget. Men…

Ordet «stasjon» er tvetydig. Det viser seg at sjåføren har satt av miljøagentene på buss-stasjonen, midt i byen, i stedet for på jernbanestasjonen! Da marsjerer vi tilbake, mens kjentfolk planlegger fire nye ruter for våre klimavandringer.

Etter hvert blir vi forenet med bussfolket, og fire opptog med besteforeldre og barn vandrer gjennom byen med plakatvester og hjemmelagede plakater. De fleste barn har på seg miljøagentenes t-skjorter, men to har enhjørning-drakter i stedet. Det har hendt før at besteforeldre har hatt på seg en isbjørndrakt, men enhjørninger er jo enda mer utrydningstruet enn isbjørner.

Mange legger merke til oss mens vi vandrer, og gruppen jeg er med i, blir filmet til BKAs facebookside, der man kan følge med i det som BKA foretar seg i løpet av uken. Vandringen slutter i den meget godt utstyrte lekeplassen på torget. Og en time senere er det duket for torgmøte.

På Oslo kommunes klimafestival Mitt grønne Oslo i juni hadde Besteforeldrene en stand der barn kunne skrive postkort til klima- og miljøminister Ola Elvestuen. Det ble 143 kort som han nå får overrakt av Petter fra Barnas klimapanel, noen av dem i glass og ramme. Før det har miljøagent Ulrik ønsket velkommen, miljøagentene og besteforeldrene har sunget til glede for tilskuerne, og Tora fra Barnas klimapanel har holdt en glimrende appell.

Nå er det debatt, med BKAs leder Steinar Winther Christensen som ordstyrer. På den ene side er Tora og Agnes fra klimapanelet og Ola Dimmen fra BKA, på den andre Ola Elvestuen og Terje Halleland, medlem av Stortingets energi- og klimakomite for Fremskrittspartiet. Det er en typisk ordveksling: utålmodige barn og besteforeldre på den ene side og på den andre, politikere som maner til tålmodighet fordi veldig mye er blitt gjort, men det vil ta lang tid for resultatene viser seg, og Norge kan ikke løse klimaproblemene alene, det må gjøres sammen med alle verdens øvrige land.

Tora har allerede påpekt at hun var 3 år gammel i 2009 da politikerne ble enige om mål for 2020, men man er langt fra målene nå i 2019. Har vi egentlig tid til å vente? Hun håper ikke at hun vil måtte bli medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon i 2070!

Ola Elvestuen avslutter med å forsikre om at han er fullstendig klar over at vi opplever en klimakrise nå, men det er en så klar selvfølge at man ikke behøver å erklære at vi lever i en klimakrise. Han sier at «Miljøagentene er fenomenale» og at «Donald Trump er nok verdens mektigste mann, men Grete Thunberg vil etterhvert få større innflytelse internasjonalt». Etter møtet fikk alle miljøagentene som ville, hilse på Elvestuen personlig.

Å få plass for over 20 mennesker å spise middag sammen i Arendal, når man ikke kan bestille bord på forhånd, er ikke lett, men jammen klarer Linda det, og Marco Polos kinesiske buffet faller i smak hos store og små. BKA spanderer middag til barna med midler fra arven etter Barbro Sveen, som skulle brukes til samarbeid med Miljøagentene.

Bussens avgang er heller ikke uten problemer. Den kan ikke stå lenge der den satte av miljøagentene, og ettersom noen av dem ikke når frem, må bussen ta en ekstra runde i byens gater. Men alle kan til sist vinke farvel etter en vellykket supertirsdag.

Jeg hadde tenkt å dra «hjem» og slappe av nå, men tiden er knapp, så jeg regner med å kunne sitte og småsove på en samtale om sirkulær økonomi i regi av FINN, Forbrukerrådet og Naturvernforbundet. Og bakerst i det tettpakkede lokalet er det faktisk et område med ledig plass i sofaer og myke stoler. Jeg kan ikke se talerne, men kan høre det meste av det som blir sagt. Og det er såpass interessant og aktuelt at det nesten utelukker middagsluren. Den ene taler hedrer sine bestemødre, som var de mest resirkulerte – eller resirkulerende – mennesker han har møtt. I 1970 kjøpte de lite og reparerte det som gikk i stykke. I løpet av to generasjoner har vi kommet hit, at ingenting repareres mer, man må kjøpe nytt. Deler i mobiltelefoner er limt sammen så man ikke kan reparere dem. Det bør bli moms-fritak for reparasjoner, og man bør ellers kjøpe kvalitetsvarer og bruke dem så lenge som mulig. På vei ut av lokalene blir vi minnet om hvordan klærne vi har på, eller heller, klærne som henger ubrukt i garderobeskapet vårt, er et miljøproblem.

I kveld er det ungdomspartiledere som skal debattere, og BKA danner en imponerende klimavakt utenfor Kulturhuset der debatten skal finne sted.

Jeg har lover å være med på en økumenisk gudstjeneste om moderne slaveri. Dette kunne ikke være med i ukens program fordi det heter «gudstjeneste», men innholdet er absolutt i Arendalsukas ånd. Det gjelder de 40 millioner mennesker som i dag lever under slavevilkår og som skaffer sine eiere $150 milliarder. 1,1 milliard mennesker har ikke noen offisiell identitet, ifølge ILO. I kirken er rystende beretninger om noen av disse mennesker blandet med spenstige sanger og salmer. Og når gruppen Avocale synger «Come Sunday» a cappella og utrolig vakkert, går det opp for meg at gudstjenesten gjenspeiler slaveriets verden for 250 år siden: slavenes umenneskelige livsvilkår som motpol til de vakre spirituals som slavene skapte, et uttrykk for menneskets ukuelige kreativitet. Det er utviklingsminister Dag Inge Ulstein som skal holde tale, men han dukker ikke opp før gudstjenesten er nesten ferdig, og avslutter den med å minne oss om at slaveri er også et onde som krever at alle engasjere seg – i likhet med klimaendringer, kan man si.