Er det en privatsak når politikerne våre er storforbrukere av den mest klimafiendtlige reisemåten fly? Slett ikke, mener Finn Bjørnar Lund, som er nestleder i Besteforeldrenes klimaaksjon. I Dagsavisen skriver han at politikernes adferd må vurderes ut fra Parisavtalen. Det er en nedenfra og opp-avtale som har som premiss at hvert land – og hver og en av oss, og politikere spesielt – bidrar så godt vi bare kan.
Dagsavisen 5. juli 2019
Politikere og Paris-avtalen
Dagsavisen kan fortelle at hver stortingsrepresentant foretok i gjennomsnitt 46 flyreiser og knapt noen togreiser innenriks i fjor. I tillegg kommer et antall utenlandsreiser.
Det er forståelig at representantene må reise en del for å holde kontakt med velgerne i tillegg til at de har representasjonsoppgaver og komitéreiser. Det er likevel noe som skurrer når politikere begrunner reisevirksomheten. «Jeg tror ikke at verdens klimautfordringer reddes ved at Stortinget reduserer sin reisevirksomhet», sier FRP-representanten Erlend Wiborg. Utsagnet avslører en alvorlig kunnskapssvikt om hva landende, også Norge, har forpliktet seg til etter Paris-avtalen fra 2015.
Paris-avtalen endret landenes ansvar for å redusere klimagassutslipp på en grunnleggende måte fra Kyoto-avtalen. I stedet for å presse landene til å godta reduksjoner, noe som ikke har virket, skulle nå hvert land levere sitt forpliktende bidrag (National determined contributions, NDC), strekke seg så langt som mulig, og øke bidraget ved nye milepæler. Etter 2015 har vi derfor ikke lenger muligheten til å bortforklare egne utslipp ved å peke på at andre må redusere utslipp slik Wiborg implisitt gjør. Verdens klimautfordringer løses bare hvis alle bidrar maksimalt og etter evne. I avtalen forplikter landene seg til å vise hvordan de vil løse utfordringene helt ned til borgerne i hvert land. Etter artikkel 12 i Paris-avtalen skal myndighetene sikre at innbyggerne får kunnskap og forutsetninger til å bidra. Det nytter ikke lenger å peke på at andre skal redusere «våre» klimagassutslipp, enten det er snakk om nasjoner, organisasjoner eller den enkelte.
Wiborgs tilsynelatende plausible utsagn om at han eller Stortinget ikke redder verdens klimautfordringer ser bort fra ansvaret alle, og ikke minst politikere, har for å bidra etter evne. Han kan unnskyldes med at andre også argumenterer som han. Til og med vår statsminister har bagatellisert egne bidrag til utslipp som tyder på liten respekt for Paris-avtalens premiss om å bidra etter evne.
Kanskje dette gir noe av forklaringen på at Norge opptrer så puslete i klimapolitikken.
Finn Bjørnar Lund, nestleder i Besteforeldrenes klimaaksjon
Bra.
Flott å få tydeliggjort og avklart forskjellen på klima-avtalene. Paris-avtalen med individuellt ansvar og Kyoto- avtalen med gruppe-ansvar.
Men her trenges opplæring i «bøtter og spann» og det må nok også støttes opp med økonomiske rettesnorer som at» forurenser må betale». Bruk av forurensende drivstoff må koste så mye at valget blir til klimaets fordel.
Men vi kommer uansett ikke bort fra at vi må finne nye veier bort fra «bruk og kast».